Discover my boxes.: Ærlig talt.

Igjen har det skjedd. Igjen vil det skje. Enten det er i Bangladesh, Pakistan eller Kina, vil det skje. Mote industrien har drept mange mennesker for at du skal få føle deg rik og velkledd for en billig penge. De har ofret andres liv for å leve opp til forventningene til kjøperne. Og de som har tapt livet under lykke-trippen deres har lagt igjen mange gatebarn uten noe sted å gå, uten penger til å en gang spise. Men du, du kan gå fra H&M til Zara til Mango og fylle poser med nye jeans, t-shorter og undertøy, for å så stå på ett overfylt supermarked å synes synd på deg selv fordi du er usikker på hva du skal kjøpe til middag når det er så mange muligheter. Hvor er rettferdigheten? Hvor mye VET Vesten egentlig hva som foregår bak store firma og kjeder?

Fabrikk kollapser i Bangladesh fredag 3.mai og over 500 liv er tapt.
(foto: globalnews.ca)

Jeg tror de fleste begynner å skjønne tegninga. Folk må ofre livet sitt hver dag på jobb, svette under harde tilstander og umenneskelige villkår, for å gå innom en sjappe å forhåpentligvis ha råd til nok ris for å føde familien sin for kvelden. Alt dette for at du skal kunne nyte livet uten bekymringer. Asia har billig arbeidskraft, det har vi visst lenge. Hvert år blir avtaler laget og produksjoner av ulike gjenstander satt i gang. De som sitter på topp føler de har klart å lage god business. De som kjøper produktet følger bare en logo og ett navn, uten å vite prossessen bak det. Asiatere trenger å jobbe. Landsby folk er enda gårdsfolk uten mye penger som går rundt i bygda, og alle deler. Alle gir hverandre tjenester. Men de har en liten anelse om at visse folk lever for pengene, og tjener og bruker. Når noen da vil bygge en fabrikk og ansette hele landsbyen, er ikke det happy-days for dem? De hører ordene penger og jobb, og er fornøyd med det. De vet ikke bedre, og folkene som kommer inn for å sette dem i gang med noe har ikke planer om å fortelle dem hva som er rett og galt. Bare hva de skal gjøre, og sparke dem hvis de ikke gjør det.

Barn i slum i Dhaka, 2011.
(foto: privat)

Disney har funnet løsningen. De har bestemt seg for å bare trekke ut fra hele landet, og før April 2014 skal de være ute av fire andre land hvor risikoen (risikoen for liv eller medielys?) er høy. Er dette løsningen? For kjøperne er det kanskje det. Disney går ned i inntekt fordi de må produsere dyrere, og kjøperne kjøper med god samvittighet. Da kommer spørsmålet: hva skjedde med alle de arbeiderne som en gang hadde en jobb? De som har flyttet inn til storbyen Dhaka og for første gang tjener penger, og lukter og observerer et kapitalistisk samfunn? Hva skjer med dem når fabrikken bare blir lagt ned? De må til slummen. Jeg skal love dere – slummen i Bangladesh er ikke noe vindunderlig sted å bo. Ikke tro at det å ‘ikke være skyldig’ i saken redder dere, Disney. Jeg tenker på alle de tusen sjelene som ikke har noe sted å gå, og faktisk bevisst ofret livet hver dag for å tjene nok til familien sin. De trodde og stolte på at en bedre hverdag ville komme, men ble arbeidsledige og enda fattigere.

Burde dere lage drømmer for barna som arbeider for dere, også?

(foto: google)

Så hvordan kan dette da ta en vending? Vel, med 19480 millioner USD i omsetning (H&M, 2011) kan man avsi noen av de millionene til en bedre fabrikk og bedre lønn. Mote hus har makten til å utvikle verden, men velger å bruke mange millioner på å markedsføre produktene sine og passe på at alle på toppen får sitt svære stykke av kaka. Det burde ikke bli en uttrekkelse fra motekjedene, men en FORBEDRING av at det blir kastet lys på. Vi vet dere har pengene til det, så hvor mye av deres egen lykke kan dere avse for at andre skal være levende, i det minste?

Signer i kampen mot luselønn til tekstilarbeidere her!

Protestanter i Dhaka, 2011.

(foto: privat)

I November 2012 prøvde ulike kilder å sette press på norske merker, og overraskende nok ville heller ikke mange av de oppgi leverandørlistene sine. Varner-gruppen leverer klær til merker som Bik Bok, Vivikes, Urban, Cubus og Dressman, og var noen av dem som ikke ville oppgi noen liste over hvor klærne kommer fra. Etter mye om og men kom de i april i år ut med land og fabrikker de får klærne fra. Enten dette var etter å ha ‘fikset opp’ i papirene sine eller en ærlig fremståelse, var ikke resultatet så rent som kanskje mange ville trodd.

Listen inneholdt land som Bangladesh, India, Kina, Egypt og Pakistan.

Hele listen er HER, hvis du er interessert i å vite mer om butikkene du handler fra.

(foto: foxnews.com)

Bangladesh er et av verdens fattigste land, og de trenger alle som vil opprette et forhold med dem. De har ingen formue eller stor rikdom innenfor landet, ingen turisme å tjene på, og halvparten av kvinnene har aldri vært i skole. ‘Takket’ være teksilindustrien, drar landet inn rundt 130 milliarder kroner hvert år, og de vil jobbe som slaver for å komme seg noen vei. Pengene er viktige, spesielt for myndighetene, som sitter igjen med det meste av det.

Så, nå vil sannheten komme: kjøper du fordi du ikke VET hva som foregår eller fordi du ikke BRYR deg? Nå vet du. Du vet hva folk må gjennom for at du skal kunne se bra ut. Føle deg bra. Mens tekstilarbeiderne svetter og finner klær på søppeldynga. Hvor mye urettferdighet vil du være med på å skape? Mange har reagert: http://money.cnn.com/2013/05/01/news/companies/bangladesh-factory-shoppers/index.html?iid=EL ….og forhåpentligvis vil flere reagere snart.

India holdt i fjor en to dagers rettsak hvor ulike fakta kom frem. Les mer her, for å forstå virkeligheten arbeiderne må gjennom: http://www.labourbehindthelabel.org/campaigns/item/1104-india-human-rights-trial-hears-fashion-workers-woes

Hvil i fred alle tapte liv så langt, og la oss alle presse på for å få en rettferdig verden. Fordi DE fortjener det. De fortjener å kunne leve, de også.