Monkey fever

Etter å ha surret rundt i ruinbyen Hampi i India og lekt med apekatter, er det på tide med en bildeserie.

De er så utrolig søte - akkurat som oss mennesker :)

M

Bøying og tøying i India

Yoga....hvor skal jeg begynne? Vel, først kan jeg starte med at alle gymnastikk øvelser vi nordmenn lærer som barn burde være en morgenvane livet ut. Hva skjer når vi sover? Vi "forlater" kroppen vår. Så burde vi ikke ta oss ett kvarter til å starte motoren igjen, tine den helt opp i kulda før vi vrir om tenningen og drar på jobb? Det burde være det minste kravet kroppen din burde sette. Ett kvarter, som forandrer hele deg til å starte en ny dag. Ett kvarter, tenker mange og ler. Bruker du ikke ett kvarter på kaffekoppen du plent ikke kan leve uten? Jo. Det høres lett ut med ett kvarter, og det er det. Det høres tåpelig ut at ett kvarter forandrer noe som helst for deg, men det gjør det faktisk.

Så, da vet vi logikken bak hvorfor man bør tøye og bøye alle ledd i det vi drar oss ut av senga.

Dette samkjører også med prinsippet bak hvordan vi utfører yoga i Vesten: trening. Trening for å holde seg slank, og yoga styrker alle kjernemuskler og gjør deg mykere. I stedet for å utvikle vaskebrettmage vil mange bare se sunne og freshe ut.

Hvis du forteller en indisk yogi om hvordan vi ser på yoga - som en mystisk, fremmed, strekkende treningsøkt - ville de ledd. For dem er det en hel filosofi og livsstil bak konseptet yoga, og yoga er en del av hinduismen, som da gjør alle hinduer i India til "småyogier" - ihvertfall iforhold til oss. Det handler om kosthold, kroppsfysikk, naturlige produkter, indre ro, ett åpent sinn, hjelp til andre, balanse i kroppen...slike ting alle burde tenke over. Andre ting, som meditasjon og kama sutra, henger sammen med yoga, og ritualene bak det.
Vegetarmat og faste kommer også inn under livsstilen.

For yogiene i India handler yoga om noe mer; holde pusten en time, gå uten mat en måned, meditere istedenfor å sove i dagevis. Alle disse tingene vi hjemme trodde var umulige. Jeg ville allikevel ikke anbefale noen å prøve dette uten trening, yogiene som utfører slike ekstreme ting har jobbet seg opp til det punktet gjennom hele livet.
Du kan ikke bli en kunstner gjennom ditt første maleri; det tar øving og mestring av ulike steg før du kommer til samme nivå som dem. Likt er det med yoga. Yogier er egentlig personer som eksperimenterer med konsentrasjon, fokus, utholdenhet og bevegelighet.

De opptrer ofte som "naturlige" doktorer; hvis du f.eks. har dårlig syn, bør du stå på hodet hver dag, og synet vil sakte forbedre seg. Det finnes en naturlig kur fra kroppen når noe er galt, problemet startet der og bør ende der. Da forstår alle meningen med "What doesn't kill you makes you stronger".
Bruk kroppen din og sterk immunforsvaret, og neste gang ett nytt angrep mot kroppen kommer, vil den være sterkere. Tenk på alle de lege regningene du kunne slippet unna......det tar deg bare 15 minutter hver dag, og det eneste du trenger er deg selv.

Start motoren hver morgen, og lev!

M

858,674,261+ views

Det er på tide å finne uttrykket for hva jeg mener om Gangnam style. Videoen har toppet YouTube på under ett år, og til og med Sør Koreas politikere henger seg på hestedansen. Det finnes X antall remakes av den, og toppliste kjendiser så vel som indiske barn som sover på gata kan den morsomme dansen. Morsom? Det er vel ikke helt ordet.

Jeg hadde aldri hørt om denne sangen før i september, og denne gangen kunne jeg ikke skylde det på at jeg bodde i Asia; siden den er laget av en asiater. Første gang Cilie dro opp sangen på YouTube da hun kom til Beijing, var jeg målløs. Så...latterlig, tenkte jeg.

Etter dette la jeg merke til sangen som gikk på repeat gjennom nattelivet i Beijing, og under en Fashion event ble jeg invitert til hjemmefest hos en voksen kinesisk investor. "We will only play good music. Only the best one. You know Gangnam style?" spurte han meg, og jeg måtte konsentrere meg om å ikke få latterkrampe foran ham.

Han var ikke den eneste i Beijing som var tatt av bølgen; og da jeg ankom Filippinene gikk det i samme verset.

Vel fremme blant psykedelisk trance i Goa, India, sa sangen endelig stopp. Etter en natt med festing ankom vi tilbake til gjestehuset og møtte en indisk bekjent utenfor. Klokka var seks-sju på morgenkvisten, og vi satt oss ned for en prat. Jeg var sliten, fnisete og ikke helt klar for å legge meg enda. Fnis ble om til latter i det vennen min tok initiativ til å danse Gangnam style i soloppgangen. Jeg lo, og lo, og lo. Hva er det som gjør alle disse menneskene så besatt av denne sangen?

SAMHOLD. Rik som fattig, hvit som svart, ung som gammel....ingenting av det betyr noe; de kan alle samme dans, samme rytmer. Ett universelt samhold gjennom en eneste sang. Det er større enn vi kan forestille oss. Vi godtar hverandre gjennom kunnskapen om en gal sang og en latterlig dans. Er det det som må til for at vi mennesker skal se hverandre? Svaret er ja, og PSY er ett geni. Applaus for å underholde verden og påvirke kraften av samholdet vårt. Jeg kan ikke si noen vonde ord om skaperen, og jeg skal spare dere for min mening om selve sangen og bevegelsene.

Jeg syns altså PSY gjennom hiten Gangnam style har fortjent gullstjerner i DO GOOD boken min, og flere artister bør fokusere på å samle verden. De sitter på makten til nettopp det.

"Let the music heal your soul."

I dag startet jeg sitar timer i den indiske byen Udaipur. Kanskje jeg finner frem det musikalske i meg i løpet av de neste ti dagene?
Sitar er ett vidunderlig meditasjons instrument, og er mye brukt i midtøsten, sentral Asia og India. Ønsk meg lykke til, så kanskje det dukker opp ett klipp av meg på sitar snart!

Hvis ikke, her har dere ett klipp av sitar læreren min;
http://www.youtube.com/watch?v=L1oRyXj-CwQ&feature=youtube_gdata_player

Namaste!

M

Hate & Love, og alt mellom det.

Indere er flinke på å underholde andre. Om det er bevisst eller ubevisst er ennå ett spørsmål, det eneste jeg vet er at de kan oppholde deg i timesvis uten at du egentlig oppnår det du kom for. Heldigvis er underholdningen som regel innholdsrik, og er det ikke derfor man reiser? For å lære?

Idag tidlig spaserte jeg mot ett reisebyrå som skulle gi meg en "guide" til slummen i Mumbai. Jeg hadde allerede vært der dagen før og sagt jeg ville ankomme klokken ti neste morgen.

Etter en appelsin og ingefær juice på gata entret jeg kontoret, hvor de to gamle eierne fra Kashmir med store skjegg og mager satt. Sammen med de var en løpegutt fra Mumbai. Men ingen guide.

De forklarte meg at guiden hadde vært der en time tidligere, men nå var opptatt for dagen. Jeg kjente skuffelsen krype på, og spurte om hva slags byrå de var og fortsatte med en lang tale om hvorfor de burde finne en annen guide til meg. De begynte å ringe rundt, uten mye hell. Ansiktet begynte å ta form av rødfarge når de forsto at jeg ikke kom til å bevege meg, og at de faktisk sto uten mulighet til å hjelpe meg.
"You want some tea?" prøvde han ene seg, før de begynte å spørre spørsmål om meg. Da var det gjort. Jeg snakket i vei om mine opplevelser i India, mens te og mat ble servert, i tillegg til ett løfte om en guide 30 minutter senere.

30 minutter ble til over en time, hvor vi snakket om fattigdom i India og lignende. Om hvor mange organisasjoner som er korrupte.

Guiden kom inn døren, og var stivpyntet med dress og slips. Han sa over dobbel av prisen som vi hadde blitt enige om. Jeg kjente skuffelsen av en sløst morgen i magen da jeg smelte igjen døra.

Tilbake på hostellet fikset resepsjonisten en venn til å være med meg.
Vi småpratet hele turen bort, og han la en strek under faktumet at slummen var mye forbedret fra Slumdog Millionaire (ja, selvfølgelig forandres en situasjon når det blir kastet lys på den), og at de fleste har begynt å tjene penger gjennom klesproduksjon, stål og lignende.

Vel fremme i en typisk asiatisk storby gate stoppet vi. Var vi fremme? Dette var jo akkurat slik det ser ut i deler av Beijing, deler av Manila og i hver storby i Bangladesh! Små gutter i muslimske drakter vinket mot meg og fniste, gamle damer foldet hendene mot meg og ga meg et "Namaste", og rundt meg var det to etasjes, tettbygde murhus med folk løpende inn og ut, klesvask hvor enn jeg snudde meg og som vanlig noen kuer vandrende rundt omkring.

Guiden min pekte mot en smal gate hvor man nesten blir skviset av de to nærmeste bygningene, og vi beveget oss sakte innover. Lukten av urin, maling, røkelse og mat traff meg, før jeg ble ledet inn til ett rom hvor de laget svarte tights.

En ung gutt rundt min alder satt ved en gammel symaskin, og på gulvet satt en liten gutt og kuttet av løse tråder fra syersken. Rundt et bord befant faren og den andre broren seg, og alle inviterte meg vennlig inn.
"Your nationality madam?" spurte den eldste, og jeg svarte av refleks: "Please, don't call me madam. My name is Marthe. Do you want some help?"
De kikket på meg med skeptiske øyne før de ga meg en liten saks og en tights fra den store haugen. Jeg satte meg på gulvet og ble en del av deres verden for en stund.

Guttungen foran meg kikket henrykt mot meg og smilte fra øre til øre.
"What's your name?" spurte jeg når jeg mottok en ny tights.
"Babu." svarte han sjenert.
Faren kom inn med te som vi koste oss med før jeg måtte ta ferden videre for å få en smakebit av alt. Jeg la håndflatene mot hverandre og takket dem på hindi før vi spaserte videre langs den trange gaten.

"Here they make leather," forklarte guiden min, og jeg åpnet ørene. Vi sto å så på en svær maskin som vasket skinnet før det ble sendt til andre eller tredje etasje; i andre etasje farget de skinnet brunt, og i tredje etasje svart. Landsbyguttene som sto med en stor kost, malingsspann og skinnfiller smilte bredt til meg, og jeg spurte om å prøve. De lo, og analyserte hver bevegelse jeg gjorde med armen.
Senere fikk vi også se hvor de kjøper skinnet fra. Der er ett enkelt rom eid av ett eldre muslimsk par, dekket med lukten og skinnet til en million døde dyr. Jeg gikk fort ut igjen.

Innover gatene løp barnene rundt hverandre å spilte cricket og diverse andre ting, leende og halvnakne i varmen.
"What's your name?" spurte alle med nysgjerrige øyne, før jeg igjen ble glemt i gleden av leken de holdt på med helt til jeg dukket opp.

Vi stoppet hos en barberer for å drikke nok en kopp te, og han fôret meg med epler og indiske søtsaker mens han snakket om butikken og sønnen sin. Jeg takket for meg og vi spaserte ut gjennom en gate dekket av søppel, gamle slumskur og hunder.

De lever. De har noe. Og de smiler, for dette er noe av det beste de har hatt. Så hvorfor kommer vi inn å gråter for dem? Det hjelper ingen det. Derfor velger jeg heller å lære av dem, smile til dem og dele med dem, for det er ofte det de søker etter. Noen som får dem til å føle seg komfortabel. De ønsker meg velkommen inn døra, så jeg ønsker dem velkommen inn i hjertet mitt. Takk for en meningsfull dag.

"Hvis du hater meg, så frels meg,
Og hvis du later som du hater meg så elsk meg,
For jeg vil helst ikke stå her i midten å pusle på hvem som vinner,
Enter viser du finger'n eller kysser meg på kinnet."
-Karpe Diem, Hate & Love

M.

The next step.

Av og til må en kjedereaksjon til for å endre noe. Ofte er det så enkelt som å bare endre tankegangen din.

Etter å ha tilbrakt tre uker på stranden i Goa og reflektert over mitt siste år i Asia, gjort yoga og meditasjon, møtt en fantastisk healer og drukket X antall fruktjuicer, føler jeg meg på topp igjen.
Mc Donalds, skyskrapere, høyhæla sko, luft forurrensing og storbylivet i Beijing har sluppet taket, og kroppen min er for fullt i backpacker modus.

Etter en siste kveld dansende i trommesirkel etterfulgt av bål på stranden til soloppgangen startet, var vi klare for å dra til Mumbai. Den humpete bussturen var som alle andre steder i India; kald, bråkete og flere nær-døden-tanker i det bussen holder på å spore av veien.

Vel fremme var kontrasten fra Goa stor; hva vi kunne se her var tradisjonelle kostymer, moskeer og hindutempler om hverandre, halvnakne brune barn som strekker frem hånda for 1 rupee, og stirrende menn som kler av deg i hodet sitt. Men, Mumbai er for det om en av Indias mest moderne byer, med Bollywood som sin stolthet og stive priser.

Let's explore!

"Gi meg ti rupee og jeg skal be om at du blir hundre år."
-Karpe Diem, Rigveda 10.90


M

My incredible India

I dag vil jeg fortelle en historie. Den historien alle forventer en bør ha etter ett besøk i India, den historien som er ukjent og uhørt i det vestlige samfunnet: mitt møte med healing.

Det skjedde i fjor, november, jeg befant meg i Varanasi. Varanasi er en av verdens eldste byer, og en av Indias helligste steder. Ganges renner gjennom byen, og det er her de brenner hinduistene etter dødsfall og sender dem ut i den hellige elven.
Etter masse indisk mat og ignoranse av hygiene ett par uker, bestilte jeg en kyllingburger på hostellet mitt. [Shanti guesthouse]
Jeg ble syk. Skikkelig syk.

På dette tidspunktet hadde jeg møtt på en journalist fra Oslo som jeg reiste litt rundt med, og jeg bestemte meg for å starte yoga timer i denne fredfulle elvebyen. Jeg likte det. Det var ett par dager senere jeg ble liggende syk.
Etter ti timer med intense smerter i kroppen måtte reisekompanjongen min sette kursen vestover. Min kurs ble ti timer til liggende over toalettet, dusjen rennende over meg.

På nippet hvor jeg trodde innvollene mine skulle vrenges og komme ut, krøp jeg sakte mot yoga senteret. "I think I have a food poisoning", fikk jeg frem. Jeg var helt fortvilt. Han ba meg legge meg ned. Hodet mitt gikk på autopilot og gjorde som ham sa. Han forklarte at han ville utføre healing på meg, rettere sagt reiki healing. Kroppen min vibrerte av smerte og jeg lukket øynene. Min vestlige hjerne skuffet seg litt over hva han fortalte; jeg holdt på å dø og han ville kun berøre meg for å gjøre meg bra? Jeg lukket atter en gang øynene og kroppen rev seg av smerte.

"Open your eyes", sa yoga mesteren. Jeg hadde vært i en transe lignende tilstand og kjente godt etter i hele kroppen. Smertene var borte, alt som var igjen var sult, svette og hodepine. Kona kom inn med svart te og indisk vegetarmat. Etter ett endt måltid og en prat, var det på tide å gå hjemover. Jeg følte meg bra, og kollapset på senga. Surrealistiske drømmer jaget meg gjennom hele natten, men jeg kjente aldri noe tegn til matforgiftningen igjen.

For en vidunderlig følelse. Gjennom de neste ukene gjennomførte jeg Reiki Level 1, men etter å ankomme i Sør-Øst Asia sluttet jeg å praktisere det daglig. Etter å ankomme Kina i mars har jeg gjort det to ganger. Og allikevel har jeg lurt på hvorfor jeg følte meg så bra i India? Vel, jeg forsto fort hva som hadde manglet etter min første healing time igjen.

Forrige uke møtte jeg en engelsk healer som går under navnet White Dove, og energien strålte ut av ham. Jeg var på mitt eget lille Goa Guide oppdrag for noen nykommere, og fant White Dove sittende sammen med en indisk bekjent.

To dager senere møtte jeg ham igjen. Vi pratet i to-tre timer før han utførte en blanding av lyd, krystall og reiki healing på meg. Det var utrolig. Energien min fløt gjennom musikken, krystallene smeltet inn i huden min. Jeg forlot kroppen min og fornyet sansene mine. En time senere ble jeg vekket opp fra transen jeg endte opp med å falle inn i. Levende! Fornyet!

Energien og tempoet var på full tank neste morgen, og jeg funderte over hvor få hjemme som faktisk forstår hva jeg egentlig mener - for det er ubeskrivelig. Man kan sammenligne det med samme fornyelse som kroppen utfører hver morgen. Hver dag våkner vi, klare for en ny dag, og bekjenner ny kunnskap gjennom dagen. På kvelden "dør" vi ut, og erkjenner kunnskapen fra dagen for å bringe den videre inn i neste soloppgang. Igjen våkner du fornyet og klar for nye utfordringer.

Slik er det med yoga, meditasjon og healing, også. Du renser kroppen mye dypere, forsterker balansen din og tar med deg all kunnskapen på en positiv måte i livet. Hvorfor tror ikke den vestlige verden på dette fenomenet? At ved å hvile kroppen din og forsterke energien til neste situasjon du skal møte, er jo en bra ting? Har du ikke tid? Vel, da har du ikke tid til å leve, føle og ta vare på deg selv. Er det ikke bedre å våkne hver morgen og føle hvert ledd i kroppen mens lykken stiger oppover, istedenfor å våkne utslitt og lengte etter å ha råd til buksa du så i butikkvinduet? Ofte er det ikke materialistiske goder vi trenger å fylle tomheten med, det er rett og slett deg selv. ...og det har du vel allerede?

Mange tror de har mistet seg selv. Vel, det er nettopp derfor du er "et annet sted". Fordi du tror det. Men du er jo rett foran deg selv, innvendig til utvendig. Hvordan kan du ha mistet deg selv da? Du må bare høre etter.
Aldri undervurder makten fra vår egen tankegang.

Du blir ikke lykkeligere enn du lager deg selv.

M.

Er du sulten i dag?

I Norge vokser vi opp med å høre strengt fra mamma: "Spis opp maten din. Tenk på ungene i Afrika som ikke har mat!"

I India vokser ungene opp med å høre: "Spis til du er mett, og hvis det er mer til overs, legg det i en plastikkpose og gi det til noen utenfor som ikke har fått noe mat i dag, eller til en sulten ku som vandrer gatelangs."

Og vi lurer ennå på hvor den vestlige verden tok steget til å bli egoistiske?

Fredags meditasjon i Goa

Noen ganger er det viktig å reflektere over seg selv; hvor man vil, hva man skal og om du kan gjøre drømmene dine til virkelighet eller ikke. Etter dette kommer det største spørsmålet av alle, nemlig om du er klar til å vise ditt sanne jeg, og bruke fantasien til å bygge noe du er stolt av? Mange er ikke klar for det, og sluker heller inn materialistiske ting og følger systemet de ble bragt opp rundt.

Så hvorfor er det sånn at enkelte mennesker bare tror at DE kan klare det, de kan nå ett mål? For de tror på seg selv, de har godtatt seg selv og vil nå være seg selv.

Her i India finnes det millioner av entreprenører. I ett av verdens mest fattige land, hva får dem til å tro på seg selv? I fjor leste jeg en bok med navnet White Tiger, som omfatter en entreprenør i Bangalore, India. Gjennom boken skriver han ett brev til en minister i Kina, hvor han forteller om hvor mange mennesker begge landene har; men i Kina er de kun gode på å utføre ting, praktisk arbeid, mens inderene er spirede entreprenører. Landene sammen kunne utrettet så mange inntekter for dem selv.

Så, hvorfor er kinesere bare gode på å utføre ting de blir fortalt å gjøre? Fordi det er sånn systemet der ennå henger sammen etter kommunismen. Fra de starter på skolen havner de innenfor en ramme, og de fleste følger denne rammen hele livet.

Hva med India da? Mange her praktiserer yoga og meditasjon, de har ett kosthold som automatisk gir deg sunn, naturlig energi, og de har dype, åpne samtaler sammen. Der er svaret. Svaret på hvorfor disse menneskene tror de også kan klare det. Kommunikasjon. De er i ett med seg selv og har en visjon om sin egen framtid; og i dette landet vil fåtallet le av noen som snakker direkte fra hjertet sitt. Vi mennesker burde tro mer på hverandre, på denne måten ville flere mennesker funnet sitt kall i livet.

Så sett deg ned foran peisen med noen stearinlys og røkelse, bli der i to timer uten å tenke på fortiden, kun fremtiden. Hva er det du egentlig vil her i livet?


M.

Back On The Road

Vi må alle legge noe bak oss for å kunne se framover. Hvis man ikke er villig til å gi slipp på noe, kan du aldri vite hva som kunne vært på andre siden av veggen. Det er da man blir presset opp i ett hjørne når man prøver å holde på det man kjenner; se på det som desperasjon, fremmedfrykt og savn. Hvis man bryter seg ut fra hjørnet vil du være i stand til så mye mer - hvem vil vel ikke ha verden som sitt hjem, i stedet for en 20 kvadratmeter studentleilighet?

Ja, jeg er tilbake på loffen i India. Borte er alle vestlige fasiliteter i Beijing, høyhæla sko og kjoler ligger i en papp eske i Manila, og jeg har atter en gang pakka sekken full av vide, behagelige klær. Synet som møtte meg igår sa jeg landet i Bangalore var akkurat som jeg husket en indisk storby; vill trafikk av biler og mopeder, kuer løpende sikk-sakk gjennom trafikken, grupper av indiske menn som setter Chai teen sin i halsen og sperrer opp øynene i det hvite jenter passerer, unger med fillete klær som leker med geiter i gatene, den intense røkelse lukten som lurer seg ut gjennom butikkdørene..... Wow, dette er virkelig en annen planet. Jeg elsker det.

Vi bør alle følge drømmene våre, uansett hva vi må gi opp for å nå det målet. For alt er mulig bare en vil.

Jeg har lagt fra meg livet hjemme for å ha ett liv i Asia; og uansett hvor mye jeg savner og lengter hjem innimellom, har hvert sekund av de siste 13 månedene vært verdt det jeg ga opp.



M.

Glasskår og identitet

"Jeg skrev noe som betydde noe for andre folk. For jeg vet, at jeg kan forandre folk."

- Karpe Diem, 

Karpe Diem har, helt siden jeg lå gråtene på jenterommet med kjærlighetssorg og Glasskår dundrende på stereoen, inspirert og motivert meg.

Jeg minnes tilbake til da jeg var fjorten år gammel og med frysninger på ryggen hørte slutten på sangen Kunsten å være inder; "Drep meg for fargen min og skap en Benjamin til."

Det var da jeg dro til Asia første gang, i 2010, at jeg virkelig kunne forstå og se alt de sang om og brukte i kontrast mot norsk luksusliv. Alt stemte; sangene var ikke noe juks og jug, det var ekte sannhet. 

I fjor høst da jeg vimset rundt i skauen i India og Bangladesh var Karpe Diem de eneste norske stemmene jeg hørte rundt meg på måneder. Og sangene grep meg mer enn noen gang. Det var også på dette tidspunktet at jeg innså hvor maktsyke den vestlige verden er, men det er en helt annen diskusjon jeg ikke skal begi meg ut på nå. 

Karpe slapp ett nytt album forrige måned. Det var...hm, først var jeg skuffet, men under andre gjennomgang på Spotify knuste de hjertet mitt som aldri før; jeg er nå også i posisjonen å være utlending i ett land, og har vært lenge nok borte til å føle meg som utlending når jeg kommer hjem. Det å bo i en mangemillion by i Kina, hvor ingen snakker engelsk engang (note til alle som sliter med å lære norsk: dere kan i hvert fall kommunisere på engelsk med nordmenn!), er ikke alltid en dans på tornefrie roser det heller. Bare mesteparten av tiden.

Siden oppholdet mitt -etter 7 måneder- i Beijing kommer til en slutt (nei, det betyr ikke at jeg kommer hjem!), vil jeg legge ut noen øyeblikk jeg har klart å evighetsgjøre blandt biler og eksos:

Film innspilling i juni.

Fabric market.

798 kunst

Grillmat

Inspirasjon

Backstage photo shoot

Tea street.

Chiller på jobb.

Alt er mulig i Kina.

Backstage tv-reklame.

...and it brings me back 5000 years.

Photo shoot.

"Jeg var plommen i egget, men nå er jeg fugl." 

-Karpe Diem, Sakte film.

-M.