Det finnes mange svar på spørsmålet. Mange gode artikler. Mange gode dokumentarer. Kapitalisme. Korrupsjon. Underutvikling. Men jeg skal trykke på ett annet punkt. Hvordan familieverdier kan være delskyld i hvorfor de fattige forblir fattige.
Asiatiske, afrikanske og sør-amerikanske kulturer verdsetter familie foran alt annet. I mange land eksisterer ikke gamlehjem, ettersom familien skal ta inn sin gamle eller syke mor og la henne leve med barn, barnebarn og oldebarn til hun forlater verden. De syns vi er umenneskelige som bare etterlater dem på ett sykehjem, lar fremmede pleiere ta hånd om dem, og ofte unngår å besøke dem, for vi syns det er ett 'ork'.
I det vi fyller atten, og helst før, bør vi ha en egen jobb å prøve oss selv ut økonomisk uten så mye støtte fra foreldre. Selvfølgelig er det mange bortskjemte i verdens rikeste land, som får sertifikat, bil, hus, jobb i farens firma og alt på rams. Men som regel er vi oppdratt til å være helt selvstendige. Spare til ditt. Spare til datt. Og vi skal ikke dele disse pengene med noen.
Vi er på ett sprangbrett hvor foreldre kan backe oss opp om nødvendig, men vi skal helst klare oss selv, for å leve opp til samfunnets forventninger. Hvis man ringer hjem til mamma for å be om penger og ei seng i en alder av tretti, blir vi sett på som tapere. Og når de støttende foreldrene blir gamle og lever på en trang pensjon, mens man har klart seg bra og bygget opp kapital og ett A4 liv, så gir man ikke tilbake til de som har mindre. Vi beholder alt vi har bygget oss opp i vår egen lomme.
Så i bunn og grunn er det ikke så vanskelig å bygge seg opp hus, bil, familie og en sparekonto i løpet av 50 år, om man bare har seg selv å fokusere på. Vi bruker mesteparten av tiden på jobb, sparing og nedbetalinger på lån, men vi klarer å oppnå en delvis suksess som er forventet.
Det er jo i grunn ikke så vanskelig når det handler om å være egoistisk og selvsentrert, og å kjempe for seg selv.
Det er verre når mamma og pappa ikke har råd til husleie, lillesøster trenger penger til å gå på skole og storebror akkurat har mista jobben.
Sistnevnte er realiteten i fattigdom. Og fordi 'alle skal hjelpe alle' blir 'alle stående stille', om jeg kan formulere det på den måten.
Jeg kjenner en filippinsk gutt. Faren døde da han var nokså ung. Moren jobbet hardt, men tjente lite. Han hadde en ok skolegang. Søstrene måtte bli hjemme, og de hadde ikke råd til å sende dem på skolebenken. Huset var lite, middagene var små. Han ble sendt hjemmefra da han fylte sytten, for å finne en måte å
stabilisere familien økonomisk. Først visste han ikke hvordan han skulle klare det, og tok småjobber fra ikke-så-bra-folk hvor han måtte fysisk skade andre. Det gikk ikke så bra, og han tok tak i det eneste han kunne; lage ting. Kunst, skulpturer, utskjæringer. Han solgte hva han kunne av gjenstander han
laget med egne hender, og utviklet evnen sin mens han sakte tjente mer og mer til familien.
For tre år siden flyttet han til turistøya Boracay, og pengene rullet inn. Med hans inntekt kunne han ha bodd i ett fint hus, hatt råd til en fancy butikk i handle gata, spist ute flere ganger i uka og hatt mye til overs. I stedet leier han ett lite rom i ett gammelt hus, etter den selvbygde bambushytta ble
ødelagt i regntiden. Han spiser lite, og kjøper kun det billigste han kommer over. Han er alltid på jobb, og sliter alltid med å få ting til å gå rundt for seg selv.
Men søstrene går på skole. Moren spiser godt. Den lille guttungen hans får alle ting han trenger. For familie er alt. At de har det bra, er gull verdt. Hans egen lykke og suksess står på vent. Familie foran seg selv.
Jeg har møtt mange asiatere og afrikanere som selv har samme mening; at vi i Vesten har mye penger fordi vi er egoistiske og stacker egenkapital. Når jeg har farta rundt omkring med en sekk på ryggen i en alder av 18-19 år har mange fått hakeslep, og noen spør til og med om den Norske stat har finansiert meg til å få gjennomføre det, som ett slags prosjekt. Nei. Jeg jobbet. Sparte. Har fått litt hjelp underveis, men ikke på noen overflødig måte. Når jeg fortalte folk at jeg hadde jobbet og spart, kikket de på meg med vantro, men fortsatte med hvorfor jeg ikke ga de pengene til foreldrene mine da. For dem er økonomisk selvstendighet ett noenlunde ukjent konsept.
Selvfølgelig vil alle lære å være egoistiske hvis verden fortsetter slik den har holdt på. Etter alle ingeniører, byggearbeidere og andre fagfolk vi har sendt for å trene afrikanere og asiatere, vil de snart vende ryggen til familien og ha dollartegn i øynene. Mange har det allerede.
Kanskje det er nettopp nå vi bør finne en balanse?
Vi kan leve litt billigere og bry oss litt mer om hverandre.
De kan bry seg litt mindre og spare litt mer.
Men de holder seg til kjærlighet; vi holder oss til papir; mens bomber og skudd hagler rundt omkring, og verden er i krise.
- M
Muslimsk kvinne i India med barn og tiggerkopp. (2012)
Asiatiske, afrikanske og sør-amerikanske kulturer verdsetter familie foran alt annet. I mange land eksisterer ikke gamlehjem, ettersom familien skal ta inn sin gamle eller syke mor og la henne leve med barn, barnebarn og oldebarn til hun forlater verden. De syns vi er umenneskelige som bare etterlater dem på ett sykehjem, lar fremmede pleiere ta hånd om dem, og ofte unngår å besøke dem, for vi syns det er ett 'ork'.
I det vi fyller atten, og helst før, bør vi ha en egen jobb å prøve oss selv ut økonomisk uten så mye støtte fra foreldre. Selvfølgelig er det mange bortskjemte i verdens rikeste land, som får sertifikat, bil, hus, jobb i farens firma og alt på rams. Men som regel er vi oppdratt til å være helt selvstendige. Spare til ditt. Spare til datt. Og vi skal ikke dele disse pengene med noen.
Vi er på ett sprangbrett hvor foreldre kan backe oss opp om nødvendig, men vi skal helst klare oss selv, for å leve opp til samfunnets forventninger. Hvis man ringer hjem til mamma for å be om penger og ei seng i en alder av tretti, blir vi sett på som tapere. Og når de støttende foreldrene blir gamle og lever på en trang pensjon, mens man har klart seg bra og bygget opp kapital og ett A4 liv, så gir man ikke tilbake til de som har mindre. Vi beholder alt vi har bygget oss opp i vår egen lomme.
Så i bunn og grunn er det ikke så vanskelig å bygge seg opp hus, bil, familie og en sparekonto i løpet av 50 år, om man bare har seg selv å fokusere på. Vi bruker mesteparten av tiden på jobb, sparing og nedbetalinger på lån, men vi klarer å oppnå en delvis suksess som er forventet.
Det er jo i grunn ikke så vanskelig når det handler om å være egoistisk og selvsentrert, og å kjempe for seg selv.
Det er verre når mamma og pappa ikke har råd til husleie, lillesøster trenger penger til å gå på skole og storebror akkurat har mista jobben.
Sistnevnte er realiteten i fattigdom. Og fordi 'alle skal hjelpe alle' blir 'alle stående stille', om jeg kan formulere det på den måten.
Jeg kjenner en filippinsk gutt. Faren døde da han var nokså ung. Moren jobbet hardt, men tjente lite. Han hadde en ok skolegang. Søstrene måtte bli hjemme, og de hadde ikke råd til å sende dem på skolebenken. Huset var lite, middagene var små. Han ble sendt hjemmefra da han fylte sytten, for å finne en måte å
stabilisere familien økonomisk. Først visste han ikke hvordan han skulle klare det, og tok småjobber fra ikke-så-bra-folk hvor han måtte fysisk skade andre. Det gikk ikke så bra, og han tok tak i det eneste han kunne; lage ting. Kunst, skulpturer, utskjæringer. Han solgte hva han kunne av gjenstander han
laget med egne hender, og utviklet evnen sin mens han sakte tjente mer og mer til familien.
For tre år siden flyttet han til turistøya Boracay, og pengene rullet inn. Med hans inntekt kunne han ha bodd i ett fint hus, hatt råd til en fancy butikk i handle gata, spist ute flere ganger i uka og hatt mye til overs. I stedet leier han ett lite rom i ett gammelt hus, etter den selvbygde bambushytta ble
ødelagt i regntiden. Han spiser lite, og kjøper kun det billigste han kommer over. Han er alltid på jobb, og sliter alltid med å få ting til å gå rundt for seg selv.
Men søstrene går på skole. Moren spiser godt. Den lille guttungen hans får alle ting han trenger. For familie er alt. At de har det bra, er gull verdt. Hans egen lykke og suksess står på vent. Familie foran seg selv.
Jeg har møtt mange asiatere og afrikanere som selv har samme mening; at vi i Vesten har mye penger fordi vi er egoistiske og stacker egenkapital. Når jeg har farta rundt omkring med en sekk på ryggen i en alder av 18-19 år har mange fått hakeslep, og noen spør til og med om den Norske stat har finansiert meg til å få gjennomføre det, som ett slags prosjekt. Nei. Jeg jobbet. Sparte. Har fått litt hjelp underveis, men ikke på noen overflødig måte. Når jeg fortalte folk at jeg hadde jobbet og spart, kikket de på meg med vantro, men fortsatte med hvorfor jeg ikke ga de pengene til foreldrene mine da. For dem er økonomisk selvstendighet ett noenlunde ukjent konsept.
Selvfølgelig vil alle lære å være egoistiske hvis verden fortsetter slik den har holdt på. Etter alle ingeniører, byggearbeidere og andre fagfolk vi har sendt for å trene afrikanere og asiatere, vil de snart vende ryggen til familien og ha dollartegn i øynene. Mange har det allerede.
Kanskje det er nettopp nå vi bør finne en balanse?
Vi kan leve litt billigere og bry oss litt mer om hverandre.
De kan bry seg litt mindre og spare litt mer.
Men de holder seg til kjærlighet; vi holder oss til papir; mens bomber og skudd hagler rundt omkring, og verden er i krise.
- M
