Ett steg videre.

Stakkars bloggen min som har stått stille de siste ukene - jeg har bare vært ekstremt opptatt og ikke funnet tid eller inspirasjon til å oppdatere noe. Det får vel resultere med en lang blogg post nå, for å få dere engasjert igjen.

De siste ukene har vært veldig viktige for meg, Customaid og hva som skal skje de neste månedene. Som kanskje ikke alle vet, så flyttet jeg til Manila for å hjelpe - hjelpe gatebarn, hjelpe samfunnet. I fjor satt jeg sammen et prosjekt for Customaid (www.facebook.com/customaidme) som handler om å lære barn her yoga og kreativitet, og nå er prosjektet rullende fremover. Etter å ha opprettet partnerskap med organisasjoner og fått papirarbeid på gang, har vi nå startet pengeinnsamlingen for å transformere dette til virkelighet. På søndag holdt vi ett mote show og mottok en haug med klær som snille mennesker har donert; nå skal vi sammen med mote blogger Kat Valdez starte en online kampanje hvor vi auksjonerer klærne bort - og alle inntektene vil gå til å støtte prosjektet. Pengene vil blandt annet gå til:

- Yoga matter

- Treningsklær

- Kreative hobbysett til å utvikle kreative egenskaper

- Sunn mat og drikke

Jeg skal holde dere oppdatert videre med hvordan vi ligger an, og også introdusere dere til skygge siden av siviliserte Manila. Selv om sannheten ofte ikke er pen, kan man alltid endre noe for å utgi en effekt på sannheten, og dette er noe de fleste glemmer. "Jamen, alle de andre gjør jo ingenting..." nei, hvis ingen gjør noe og vandrer rundt på gatene med bind for øynene, vil ikke sannheten bli penere heller. 

Tusen takk til alle frivillige som stilte opp! Bilder kommer senere.

I min egen lille verden har jeg fått sett Jimmy Cliff live på Malasimbo Music and Art Festival, noe som var magisk. 

Her møtte jeg på en kunstner jeg vil anbefale alle å sjekke ut, nemlig filippinske Agnes Arellano: 

Kunsten hennes har vekket oppmerksomhet siden 70 tallet i ett ellers konservativt samfunn. Jeg sier bare ett ord: respekt.

We wanna live, we wanna love

We wanna see what life is worth (we wanna live)

Hear what we deh say!

The children wanna love, they wan to live

To see what life is worth

- Jimmy Cliff

-M.

Til alle dere i vinterkulden.

Det herlige storbyliv i tropiske strøk:

Ikke helt det samme som varm kakao foran peisen i kulden....

-----------------------------------------------------------------------------

Sånn ellers, mimrer jeg tilbake til Stavanger by med sangen nedenfor.

"Hip hop kulturen, reflection, me stoppe 'kje"

Lings & Enevji - Tid Feat. Roasta (Prod. HERVÉ)

https://soundcloud.com/lingsone/lings-enevji-tid-feat-roasta

"Kor ser eg meg sjøl om ti år?

Tiå går fort fram igjønå

Og det gjør eg og"

Hold byen levende!

-M

B-b-b-break it down, b-boy

"B-boying is a form of hip hop dancing which is popularly known as breaking. It consists of top or up rock, footwork, spinning moves (power moves), and freeze. B-boying came from Bronx, NY. The term "B-boy" or "B-boying" was created by Kool Herc who was a DJ spinning at block parties in Bronx back in the days. B-Boys means break boys and they were called so because they dance to the break part of music. Later, by repeating this break part done by DJ, "breakbeats" was born.Although people tend to pick up only power moves, real b-boys should master the all elements of b-boying. "

(http://www.streeturbandanceco.org/sudc-bboy.htm)

Jeg skulle ofte ønske at jeg var en gutt, sånn at jeg kunne danse slik b-boys gjør. Helt fra jeg var veldig liten og fikk se disse guttene danse hjertet sitt ut med alle bøyinger og tøyinger, ble jeg målløs. For meg er det en form for kunst. De maler ikke på papir. De rister følelsene utover asfalten og beveger seg videre med nytt håp. 

Slik som med de fleste ting man beundrer når man er barn, er det ikke før man er stor at glansbildet falmes og halen bak kommer til syne. Slik er det vel også med hip-hop kulturen og b-boys. Før så jeg bare dans og rytme. Nå ser jeg personene, miljøet, stemningen, overlevelsen. Rusmisbruk, kriminalitet, hip-hop og en hard virkelighet i bakgatene er hvor gatedansingen startet. Det gir meg bare enda mer inspirasjon rundt emnet. Hvordan disse unge guttene blir dratt inn i en virkelighet vi lukker øynene for, og oppdager dans - før det er det eneste som betyr noe. De har ikke mye, men de har seg selv, de har rytme. Og de bruker den. 

"Carpenters bend wood; fletchers bend arrows; wise men bend themselves." - Buddha Stretch

Jeg vet at de fleste av dere kikker ut vinduet og ser en nyklippet plen, bilen deres, naboens store trehus, natur eller i verste fall snø, på denne tiden av året.

Utenfor mine vindu ser jeg noe annet. Jeg ser gatebarn som kjemper seg opp i hverdagen. Hvis jeg går ut for å kjøpe noe etter sola har gått ned, møter man ofte på fulle eller steine foreldre som lar ungene løpe rundt i gata til etter midnatt - selv om hele nabolaget eier pistoler. Ungene har ikke noe skole å gå på neste dag. Ingen frokost å våkne opp til. 

Derfor gleder det hjertet mitt at de har en boomblaster, som spiller hip-hop hele kvelden lang. 

I det jeg spaserer nedover gata og hører musikken dundre, kommer en gruppe av ti filippinske barn til syne. De har prøvd seg ut på en ny dans de siste ukene, og koreografien begynner å sitte i de små kroppene. De gjør det mer i takt nå enn noen annen kveld. En av de minste guttene ser meg, og løper bort for å gi meg en klem. Jeg rister han i håret og tuller med at alle små barn burde sove nå, og han gir meg ett stort, tannløst smil. Han er bare åtte år gammel, men i det musikken settes på mister han kontakt med følelser og den fysiske verden. Han rister løs og følger etter de som er noen år eldre.

En av de eldste guttene, rundt min alder, teller takten høyt for dem. Han er der med dem nesten hver kveld; etter endt øving med sin danse gruppe, hjelper han de yngre i gata. Slik han en gang fikk hjelp da han vandret rundt uten mål og mening. Jeg beundrer ham, og også hva småguttene klarer. For jeg vet dette betyr alt for dem, helt til noen strekker ut en hånd og løfter dem videre i livet.

Dette er en video om en gategutt fra Manila, Ereson Catipon aka B-Boy Mouse, som har jobbet seg oppover mot en karriere, kommet seg bort fra gata og er på god vei inn fremtiden; ved å bare danse seg bort fra alt.

Les hele historien her: http://www.rappler.com/entertainment/14933-rudimental-music-vid-shot-in-manila

"Inspiration leads to motivation. Motivation leads to creation." - BBoy Crumbs

- M

858,674,261+ views

Det er på tide å finne uttrykket for hva jeg mener om Gangnam style. Videoen har toppet YouTube på under ett år, og til og med Sør Koreas politikere henger seg på hestedansen. Det finnes X antall remakes av den, og toppliste kjendiser så vel som indiske barn som sover på gata kan den morsomme dansen. Morsom? Det er vel ikke helt ordet.

Jeg hadde aldri hørt om denne sangen før i september, og denne gangen kunne jeg ikke skylde det på at jeg bodde i Asia; siden den er laget av en asiater. Første gang Cilie dro opp sangen på YouTube da hun kom til Beijing, var jeg målløs. Så...latterlig, tenkte jeg.

Etter dette la jeg merke til sangen som gikk på repeat gjennom nattelivet i Beijing, og under en Fashion event ble jeg invitert til hjemmefest hos en voksen kinesisk investor. "We will only play good music. Only the best one. You know Gangnam style?" spurte han meg, og jeg måtte konsentrere meg om å ikke få latterkrampe foran ham.

Han var ikke den eneste i Beijing som var tatt av bølgen; og da jeg ankom Filippinene gikk det i samme verset.

Vel fremme blant psykedelisk trance i Goa, India, sa sangen endelig stopp. Etter en natt med festing ankom vi tilbake til gjestehuset og møtte en indisk bekjent utenfor. Klokka var seks-sju på morgenkvisten, og vi satt oss ned for en prat. Jeg var sliten, fnisete og ikke helt klar for å legge meg enda. Fnis ble om til latter i det vennen min tok initiativ til å danse Gangnam style i soloppgangen. Jeg lo, og lo, og lo. Hva er det som gjør alle disse menneskene så besatt av denne sangen?

SAMHOLD. Rik som fattig, hvit som svart, ung som gammel....ingenting av det betyr noe; de kan alle samme dans, samme rytmer. Ett universelt samhold gjennom en eneste sang. Det er større enn vi kan forestille oss. Vi godtar hverandre gjennom kunnskapen om en gal sang og en latterlig dans. Er det det som må til for at vi mennesker skal se hverandre? Svaret er ja, og PSY er ett geni. Applaus for å underholde verden og påvirke kraften av samholdet vårt. Jeg kan ikke si noen vonde ord om skaperen, og jeg skal spare dere for min mening om selve sangen og bevegelsene.

Jeg syns altså PSY gjennom hiten Gangnam style har fortjent gullstjerner i DO GOOD boken min, og flere artister bør fokusere på å samle verden. De sitter på makten til nettopp det.

"Let the music heal your soul."

I dag startet jeg sitar timer i den indiske byen Udaipur. Kanskje jeg finner frem det musikalske i meg i løpet av de neste ti dagene?
Sitar er ett vidunderlig meditasjons instrument, og er mye brukt i midtøsten, sentral Asia og India. Ønsk meg lykke til, så kanskje det dukker opp ett klipp av meg på sitar snart!

Hvis ikke, her har dere ett klipp av sitar læreren min;
http://www.youtube.com/watch?v=L1oRyXj-CwQ&feature=youtube_gdata_player

Namaste!

M