Discover my boxes.: Reisefeber

Jeg savner å reise. Jeg vil alltid se noe nytt. Møte noe fremmed. Se noe annerledes. Prøve en ny opplevelse. Det er en rar følelse mange pådrar seg, og gjør at folk som en gang backpacket, alltid vil backpacke. Alltid vil åpne øynene for en ny virkelighet. Ett nytt sted. Lære nye ting å ta med seg videre i livet. Det er en skole, en livsstil, en tankevekker, en avhengighet, en lyst, en virkelighet, en drøm. og du får se steder man aldri lærte om på noen offentlig skole.

I går stoppet en venn fra England innom for natta. Han hadde vært på eventyr blandt småøyer hvor folk sto utenfor rommet han sov på om natten for å kikke på ham, hvor enn han gikk fulgte menneskene etter ham, og ingen sa noe på grunn av kommunikasjons veggen mellom dem. De bare stirret. Jeg lo, og selv om man får oppleve nysgjerrige filippinere hver dag i Manila, vet jeg at landsby-stirrene er annerledes. Du har åpnet en ny virkelighet for dem, for de har aldri sett noe lignende før. I 2011 møtte jeg en jente som aldri hadde sett en hvit gutt. En gang hadde hun sett en på en film; Titanic. På grunn av det, trodde hun at alle hvite gutter er som romantiske, kjærlige Jack. Jeg som har sett ett par hvite gutter i mitt liv, kunne avbekrefte fantasien hennes med en gang.

Jo flere land man går inn i, jo mer virkelighetsgjør du bildet av verden. Det er ikke et bilde hvor du kan se 15 x 15 cm av landet. Det er ikke folk dokumentert på video. Det er en horisont foran deg, lukter, lyder, alt beveger seg. Menneskene foran deg er mennesker som lever et liv like mye verdt som ditt eget. En annen kultur, et annet språk, et annet klima, en annen farge, det er alt som skiller oss. og bare ved å møtes, kan man lære så mye av hverandre. Alt man behøver å gjøre, er å prøve noe nytt.

Mimring tilbake til noen portretter fra 2011/2012: