På onsdag var jeg på besøk hos Gawad Kalinga på Smokey Mountain igjen, som pleide å være en av Manilas tyngste slumområder. Det er det mildt sagt ikke lenger, men det er for det om ikke sagt at det er som å entre hvilket som helst område; det er fattigdom, desperasjon, fillete klær og falleferdige bygninger disse smilende menneskene omgir seg i. Og mest av alt - søppel.
Bakgård.
Jeg vet at vi alle lurer på hvorfor fattigdommen bare ikke kan ende. La meg opplyse dere litt om det. Mange fattige kommer seg ikke videre i livet fordi de er avhengige av hjelpen de får, eller fordi de slett ikke vet hvordan de skal tjene penger. Selvtilliten hos mange er lav; "ja men, hvem vil vel ansette 'en som meg' da?" sier noen. Hvordan kan vi bygge selvtillit hos noen hvis vi lar de tro de trenger pengene andre gir dem for å overleve, istedet for å se sine egne verdier? Mange av disse menneskene som lever langt under det vi kaller en 'standard', kommer seg ingen vei - nemlig for de med penger ikke vil ansette dem. Hvordan skal de da tjene levebrødet sitt, når samfunnet ikke vil SE dem i jobb? Hvordan kan noe noengang bli bedre da? Hvis du kan fortelle meg det, skal jeg jaggu sette folk i sving her.
Selv om dette ofte er tilfellet når folk står fast, er situasjonen i dag på Smokey Mountain litt annerledes. Der har folk 'utenfra' fått mange til å forstå at de må jobbe hardt for å tjene, og mange organisasjoner hjelper folk med mot å få dem til å gjøre noe, i stedet for å bare gi og gi. Hvis vi aldri slutter å gi, drar vi dem bare lenger ned i desperasjonen. Hvis det å gi dem skal lede til noe bedre for å få dem på en sti, er det en respektabel investering. De vil ta vare på seg selv, men hvis alt de får er penger, vil de aldri bli selvstendige.
"Badedam" langs hovedveien.
Jeg kan gi dere en sammenligning..... Så, si en mann har fått seg jobb på en dagligvarebutikk etter en slakk utdanning grunnet knust familie og festing. Etter en stund, søker en som er mer kvalifisert enn ham på samme stilling, og ut døra går den med minst utdanning.
Hvis dette er i Norge, går denne mannen videre til NAV, kanskje en tur til legen for å få noen anti depressive for å komme over sorgen, og setter seg til å søke ny jobb. I mellomtiden gir NAV ham alt det han trenger; leilighet, mat og hjelper ham med jobb muligheter.
Hvis dette er i Manila, går denne mannen rett i ett okkupert hus i slummen. Det er det valget han står med arbeidsløs og blakk. Alt han har lyst til, er å komme i ny jobb og klare seg selv igjen. Hvor lett er det når man sovner til pistol skudd og bråk fra fylliker midt på natta, liggende på ett fillete teppe blant tusen andre hjemløse? Hvor finner man motivasjonen da?
Jeg har hørt folk hjemme klage over når NAV sender de på hospits. Hospits er faen meg luksus sammenlignet med slummen her. Så slutt å klag dere NAV snyltere, og vær takknemlige for å i det hele tatt ha en 'prosedyre' og ett system som ihvertfall later som om de bryr seg. Disse folkene har ikke det.
Det finnes selvfølgelig folk som har innsett alt dette før meg. Det er millioner av mennesker som trør til der det trengs. Men vil de alltid bli trengt, eller er det mulig for oss å endre situasjonen på en verdensbasis gjennom EN generasjon? Ja, det er mulig, men kommer sannsynligvis ikke til å skje. Heldigvis er det alltid lov å prøve, og gjennom å prøve nå tar det kanskje ikke så mange generasjoner. Hvis vi bare endrer barnene - hvis de får en ny verden rundt seg - kan alt endres. Jeg prøver ikke å ta en 'New World Order' prat på dere, og jeg er ikke hjernevasket av noen. Jeg bare tenker og ser. Tenk dere også, så vil dere forstå at det er mulig.
I dag hadde jeg nok ett besøk Gawad Kalinga, og jeg slet faktisk med å holde tårene tilbake ett par ganger - men jeg holdt dem inne. Ikke fordi noe var trist eller skummelt, men på grunn av øyne som strålte av lykke.
Spente skolebarn.
Gawad Kalingas senter hadde skoleavslutning for ungene, og jeg, presidenten av GK og GK senter-vedlikeholder Alvin delte ut diplomer og medaljer til staselig pyntete barn i aldernen 5 til 7 år. Barna var kledd opp i hvite graduation kapper med firkantede hatter til, akkurat slik vi ser på amerikanske filmer. Noen av jentene hadde pyntet seg på håret og fått rouge i kinnene for den store dagen.
Ungene var fornøyde i det jeg ga dem diplomene, men det var foreldrene som ble med opp på scenen som løftet følelsene mine; de stole, varme blikkene og de sjenerte håndtrykkene. Mange er født og oppvokst i fattigdom, og hadde aldri engang drømt om å få se ungen sin motta diplomer etter å ha fullført ett år med utdanning, noe som nå har blitt en realitet.
Barnet lærer noe. De har håp om en bedre framtid.
Øynene som møtte meg var overveldende av følelser; og det satte spor i meg. Bakgrunn, feilakelser og fortid forsvant og har ikke lenger noe å si for dem - barnet de trodde skulle vokse opp under samme vilkår har gjennomført noe. Noen av øynene var så proppet av lykke at tårene begynte å komme frem i øynene mine, og jeg kjente en forståelse av hvor mye dette betyr for dem. De har endelig ett håp blant søppelet.
Utdeling av diplomer.
Jeg skal tilbake til Smokey Mountain neste uke for å lage pompoms til en danseopptreden - flere historier kommer da. Hvis noen har spørsmål om meg, slummen, Gawad Kalinga, hvorfor jeg gjør dette, hvor bortskjemt du egentlig er eller lignende; ikke hold ordene tilbake. Jeg er her for å fortelle dere om hva som skjer på den andre siden av verden.
"There ain't no reason things are this way.
It's how they always been and they intend to stay.
I can't explain why we live this way.
We do it every day.
Preachers on the podium speaking of saints.
Prophets on the sidewalk begging for change."
-Brett Dennen
-M
