Reisefeber

Jeg savner å reise. Jeg vil alltid se noe nytt. Møte noe fremmed. Se noe annerledes. Prøve en ny opplevelse. Det er en rar følelse mange pådrar seg, og gjør at folk som en gang backpacket, alltid vil backpacke. Alltid vil åpne øynene for en ny virkelighet. Ett nytt sted. Lære nye ting å ta med seg videre i livet. Det er en skole, en livsstil, en tankevekker, en avhengighet, en lyst, en virkelighet, en drøm. og du får se steder man aldri lærte om på noen offentlig skole. 

I går stoppet en venn fra England innom for natta. Han hadde vært på eventyr blandt småøyer hvor folk sto utenfor rommet han sov på om natten for å kikke på ham, hvor enn han gikk fulgte menneskene etter ham, og ingen sa noe på grunn av kommunikasjons veggen mellom dem. De bare stirret. Jeg lo, og selv om man får oppleve nysgjerrige filippinere hver dag i Manila, vet jeg at landsby-stirrene er annerledes. Du har åpnet en ny virkelighet for dem, for de har aldri sett noe lignende før. I 2011 møtte jeg en jente som aldri hadde sett en hvit gutt. En gang hadde hun sett en på en film; Titanic. På grunn av det, trodde hun at alle hvite gutter er som romantiske, kjærlige Jack. Jeg som har sett ett par hvite gutter i mitt liv, kunne avbekrefte fantasien hennes med en gang. 

Jo flere land man går inn i, jo mer virkelighetsgjør du bildet av verden. Det er ikke et bilde hvor du kan se 15 x 15 cm av landet. Det er ikke folk dokumentert på video. Det er en horisont foran deg, lukter, lyder, alt beveger seg. Menneskene foran deg er mennesker som lever et liv like mye verdt som ditt eget. En annen kultur, et annet språk, et annet klima, en annen farge, det er alt som skiller oss. og bare ved å møtes, kan man lære så mye av hverandre. Alt man behøver å gjøre, er å prøve noe nytt.

Mimring tilbake til noen portretter fra 2011/2012:

Snurrebass, Bangladesh

Gategutt i Dhaka, Bangladesh 

Glad landsby gutt, Bangladesh

Landsby gutt, Bangladesh

Landsby barn, Bangladesh

Barbering, Filippinene

Kaffepause med stammekvinne, Filippinene

Landsby jenter, India

Rickshaw sjåfør, India

God helg!

- M

Ett av mine favoritt bilder fra India, 2011.

Reising, jobb, flytting og varmebølge

Vel hjemme i Manila igjen er livet tilbake til kaos og eksos. Menneskene svermer rundt, og bilene tuter tjuefire timer i døgnet.

Forrige tirsdag dro jeg til Palawan hvor det sto til med foto shoot på fjellet og avslappende dager. Vi spaserte 7km opp i fjellet til en stamme kalt Batak, hvor menneskene nå går med ordinære klær, men fortsatt lever i en annen tidsera. En av mennene i den lille landsbyen fulgte oss til det koselige huset hans laget av bambus. Det hadde nesten ingen vegger, noe som gir dem 'naturlig air-condition'. Jeg elsket de rolige omgivelsene og realiteten av kvinnene som bar rundt på de søte babyene sine uten noen som helst klær på overkroppen. Okei, jeg trekker tilbake min tidligere kommentar om at alle har ordinære klær - noen går enda kledd slik de gjorde før. Det varmer mitt backpacker hjerte å få muligheten til å se det før alt blir glattet ut med innflytelse fra medier og Vesten.

Etter en suksessfull foto shoot dro vi tilbake til Puerto Princesa, byen hotellet vårt lå i. Puerto Princesa er en helt grei liten by, som vokser seg større for hver dag med innflyttere fra fjellene og en stigende masseturisme som er på jakt etter å utforske tropiske paradis som El Nido og Honda Bay.

Den siste kvelden dro vi litt utenfor byen til en eco- park og resort, noe som ga oss følelsen av å være på en helt egen liten øy. Små, romslige trehytter sto fint stilt opp i en halvbue, og rundt oss var det bare gress og en lang strandlinje dekket av mangrover. Vi var klare for en ny foto shoot, denne gangen for sommerplagg.

Photo: Maas Baum

Flyet mitt mot Manila dro avgårde lørdags morgen, men ikke tro at det var tid for noen avslappende helg - i det jeg ankom byen var det å hoppe i en taxi til buss stasjonen; neste stopp var Vigan, en gammel by ti timer nord for Manila. For noen uker siden spurte en kunstner meg om han kunne booke meg som modell til en kroppsmalings konkurranse. Jeg nølte ikke, og var kjempespent. Det er en første gang for alt, og dette var slett ikke det verste å prøve.

Ti timer senere ankom vi Vigan, og klokka viste 2.30 på natta. Jeg hadde heldigvis fått meg noen timers søvn på bussen, for klokka 3 låste de oss inn på en skole; kroppsmalingen var i gang. I tre trøtte timer ble jeg stående å beundre kunstverket jeg var i ferd med å bli, og det var verdt det. På tre timer hadde Leo Velasco forvandlet meg om til en gudinne og vokter av drømmer; jeg var en drømmefanger-inspirert gudinne eller fe, som kunne rense onde drømmer. Leo var fantastisk med detaljer, og jeg skle opp i de femten centimeter høye hælene mine, klar for parade. Klokka var blitt sju, og trøttheten min var borte etter å ha blitt transformert.

Her kan dere se live opptak fra paraden under World Costume Festival 2013: Viva Vigan

Flere bilder fra World Costume Festival.

Foto: Peter John S. Natividad

Vi vant første pris under kategorien kroppsmaling, bra jobbet Leo!

Vi dro tilbake til Manila mandags formiddag etter å ha kikket rundt i byen bygget opp av spanjoler for flere hundre år siden. Unesco har satt den på arvelisten sin, så sjarmen i Vigan har ikke tenkt å forsvinne med det første.

Det typiske Vigan bildet. Brostein, hest og kjerre.

Jeg visste at det å komme tilbake til Manila ville bli ett pes: vi måtte være ute av huset vårt to dager senere, og ingen av tingene mine var pakket, heller ingen leilighet funnet. Jeg var stresset uten grunn, og alt løste seg. På tirsdag fant vi en ny leilighet, og onsdagen gikk bort til pakking og vasking. På torsdag kjørte en van opp foran døra vår klokka fire, klar til å frakte tingene våre. Ungene i gata sto med triste øyne og klemte oss hadet.

Endelig er vi på plass, og halvveis ferdige med utpakkingen. Det er en 30 kvadrats leilighet i tredje etasje i en liten blokk. Jeg er utrolig fornøyd, og kommer til å trives selv når jeg er alene; ja, dagen for Cilies avreise til Sør-Amerika nærmer seg. Misunnelig!

Første sol oppgang fra tak terassen.

God mai alle sammen, håper våren har begynt å sette inn hos dere. Hvis ikke, kan dere låne noen av Manilas stekende 40 grader.

-M

Palawan: neste stopp

solnedgang på Boracay

Jeg har ladet opp energien de siste to dagene, og nå er bagen pakket for en ny jobb tur. Denne gangen legger flyet retning til Palawan, vest-Filippinene. Jeg har aldri vært der før, og gleder meg til nok en getaway fra hetebølgen blant Manilas eksos. 

Planen er å ha foto shoot sammen med Batak stammen som lever i fjellene nord-øst i Palawan. 

Jeg er enda i ekstase etter å få se venner og bekjente på Boracay forrige uke, og jeg fikk kjenne på "byrden" man pådrar seg som backpacker; å skape nære venner rundt omkring på steder du aldri vet når du kommer tilbake til. Den beste følelsen er når man møtes igjen, og man bare glir rett tilbake som om man aldri har vært borte fra hverandre.

- M.

It's more fun in the Philippines

It's more fun in the Philippines. 

Fordi.... her maler vi planetens rareste hus. 

Bildene til høyre viser fremgangen...og fremgang har det vært! Flere bilder kommer etterhvert. Vi har også fått inn kjøleskap, ovn, stekeplate, juice/smoothie blender, hyllestativ på rommene, for å ikke nevne handymannen som har fikset vindu og lignende her donerte ett sett stoler og bord til oss. Hurra!

Fordi..... jeg har printet ut over 300 bilder og lager scrapbook fra tiden min i Asia. Gøy!

Kreativitet....minner koster ingen penger. Og minner, det er det nok av. For noen fantastiske seksten måneder det har vært!

Fordi....du finner skilt og ting som denne rundt omkring:

The Philippines will make you Gangnam style.

M.

Monkey fever

Etter å ha surret rundt i ruinbyen Hampi i India og lekt med apekatter, er det på tide med en bildeserie.

De er så utrolig søte - akkurat som oss mennesker :)

M

The next step.

Av og til må en kjedereaksjon til for å endre noe. Ofte er det så enkelt som å bare endre tankegangen din.

Etter å ha tilbrakt tre uker på stranden i Goa og reflektert over mitt siste år i Asia, gjort yoga og meditasjon, møtt en fantastisk healer og drukket X antall fruktjuicer, føler jeg meg på topp igjen.
Mc Donalds, skyskrapere, høyhæla sko, luft forurrensing og storbylivet i Beijing har sluppet taket, og kroppen min er for fullt i backpacker modus.

Etter en siste kveld dansende i trommesirkel etterfulgt av bål på stranden til soloppgangen startet, var vi klare for å dra til Mumbai. Den humpete bussturen var som alle andre steder i India; kald, bråkete og flere nær-døden-tanker i det bussen holder på å spore av veien.

Vel fremme var kontrasten fra Goa stor; hva vi kunne se her var tradisjonelle kostymer, moskeer og hindutempler om hverandre, halvnakne brune barn som strekker frem hånda for 1 rupee, og stirrende menn som kler av deg i hodet sitt. Men, Mumbai er for det om en av Indias mest moderne byer, med Bollywood som sin stolthet og stive priser.

Let's explore!

"Gi meg ti rupee og jeg skal be om at du blir hundre år."
-Karpe Diem, Rigveda 10.90


M

Back On The Road

Vi må alle legge noe bak oss for å kunne se framover. Hvis man ikke er villig til å gi slipp på noe, kan du aldri vite hva som kunne vært på andre siden av veggen. Det er da man blir presset opp i ett hjørne når man prøver å holde på det man kjenner; se på det som desperasjon, fremmedfrykt og savn. Hvis man bryter seg ut fra hjørnet vil du være i stand til så mye mer - hvem vil vel ikke ha verden som sitt hjem, i stedet for en 20 kvadratmeter studentleilighet?

Ja, jeg er tilbake på loffen i India. Borte er alle vestlige fasiliteter i Beijing, høyhæla sko og kjoler ligger i en papp eske i Manila, og jeg har atter en gang pakka sekken full av vide, behagelige klær. Synet som møtte meg igår sa jeg landet i Bangalore var akkurat som jeg husket en indisk storby; vill trafikk av biler og mopeder, kuer løpende sikk-sakk gjennom trafikken, grupper av indiske menn som setter Chai teen sin i halsen og sperrer opp øynene i det hvite jenter passerer, unger med fillete klær som leker med geiter i gatene, den intense røkelse lukten som lurer seg ut gjennom butikkdørene..... Wow, dette er virkelig en annen planet. Jeg elsker det.

Vi bør alle følge drømmene våre, uansett hva vi må gi opp for å nå det målet. For alt er mulig bare en vil.

Jeg har lagt fra meg livet hjemme for å ha ett liv i Asia; og uansett hvor mye jeg savner og lengter hjem innimellom, har hvert sekund av de siste 13 månedene vært verdt det jeg ga opp.



M.