Ett steg videre.

Stakkars bloggen min som har stått stille de siste ukene - jeg har bare vært ekstremt opptatt og ikke funnet tid eller inspirasjon til å oppdatere noe. Det får vel resultere med en lang blogg post nå, for å få dere engasjert igjen.

De siste ukene har vært veldig viktige for meg, Customaid og hva som skal skje de neste månedene. Som kanskje ikke alle vet, så flyttet jeg til Manila for å hjelpe - hjelpe gatebarn, hjelpe samfunnet. I fjor satt jeg sammen et prosjekt for Customaid (www.facebook.com/customaidme) som handler om å lære barn her yoga og kreativitet, og nå er prosjektet rullende fremover. Etter å ha opprettet partnerskap med organisasjoner og fått papirarbeid på gang, har vi nå startet pengeinnsamlingen for å transformere dette til virkelighet. På søndag holdt vi ett mote show og mottok en haug med klær som snille mennesker har donert; nå skal vi sammen med mote blogger Kat Valdez starte en online kampanje hvor vi auksjonerer klærne bort - og alle inntektene vil gå til å støtte prosjektet. Pengene vil blandt annet gå til:

- Yoga matter

- Treningsklær

- Kreative hobbysett til å utvikle kreative egenskaper

- Sunn mat og drikke

Jeg skal holde dere oppdatert videre med hvordan vi ligger an, og også introdusere dere til skygge siden av siviliserte Manila. Selv om sannheten ofte ikke er pen, kan man alltid endre noe for å utgi en effekt på sannheten, og dette er noe de fleste glemmer. "Jamen, alle de andre gjør jo ingenting..." nei, hvis ingen gjør noe og vandrer rundt på gatene med bind for øynene, vil ikke sannheten bli penere heller. 

Tusen takk til alle frivillige som stilte opp! Bilder kommer senere.

I min egen lille verden har jeg fått sett Jimmy Cliff live på Malasimbo Music and Art Festival, noe som var magisk. 

Her møtte jeg på en kunstner jeg vil anbefale alle å sjekke ut, nemlig filippinske Agnes Arellano: 

Kunsten hennes har vekket oppmerksomhet siden 70 tallet i ett ellers konservativt samfunn. Jeg sier bare ett ord: respekt.

We wanna live, we wanna love

We wanna see what life is worth (we wanna live)

Hear what we deh say!

The children wanna love, they wan to live

To see what life is worth

- Jimmy Cliff

-M.

Ny start

Nytt år, nye muligheter. Hvor vil du starte? Å ligge halvsovende på sofaen angrende på de siste fem tequila shottene du ikke hadde trengt for å holde festen gående på nyttårsaften, eller en diett og ett blodhardt treningsprogram? Kanskje du skal stumpe røyken, slutte å drikke brus, meditere hver dag, lære deg noe nytt, ta den reisen du alltid hadde drømt om, eller finne kjærligheten? Uansett hva målet ditt er, fortjener du å gjennomføre det. 

Jeg elsker å ha en ny start på ting. Mange av oss henger tviholdende til fortiden, med bitterhet over det du ikke sa eller det du ikke gjorde; men nå har vi endret det bakerste tallet på papiret, og vi har muligheten til å starte med blanke ark. Disse arkene inneholder ikke de samme tallene som de forrige. Derfor trenger du ikke angre, du trenger å GJØRE. Tiden forandrer seg, og vi føler at vi kan gjøre det samme. Siden vi er dømt til å ha denne menneskelige sykdommer hvor vi bare aldri kan bli fornøyde, er symbolet for endring lykke. Vi kan endre det vi ikke er fornøyd med; for jeg lover deg at ett år senere er det noe annet du vil ta tak i å endre. Transformere ulykken om til lykke, kan vi kalle det. Alle har retten til å være lykkelige.

Så hva har 2012 brakt på oss?

For meg, mye. Å gå fra å være en fri sigøyner på loffen i Asia, til å få en ny start i upper-class miljøet i Beijing, til å på ny flytte etter å ha funnet ut hva jeg vil vie energien min til de neste årene... Det har vært en berg-og-dal-bane,  men jeg er utrolig takknemlig for hva som har skjedd, og hvor jeg er kommet. Jeg møter 2013 med ett smil og boblende av håp. 

Cyber space har også bydd på store overskrifter. For våre største teknologiske konger har året vært litt opp og ned; Facebook aksjen har sunket, men de prøver å få det til å gå opp igjen, selv om alle ble litt skremt da den sank så mye som 55%. Apple trosset Google og satset på sitt eget kart som de skulle bruke på iPhone 5, Apple Maps. Den fenomenale appen viste seg å være big time fiasko, og Google Maps fikk toppe tronen igjen. Flere problemer kom for Apple når de lanserte iPhone 5, og ikke hadde nok produkter å møte bestillingene med - salget gikk drøyt mye ned.
Instagram fikk også mange til å se rødt da de lanserte sine nye regler, som sa at alle bilder postet på appen kunne bli brukt til gratis markedsføring. Ikke helt ett sjakktrekk, og folket spilte tilbake med å slette seg fra den populære bildedelingstjenesten. Instagram prøvde å dra sjakk matt med å ta bort reglene igjen, men mange brukere er fortsatt tapt. 

Vi kan være stolte over de stegene den norske moteverdenen har tatt. I september sendte vi vår første skandinaviske designer til New York Fashion Week, Nina Skarra, men det er ikke alt den norske moteverdenen bør være stolt over; også at vi fikk norske modeller på framsiden av New York Times, og de nydelige strikkegensrene fra Skappel døtrene har skapt stor ettertraktning. I tillegg har bloggdronningene våre tatt av - Ulrikke Lund har dratt inn en sekssifret sum, mens Hanneli har booket jobb med det store motehuset Louis Vuitton. Way to go, Norway!

Og endelig er 2013 her, dommedag tok ikke den drastiske avslutningen på vår eksistens som mange fryktet, og vi kan alle møte 'The Age of Aquarius' med nye ønsker om fremtiden. Godt nyttår!

Ikke døm forsida, les hele boka.

Det å vokse opp er ofte en vanskelig ting - fra den dagen man er født, helt til man dør. Hver dag byr på nye muligheter, flere alternativer. Hvor sikker er du på at du er på rett vei?
Det kommer du ikke til å vite før du har tatt ditt siste åndedrag; så før det er hver dag full av nye spor og veier å vikle seg inn i.

"Mitt mål er å lære noe nytt hver dag", har flere fortalt meg det siste året. Og ja, det er en lur filosofi å ha. Du slutter ikke å fungere; ergo, du slutter ikke å vokse, før du plutselig en dag er borte. Så alle de som sier de er "voksne", har egentlig bare gitt opp, de har sluttet å ville vokse. De er utbrent, de har kjørt seg fast i en sidevei å sitter der og råtner. Kall uttrykkene mine ekstreme, men ta alt med en klype salt.

Så lenge du har funnet noe som gjør deg lykkelig, har du ikke kjørt deg fast på en ufrivillig plass. MEN, tenk på alle de andre mulighetene der ute i ett minutt.
Jeg har lest at "ditt indre barn" er bevisst på hva du er ment til å gjøre på denne jorda mellom alderen ti til tolv. Derimot, hvis du ignorerer denne stemmen, ikke hører den, eller ikke kan praktisere den, så vil du ikke vite hva det er. Kanskje det dukker opp på ett senere tidspunkt i livet (vi har jo alle lest historier om suksessrike folk som aldri ga livet en tanke, før de våkner opp en morgen og vil bli en kunstner, bestemmer seg for å dra til India eller noe lignende), eller kanskje du aldri egentlig får vite hva "ditt indre barn" faktisk ville her på Jorden.

Ganske komisk, siden jeg oppi alt dette fikk ett skrivekick rett før jeg fylte elleve, og startet på min første roman. (som aldri har blitt avsluttet, og er ganske treig....jeg var elleve.) Men drømmen om skriving er der ennå, og skrivekicket tar aldri slutt.

Siden jeg er inne på dette temaet; jeg vil også knekke myten om at man blir "for gammel" til å gjøre noe. Selvfølgelig, grunnet at kroppen og cellene brytes ned når man blir eldre, gjør oss rett og slett ikke i stand til å begynne med fjellklatring eller ekstremsport, men det er fortsatt så mye annet å lære; hvis du ikke er fysisk i stand til noe, bør du heller fokusere på det du er i stand til.

Mange går rundt på denne planeten med store drømmer om å reise, utdanne seg til å bli noe stort, redde verden, lage musikk....you name it. Drømmer finnes det ingen grenser for, og da mener jeg ingen. Mange vet hva de vil. De har bare ikke muligheten. Ikke plasseringen, ikke pengene, ikke kontaktene, eller andre forstyrrelser. Derfor beundrer jeg de som aldri gir opp. De som velger ett enkelt liv uten rikdom i bytte mot det de elsker. De som blir født inn i ingenting, tigger til seg en dollar, kjøper noe, selger det for to dollar...og så videre. Helt til de står der de alltid drømte om å være. De fant sine egne smutthull for å passe inn.
I det systemet hadde glemt de med drømmer, og fungerte uten dem, klatret de den lange veien istedet.

Det jeg finner mest interessant, er at du aldri vet hvem disse personene er. Det kan være den hjemløse du passerer på vei hjem fra jobb, eller den eneste som drikker vann i baren fordi han ikke har råd til noe annet, eller til og med Steve Jobs. Hvem trodde på ham når han samlet colaflasker og pantet dem for å overleve? Hvordan skulle noen sånne starte ett av de største firmaene i verden?

Aldri undervurder deg selv - eller personen ved siden av deg.

"Kunne kjøpt classy men måtte kjøpe classic,
kunne kjørt fancy men valgte å lønne bandet mitt,
Krølla 50 lapp y'all,
Dette er kampen om troen, ikke kampen om tronen."
Karpe Diem - Toyota'n til Magdi

M

Brev til Julenissen

Kjære julenissen,

Først av alt, så ønsker jeg meg fred på jord. Jeg skulle ønske at de som styrer verden bare kunne legge ned alle stedet som produserer ammunisjon, istedenfor å låse inne de som bruker ammunisjonen og vokte dem med ytterligere ammunisjon; de er jo farlige, de som har ammunisjon.

Uten en avtrekkeren ville ikke så mange vært tøffe lenger; det er vanskeligere å fysisk tilintetgjøre noen enn å trykke på en knapp. En knapp som eksploderer og du lett angrer på sekundet senere. En god gammeldags nevekamp ender sjelden i samme resultat, kun for de aller "tøffeste".

Så kommer religion; politikken bak religion. I hvilken hellig bok står det at tilhengere skal skyte de som ikke tror på det samme? Ingen steder. Ulike religioner skyter hverandre fordi de tror på ulike ting, når de i bunn og grunn bare følger ulike retningslinjer mot troen på samme Gud. Jeg ønsker at alle våpen skal bli til støv for å se hvor mange krigssoner som også blir til støv.

Jeg ønsker at alle kunne få ihvertfall ett måltid til dagen og vann. Er det så mye å be om? Jeg vet jo allerede at vi produserer mat til å mette mer mager enn det fins, men nesten all maten går bare til de som allerede har nok mat, sånn at de ender opp med å kaste maten, før den blir i ett med jorda igjen. Vi glemte alle de som ikke fikk ett måltid idag. Blandt våre fylte bord med flesk, kaker og nytelser sitter mange uten muligheten til å få i seg ett eple. Jeg ønsker at alle skal huske dem også, for selv om noen inndelte verden i første-, andre- og tredje verden, er vi alle på samme jord i samme situasjon.

Jeg ønsker at alle skal føle seg trygge. Jeg ber om at respekt og samhold skal styrkes, sånn at ingen jenter i India behøver å oppleve voldtekt igjen, og at jenter og gutter får samme rettigheter. Jeg ønsker voldtektsofre en god jul med magi om å alltid bli respektert for det unike individet de er.

Jeg vil også gi mine beste tanker mot alle familiene i Conneticut som drar seg gjennom feiringen etter tapet av sine små barn. Måtte julen bringe dem alle mirakler og godhet.

Og jeg ønsker for alle dem som er alene på julaften at de skal føle seg varme, elsket og glade. Jeg takker for alle fantastiske tiltak som er åpne for dem som ikke har noen andre, for det kjennes ekstra sterkt nå når alle andre er opptatt av familie. Vel, vi er alle mennesker, og vi er alle en familie. Samme blod eller ikke, blod har vi alle, og vi bør unngå at noen skal blø. Vi er en stor familie på planeten Jorden, alle burde ha noen.

Og Julenissen, i tillegg til alt dette ønsker jeg meg bare ett fantastisk år i vente med store drømmer som kan gå i oppfyllelse. Håper dette ikke er for mye å be om.

Hilsen Marthe.

Fredags meditasjon i Goa

Noen ganger er det viktig å reflektere over seg selv; hvor man vil, hva man skal og om du kan gjøre drømmene dine til virkelighet eller ikke. Etter dette kommer det største spørsmålet av alle, nemlig om du er klar til å vise ditt sanne jeg, og bruke fantasien til å bygge noe du er stolt av? Mange er ikke klar for det, og sluker heller inn materialistiske ting og følger systemet de ble bragt opp rundt.

Så hvorfor er det sånn at enkelte mennesker bare tror at DE kan klare det, de kan nå ett mål? For de tror på seg selv, de har godtatt seg selv og vil nå være seg selv.

Her i India finnes det millioner av entreprenører. I ett av verdens mest fattige land, hva får dem til å tro på seg selv? I fjor leste jeg en bok med navnet White Tiger, som omfatter en entreprenør i Bangalore, India. Gjennom boken skriver han ett brev til en minister i Kina, hvor han forteller om hvor mange mennesker begge landene har; men i Kina er de kun gode på å utføre ting, praktisk arbeid, mens inderene er spirede entreprenører. Landene sammen kunne utrettet så mange inntekter for dem selv.

Så, hvorfor er kinesere bare gode på å utføre ting de blir fortalt å gjøre? Fordi det er sånn systemet der ennå henger sammen etter kommunismen. Fra de starter på skolen havner de innenfor en ramme, og de fleste følger denne rammen hele livet.

Hva med India da? Mange her praktiserer yoga og meditasjon, de har ett kosthold som automatisk gir deg sunn, naturlig energi, og de har dype, åpne samtaler sammen. Der er svaret. Svaret på hvorfor disse menneskene tror de også kan klare det. Kommunikasjon. De er i ett med seg selv og har en visjon om sin egen framtid; og i dette landet vil fåtallet le av noen som snakker direkte fra hjertet sitt. Vi mennesker burde tro mer på hverandre, på denne måten ville flere mennesker funnet sitt kall i livet.

Så sett deg ned foran peisen med noen stearinlys og røkelse, bli der i to timer uten å tenke på fortiden, kun fremtiden. Hva er det du egentlig vil her i livet?


M.

Back On The Road

Vi må alle legge noe bak oss for å kunne se framover. Hvis man ikke er villig til å gi slipp på noe, kan du aldri vite hva som kunne vært på andre siden av veggen. Det er da man blir presset opp i ett hjørne når man prøver å holde på det man kjenner; se på det som desperasjon, fremmedfrykt og savn. Hvis man bryter seg ut fra hjørnet vil du være i stand til så mye mer - hvem vil vel ikke ha verden som sitt hjem, i stedet for en 20 kvadratmeter studentleilighet?

Ja, jeg er tilbake på loffen i India. Borte er alle vestlige fasiliteter i Beijing, høyhæla sko og kjoler ligger i en papp eske i Manila, og jeg har atter en gang pakka sekken full av vide, behagelige klær. Synet som møtte meg igår sa jeg landet i Bangalore var akkurat som jeg husket en indisk storby; vill trafikk av biler og mopeder, kuer løpende sikk-sakk gjennom trafikken, grupper av indiske menn som setter Chai teen sin i halsen og sperrer opp øynene i det hvite jenter passerer, unger med fillete klær som leker med geiter i gatene, den intense røkelse lukten som lurer seg ut gjennom butikkdørene..... Wow, dette er virkelig en annen planet. Jeg elsker det.

Vi bør alle følge drømmene våre, uansett hva vi må gi opp for å nå det målet. For alt er mulig bare en vil.

Jeg har lagt fra meg livet hjemme for å ha ett liv i Asia; og uansett hvor mye jeg savner og lengter hjem innimellom, har hvert sekund av de siste 13 månedene vært verdt det jeg ga opp.



M.

Fargerike plagg, fargerike blader, nakne trær.

...og jeg går inn mot mine siste dager i Kina. Spennende, og leit, på samme tid. Nå er alle tingene jeg ikke behøver lenger pakket; alt har fått plass i den velbrukte backpacker sekken min og en svart IKEA tøyboks, noe jeg er meget fornøyd med. Til overs har jeg en svær haug med klær, 5 par sko og andre elektroniske og dekorative gjenstander. Før jeg drar vil jeg gi alt dette til en slags organisasjon som tar i mot dette, men ingen ser ut til å vite om noe. Ett sted i denne store byen må det vel være noen som trenger klær? Jeg får gjøre litt research på nettet før flyet mitt går på mandags kveld.

Jeg er inne i avskjedsrunden min, og på samme tid ekstra push på jobb for å kverne ut hvert minste korn av kreativitet teamet i Customaid kan gjøre sammen før de skiller lag til kommende januar. Ideer, klemmer og middager går i en endeløs sirkel mens jeg ser på at bladene blir gule og faller ned på bakken. Oi, så godt det skal bli med varme strender og sol!

Mens jeg setter musikken høyere og avslutter nok et kapittel i nok en by, vil jeg få dere inn på fargerike tanker gjennom visdomsord fra den 90 år gamle moteløven Ilona Smithkin. DU kan være like fargerik som høstens blader :)

"It's a wonderful thing not to need something."


- M.

Fars penger, bartender, halvliter med jug.

Da setter jeg meg tilbake i stolen og stråler av å være tilbake til tidskjema med jobb. Turen min til Muxiyuan den andre dagen inspirerte meg til en million ting som jeg har puslet med siden da, og resultatet ser lovende ut!

Tankene mine har gått mye til hvilke ulike stadier man kan være fremmed i ett land i. Du kan være en charterturist, som stenger deg inne på ett flott resortområde for å bli brun, handle billige klær og feste, for å dra hjem igjen. Så er det businessmenn på businesstur, de som sitter rundt i hotellbarene for å bli plukket opp av tolken sin for å bli invitert til ett skuespill av en kinesisk velkomst, for å dra hjem igjen. Det er også backpackerne, de som snur hver cent de eier for å få oppleve noe fremmed en dag lenger, og alltid er på jakt etter eventyr, for å så dra hjem igjen. Det er også de som jobber i utlandet gjennom jobben fra hjemlandet; som er ute etter å leve ett rikmannsliv i ett billig land, flørte rundt, legge merke til at landet de bor i er annerledes enn hjemme, for å så dra hjem igjen. Studenter som studerer i utlandet utgjør også en prosentdel; de som blir introdusert til en ny kultur og historie gjennom leksjoner, før de drikker og fester og begynner å date en fra landet de nå har landet i, for å knuse hjerte til partneren når de drar hjem igjen. På slutten av listen (det finnes mange flere, men dette ble en kort liste) kommer hvor jeg egentlig vil plassere meg selv, men det er en veldig utvidet kategori; de som har flyttet utenlands for å nå drømmen sin.

Jeg møtte en annen av samme sort her om dagen, og i det siste har jeg følt at jeg har tatt avstand fra at jeg BOR I KINA, og levd litt i min egen boble. Allikevel gjør jeg alle disse uvestlige tingene, bare av vane; som å ha basic samtaler med taxisjåføren på kinesisk, stoppe opp for å kjøpe noen (meget uhygeniske) grønnsakspyd fra en fettete grill, tulle og leke med ungene som kommer forbi med store øyne, si ja og smile hver gang en kineser vil ta bilde med meg. Men det er ikke alle som er sånn.

Jeg spurte en som har vært her i tre måneder:

"What do you think about Chinese people?"

"I don't. I don't think about them." fikk jeg til svar. Hvordan kan du så mye som se ut vinduet hver dag uten å ofre det en tanke engang? Det er utrolig mange som ikke respekterer at de ikke er hjemme, og fåtallet av oss vet hvor vi skal sette linja mellom involverelse, overlegenhet og mykhet. Til og med ikke jeg.

Her er noen bilder fra Muxiyuan:

T-shirt painting.

En av grunnene til at jeg elsker Kina.

...og enda en.

Dagdrømmer...

...no comment.

Inspirasjon.

Kina, sånn som de fleste steder er.

Kina, sånn som de fleste utenfor ser det.

"Har'ke lest hver bok, men ser på meg selv som klok.
Nok til å se at Vesten vil se mere blod.
Og vi fester så høylytt at vi ikke hører klagene,
barn og damer, så ta musikken lavere.
Ferie er'ke bare kult.
Kanskje bedre dere tar en jævla chartertur.
Fars penger, bartender, halvliter med jug."
-Karpe Diem, Rigveda 10.90

-M.

Livet er et stykke kunst.

Så, tiden går mot en ende hvor jeg bare kan kikke ut vinduet ned på graffiti og fashionistas. (føler alle innlegg handler om en ende; men det er bare slutten på en ny begynnelse. Dere må bare holde ut med sutring i en uke til.) Ikke mer joggeturer blandt mørklagte gallerier på kveldene. Ikke mer nattfotografi sessions av tagging, og ikke mer vandring i gallerier idet jeg kommer ut fra døren. Dette er en riktig bra plass å bo. 798. Rett på innsiden av det berømte kunstdistriktet i Beijing ligger to gule og lyserosa blokker. I en av dem bor jeg, i niende etasje, rom åtte. Hvis jeg vil, kunne jog koblet ut fra den virkelige verden og kun omgitt meg med kunst. Men jeg er ikke en SÅ sær kunstner ennå. Det minner meg forresten om en date jeg hadde i 798 for en stund siden...en blind date. Han viste seg å være en skallet, britisk mann, alder ukjent, men tipper rundt 40, som er forfatter og filosof. Han er på den levelen av at man bytter ut mennesker med kunststykker rundt seg. Jeg møtte ham aldri igjen, forresten, selv om han var en inspirerende en-gangs-samtale. 

Det mest overveldene av alt, er å tenke at all kunst, alle bygninger, alle produkter, alle klær, har en HISTORIE. Alt kommer fra en idè en eller annen hadde på denne planeten for X antall år siden. Hvorfor kan ikke DIN idè bli en virkelighet? Du må bare styre deg selv rett vei.

Noen snapshot jeg har samlet fra omgivelsene mine:

Creds til de som har gjort dette.

Forresten, nå som vi er inne på kunst og mønster, i går bladde jeg gjennom vg.no og kom over dette:

...og DET er noe jeg vil gå med i høst! Sjekk ut artikkel og flere bilder her:

http://minmote.no/index.php/2012/10/trendrapport-rosebroderi/

-M.