Innsiden ut

Alle sier man må være så pen når man er modell. At jobben vår er å være pen. Det er en litt overfladisk ting å si. Alt jobben er, er å holde seg sunn, frisk, tålmodig, sterk og glad; for har man alt det, er man allerede det såkalte 'modell materiale'. Føl deg pen, fra innsiden, og utsiden vil adoptere utstrålingen din. Det finnes ingen regel på hva som er stygt, fordi ingenting er stygt. Det er bare annerledes. Noen ganger er det bare at innsiden ikke er helt på topp. At for eksempel kostholdet er feil. Du er hva du spiser, og gjennom å spise sunt blir man både sunn, frisk og glad; 3 av 5 kriterier er allerede fullført. Tålmodig, på den andre siden, er noe jeg aldri har vært. Jeg jobber med saken. 

Del nummer 2 av en modell er kunstverket som blir laget på han eller henne. De kreative stylistene, designerne og sminkørene som jobber for å utgi et perfekt stykke skjønnhet. Hvis man er alt som er nevt tidligere; sunn, frisk, tålmodig, sterk og glad, er man ett bra utgangspunkt å starte fra. De kreative hodene bak modellene bør takkes mer, for de kunne transformert hvem som helst om til å se akkurat lik ut. Det eneste du trenger er den rette insiden. Og å vite hvordan innsiden speiler utsiden.

Hvem er vel ikke nydelig med dette kunstverket mekket sammen på seg?

I dag har jeg vært på en hår- og sminke konkurranse arrangert av skjønnhets ikonet Ricky Reyes (http://www.rickyreyes.ph/salons.html), sammen med talentfulle Kester Kris Chua .

.

Vi deltok under kategorien "evening party make-up", og det var mange spennende, kreative kostymer og frisyrer i den store hallen. Selv om vi ikke fikk noen pokal, gjorde vi en bra jobb:

100% naturlig. 

Ricky Reyes åpner konkurransen.

Kreativt hår.

In the making.

Håret.

HMUA: Kester Kris Chua

Kreativ frisyre.

Eco-friendly kjole laget av tomme type 'rett i koppen' kaffe og andre småposer.
#greenworld

God mandag!

Ett steg videre.

Stakkars bloggen min som har stått stille de siste ukene - jeg har bare vært ekstremt opptatt og ikke funnet tid eller inspirasjon til å oppdatere noe. Det får vel resultere med en lang blogg post nå, for å få dere engasjert igjen.

De siste ukene har vært veldig viktige for meg, Customaid og hva som skal skje de neste månedene. Som kanskje ikke alle vet, så flyttet jeg til Manila for å hjelpe - hjelpe gatebarn, hjelpe samfunnet. I fjor satt jeg sammen et prosjekt for Customaid (www.facebook.com/customaidme) som handler om å lære barn her yoga og kreativitet, og nå er prosjektet rullende fremover. Etter å ha opprettet partnerskap med organisasjoner og fått papirarbeid på gang, har vi nå startet pengeinnsamlingen for å transformere dette til virkelighet. På søndag holdt vi ett mote show og mottok en haug med klær som snille mennesker har donert; nå skal vi sammen med mote blogger Kat Valdez starte en online kampanje hvor vi auksjonerer klærne bort - og alle inntektene vil gå til å støtte prosjektet. Pengene vil blandt annet gå til:

- Yoga matter

- Treningsklær

- Kreative hobbysett til å utvikle kreative egenskaper

- Sunn mat og drikke

Jeg skal holde dere oppdatert videre med hvordan vi ligger an, og også introdusere dere til skygge siden av siviliserte Manila. Selv om sannheten ofte ikke er pen, kan man alltid endre noe for å utgi en effekt på sannheten, og dette er noe de fleste glemmer. "Jamen, alle de andre gjør jo ingenting..." nei, hvis ingen gjør noe og vandrer rundt på gatene med bind for øynene, vil ikke sannheten bli penere heller. 

Tusen takk til alle frivillige som stilte opp! Bilder kommer senere.

I min egen lille verden har jeg fått sett Jimmy Cliff live på Malasimbo Music and Art Festival, noe som var magisk. 

Her møtte jeg på en kunstner jeg vil anbefale alle å sjekke ut, nemlig filippinske Agnes Arellano: 

Kunsten hennes har vekket oppmerksomhet siden 70 tallet i ett ellers konservativt samfunn. Jeg sier bare ett ord: respekt.

We wanna live, we wanna love

We wanna see what life is worth (we wanna live)

Hear what we deh say!

The children wanna love, they wan to live

To see what life is worth

- Jimmy Cliff

-M.

Livet er et stykke kunst.

Så, tiden går mot en ende hvor jeg bare kan kikke ut vinduet ned på graffiti og fashionistas. (føler alle innlegg handler om en ende; men det er bare slutten på en ny begynnelse. Dere må bare holde ut med sutring i en uke til.) Ikke mer joggeturer blandt mørklagte gallerier på kveldene. Ikke mer nattfotografi sessions av tagging, og ikke mer vandring i gallerier idet jeg kommer ut fra døren. Dette er en riktig bra plass å bo. 798. Rett på innsiden av det berømte kunstdistriktet i Beijing ligger to gule og lyserosa blokker. I en av dem bor jeg, i niende etasje, rom åtte. Hvis jeg vil, kunne jog koblet ut fra den virkelige verden og kun omgitt meg med kunst. Men jeg er ikke en SÅ sær kunstner ennå. Det minner meg forresten om en date jeg hadde i 798 for en stund siden...en blind date. Han viste seg å være en skallet, britisk mann, alder ukjent, men tipper rundt 40, som er forfatter og filosof. Han er på den levelen av at man bytter ut mennesker med kunststykker rundt seg. Jeg møtte ham aldri igjen, forresten, selv om han var en inspirerende en-gangs-samtale. 

Det mest overveldene av alt, er å tenke at all kunst, alle bygninger, alle produkter, alle klær, har en HISTORIE. Alt kommer fra en idè en eller annen hadde på denne planeten for X antall år siden. Hvorfor kan ikke DIN idè bli en virkelighet? Du må bare styre deg selv rett vei.

Noen snapshot jeg har samlet fra omgivelsene mine:

Creds til de som har gjort dette.

Forresten, nå som vi er inne på kunst og mønster, i går bladde jeg gjennom vg.no og kom over dette:

...og DET er noe jeg vil gå med i høst! Sjekk ut artikkel og flere bilder her:

http://minmote.no/index.php/2012/10/trendrapport-rosebroderi/

-M.