Vel hjemme i Manila igjen er livet tilbake til kaos og eksos. Menneskene svermer rundt, og bilene tuter tjuefire timer i døgnet.
Forrige tirsdag dro jeg til Palawan hvor det sto til med foto shoot på fjellet og avslappende dager. Vi spaserte 7km opp i fjellet til en stamme kalt Batak, hvor menneskene nå går med ordinære klær, men fortsatt lever i en annen tidsera. En av mennene i den lille landsbyen fulgte oss til det koselige huset hans laget av bambus. Det hadde nesten ingen vegger, noe som gir dem 'naturlig air-condition'. Jeg elsket de rolige omgivelsene og realiteten av kvinnene som bar rundt på de søte babyene sine uten noen som helst klær på overkroppen. Okei, jeg trekker tilbake min tidligere kommentar om at alle har ordinære klær - noen går enda kledd slik de gjorde før. Det varmer mitt backpacker hjerte å få muligheten til å se det før alt blir glattet ut med innflytelse fra medier og Vesten.
Etter en suksessfull foto shoot dro vi tilbake til Puerto Princesa, byen hotellet vårt lå i. Puerto Princesa er en helt grei liten by, som vokser seg større for hver dag med innflyttere fra fjellene og en stigende masseturisme som er på jakt etter å utforske tropiske paradis som El Nido og Honda Bay.
Den siste kvelden dro vi litt utenfor byen til en eco- park og resort, noe som ga oss følelsen av å være på en helt egen liten øy. Små, romslige trehytter sto fint stilt opp i en halvbue, og rundt oss var det bare gress og en lang strandlinje dekket av mangrover. Vi var klare for en ny foto shoot, denne gangen for sommerplagg.
Flyet mitt mot Manila dro avgårde lørdags morgen, men ikke tro at det var tid for noen avslappende helg - i det jeg ankom byen var det å hoppe i en taxi til buss stasjonen; neste stopp var Vigan, en gammel by ti timer nord for Manila. For noen uker siden spurte en kunstner meg om han kunne booke meg som modell til en kroppsmalings konkurranse. Jeg nølte ikke, og var kjempespent. Det er en første gang for alt, og dette var slett ikke det verste å prøve.
Ti timer senere ankom vi Vigan, og klokka viste 2.30 på natta. Jeg hadde heldigvis fått meg noen timers søvn på bussen, for klokka 3 låste de oss inn på en skole; kroppsmalingen var i gang. I tre trøtte timer ble jeg stående å beundre kunstverket jeg var i ferd med å bli, og det var verdt det. På tre timer hadde Leo Velasco forvandlet meg om til en gudinne og vokter av drømmer; jeg var en drømmefanger-inspirert gudinne eller fe, som kunne rense onde drømmer. Leo var fantastisk med detaljer, og jeg skle opp i de femten centimeter høye hælene mine, klar for parade. Klokka var blitt sju, og trøttheten min var borte etter å ha blitt transformert.
Vi vant første pris under kategorien kroppsmaling, bra jobbet Leo!
Vi dro tilbake til Manila mandags formiddag etter å ha kikket rundt i byen bygget opp av spanjoler for flere hundre år siden. Unesco har satt den på arvelisten sin, så sjarmen i Vigan har ikke tenkt å forsvinne med det første.
Det typiske Vigan bildet. Brostein, hest og kjerre.
Jeg visste at det å komme tilbake til Manila ville bli ett pes: vi måtte være ute av huset vårt to dager senere, og ingen av tingene mine var pakket, heller ingen leilighet funnet. Jeg var stresset uten grunn, og alt løste seg. På tirsdag fant vi en ny leilighet, og onsdagen gikk bort til pakking og vasking. På torsdag kjørte en van opp foran døra vår klokka fire, klar til å frakte tingene våre. Ungene i gata sto med triste øyne og klemte oss hadet.
Endelig er vi på plass, og halvveis ferdige med utpakkingen. Det er en 30 kvadrats leilighet i tredje etasje i en liten blokk. Jeg er utrolig fornøyd, og kommer til å trives selv når jeg er alene; ja, dagen for Cilies avreise til Sør-Amerika nærmer seg. Misunnelig!
Første sol oppgang fra tak terassen.
God mai alle sammen, håper våren har begynt å sette inn hos dere. Hvis ikke, kan dere låne noen av Manilas stekende 40 grader.
-M
.jpg)
