Bak gardinen

(http://degreeofthought.blogspot.com)

Hvis du tror bildene du ser på tv og i media gir deg rett til å skape en mening om et land, tar du feil. Hvis du sluker historiene du hører i media rå, har du bare valgt ett syn på saken. Journalistene former dine synspunkter og gir deg en illusjon av planeten du bor på. Etter hvordan de mener du bør se den.

Vi i Norge er glade i naturen, og har ikke begrep om hvor avhengige folk i millionbyer jager penger og livsstil. Byfolkene har ikke begrep om konsekvensene av deres livsstil. Og hva skjer med folkene som lever i et naturlig paradis, hvor urbanisme skal starte opp og kvele alt de en gang hadde? Hvorfor har folk bare en anelse, i stedetfor et overbilde? Det er alltid gode og vonde konsekvenser av en sak, spørsmålet er bare hvem som klarer å prate mest og best om den.

La meg gi et eksempel. Tenk på India. Du tenker nok på fattigdom, kuer, skittenhet....men ikke alle har det sånn. Kontrast bilde fra India, som utgir rik/fattig. 

(google.com)

Så hvorfor lever noen på høyre side, og andre på venstre? Det tragiske svaret: de ble født der. Hvor mener du korrupsjon, egoisme og kapitalisme kommer inn? 

Glamorøse, prektige Amerika går til sengs på flere måter:

Øverst; typisk overklasse hjem, nederst; overfylt hjemløs-brakke.

(google.com)

Når mange drar på ferie....ja - Filippinene er et godt eksempel. Mange som drar på ferie hit sjekker inn på ett luksus hotell i CBD (Central Business District), og flyr videre til Boracay for å flyte i luksus og nytelser. Deretter kommer de hjem, stolte over å ha gjort noe de andre på jobb ikke har, og forteller om all luksusen de har fråtset i seg. Hva med folkene du spaserte forbi på gaten? Hva med ungene som løp bort med fillete klær og en skitten neve og tigget om mat? Hva med alle de som bor på Boracay og gjorde ditt opphold bekymringsløst, mens de blir nektet inngang på alle nattklubber på øya? Ofret du dem en eneste tanke? 

Mr. Zhang Shihe har ofret mer enn en tanke for å gå under overflaten av imaget Kina har for resten av verden. Det har ført ham i fengsel, tvangsflytting, klager og nedleggelse av utallige blogger han har opprettet de siste årene. Alt han gjør, er nemlig å dokumentere landsby livet i Kina. Hvor de ikke har noe. Hvor investorer og byggefolk kommer for å sette opp fabrikker for å bryte freden deres. Hvor ting er uberørt. Hvor medier og internett ikke eksisterer. De kan ikke fortelle sin egen historie, så noen må. De som får se det, må fortelle det. Er det ikke derfor informasjons kilder finnes? Jo. Det eksisterer ikke for å promotere, men for å informere. Opplyse verden. Så hvorfor skal ikke alle mennesker ha rett til å bli opplyst om ting? Som mange kanskje vet, er Kinas internett styrt av myndighetene, og de holder folket borte fra Facebook, Twitter, porno, YouTube, negative nyheter om Kina i tillegg til en haug med andre ting de mener de har det bedre uten. Mange blogger blir også stengt ned. Ifølge videoen det er link til nedenfor, er 69 kinesiske blogger i fengsel mai 2013 - det er bare akkurat nå. Hvor mange som har vært i fengsel og kommer til å havne i fengsel, er uvisst. Mr. Zhang Shihe, også kjent som 'Tiger Temple', måtte sone 10 dager i fengsel i 2010. 

Les mer om hans historie rundt blogging og skriving her: 

A Long Ride Toward a New China

Det er ofte flaut å tenke på at mennesker ikke har lov til å uttrykke seg selv på grunn av autoriteter. Spesielt når de har noe bra eller viktig å si. Vi er alle mennesker. Vi har alle en virkelighet. Vi har alle en mening. 

Mr. Zhang Shihe, en av Kinas mest innflytselsesrike bloggere.

(google.com)

- M

Fargerike plagg, fargerike blader, nakne trær.

...og jeg går inn mot mine siste dager i Kina. Spennende, og leit, på samme tid. Nå er alle tingene jeg ikke behøver lenger pakket; alt har fått plass i den velbrukte backpacker sekken min og en svart IKEA tøyboks, noe jeg er meget fornøyd med. Til overs har jeg en svær haug med klær, 5 par sko og andre elektroniske og dekorative gjenstander. Før jeg drar vil jeg gi alt dette til en slags organisasjon som tar i mot dette, men ingen ser ut til å vite om noe. Ett sted i denne store byen må det vel være noen som trenger klær? Jeg får gjøre litt research på nettet før flyet mitt går på mandags kveld.

Jeg er inne i avskjedsrunden min, og på samme tid ekstra push på jobb for å kverne ut hvert minste korn av kreativitet teamet i Customaid kan gjøre sammen før de skiller lag til kommende januar. Ideer, klemmer og middager går i en endeløs sirkel mens jeg ser på at bladene blir gule og faller ned på bakken. Oi, så godt det skal bli med varme strender og sol!

Mens jeg setter musikken høyere og avslutter nok et kapittel i nok en by, vil jeg få dere inn på fargerike tanker gjennom visdomsord fra den 90 år gamle moteløven Ilona Smithkin. DU kan være like fargerik som høstens blader :)

"It's a wonderful thing not to need something."


- M.

Fars penger, bartender, halvliter med jug.

Da setter jeg meg tilbake i stolen og stråler av å være tilbake til tidskjema med jobb. Turen min til Muxiyuan den andre dagen inspirerte meg til en million ting som jeg har puslet med siden da, og resultatet ser lovende ut!

Tankene mine har gått mye til hvilke ulike stadier man kan være fremmed i ett land i. Du kan være en charterturist, som stenger deg inne på ett flott resortområde for å bli brun, handle billige klær og feste, for å dra hjem igjen. Så er det businessmenn på businesstur, de som sitter rundt i hotellbarene for å bli plukket opp av tolken sin for å bli invitert til ett skuespill av en kinesisk velkomst, for å dra hjem igjen. Det er også backpackerne, de som snur hver cent de eier for å få oppleve noe fremmed en dag lenger, og alltid er på jakt etter eventyr, for å så dra hjem igjen. Det er også de som jobber i utlandet gjennom jobben fra hjemlandet; som er ute etter å leve ett rikmannsliv i ett billig land, flørte rundt, legge merke til at landet de bor i er annerledes enn hjemme, for å så dra hjem igjen. Studenter som studerer i utlandet utgjør også en prosentdel; de som blir introdusert til en ny kultur og historie gjennom leksjoner, før de drikker og fester og begynner å date en fra landet de nå har landet i, for å knuse hjerte til partneren når de drar hjem igjen. På slutten av listen (det finnes mange flere, men dette ble en kort liste) kommer hvor jeg egentlig vil plassere meg selv, men det er en veldig utvidet kategori; de som har flyttet utenlands for å nå drømmen sin.

Jeg møtte en annen av samme sort her om dagen, og i det siste har jeg følt at jeg har tatt avstand fra at jeg BOR I KINA, og levd litt i min egen boble. Allikevel gjør jeg alle disse uvestlige tingene, bare av vane; som å ha basic samtaler med taxisjåføren på kinesisk, stoppe opp for å kjøpe noen (meget uhygeniske) grønnsakspyd fra en fettete grill, tulle og leke med ungene som kommer forbi med store øyne, si ja og smile hver gang en kineser vil ta bilde med meg. Men det er ikke alle som er sånn.

Jeg spurte en som har vært her i tre måneder:

"What do you think about Chinese people?"

"I don't. I don't think about them." fikk jeg til svar. Hvordan kan du så mye som se ut vinduet hver dag uten å ofre det en tanke engang? Det er utrolig mange som ikke respekterer at de ikke er hjemme, og fåtallet av oss vet hvor vi skal sette linja mellom involverelse, overlegenhet og mykhet. Til og med ikke jeg.

Her er noen bilder fra Muxiyuan:

T-shirt painting.

En av grunnene til at jeg elsker Kina.

...og enda en.

Dagdrømmer...

...no comment.

Inspirasjon.

Kina, sånn som de fleste steder er.

Kina, sånn som de fleste utenfor ser det.

"Har'ke lest hver bok, men ser på meg selv som klok.
Nok til å se at Vesten vil se mere blod.
Og vi fester så høylytt at vi ikke hører klagene,
barn og damer, så ta musikken lavere.
Ferie er'ke bare kult.
Kanskje bedre dere tar en jævla chartertur.
Fars penger, bartender, halvliter med jug."
-Karpe Diem, Rigveda 10.90

-M.

It's a beautiful day.

I går hadde jeg en fantastisk dag: hele dagen gikk til nok en gøy fotoshoot med Vetra.Net, etterfulgt av 130 minutter himmelsk massasje...og til kveldsmat? NORVEGIA ost, som jeg har vært så heldig å få sendt hjemmefra! Jeg sovnet med ett smil om munnen. 

I dag skal jeg ned til Muxiyuan, som er ett stort market fylt med tøy, stoff og små sjapper som utvikler klær for de som kommer dit. Det er skittent, bråkete -veldig kinesisk, noe man sjelden finner her i Beijing. Firmaet jeg jobber for, Customaid, lager kleskolleksjonen sin der (den er enda under oppbygning, bilder o.l. kommer senere), noe som har ført til at de fleste i gata har meg på hils når jeg dukker opp. De ser ikke mange hvite folk der nede, og alle er nysgjerrige på hvor jeg er fra, hvor lenge jeg har vært i Beijing, hvorfor jeg er der...hele runden med vanlige spørsmål. Jeg elsker det.

Var heldig nok til å få bildene fra forrige foto shoot med nettbutikken Vetra.Net i går, her er noen av bildene:

I kveld kommer mer om eventyrene mine i Muxiyuan!

Det er en nydelig dag.

"Nothing lasts forever, even cold November rain." -Axl Rose

-M.

Livet er et stykke kunst.

Så, tiden går mot en ende hvor jeg bare kan kikke ut vinduet ned på graffiti og fashionistas. (føler alle innlegg handler om en ende; men det er bare slutten på en ny begynnelse. Dere må bare holde ut med sutring i en uke til.) Ikke mer joggeturer blandt mørklagte gallerier på kveldene. Ikke mer nattfotografi sessions av tagging, og ikke mer vandring i gallerier idet jeg kommer ut fra døren. Dette er en riktig bra plass å bo. 798. Rett på innsiden av det berømte kunstdistriktet i Beijing ligger to gule og lyserosa blokker. I en av dem bor jeg, i niende etasje, rom åtte. Hvis jeg vil, kunne jog koblet ut fra den virkelige verden og kun omgitt meg med kunst. Men jeg er ikke en SÅ sær kunstner ennå. Det minner meg forresten om en date jeg hadde i 798 for en stund siden...en blind date. Han viste seg å være en skallet, britisk mann, alder ukjent, men tipper rundt 40, som er forfatter og filosof. Han er på den levelen av at man bytter ut mennesker med kunststykker rundt seg. Jeg møtte ham aldri igjen, forresten, selv om han var en inspirerende en-gangs-samtale. 

Det mest overveldene av alt, er å tenke at all kunst, alle bygninger, alle produkter, alle klær, har en HISTORIE. Alt kommer fra en idè en eller annen hadde på denne planeten for X antall år siden. Hvorfor kan ikke DIN idè bli en virkelighet? Du må bare styre deg selv rett vei.

Noen snapshot jeg har samlet fra omgivelsene mine:

Creds til de som har gjort dette.

Forresten, nå som vi er inne på kunst og mønster, i går bladde jeg gjennom vg.no og kom over dette:

...og DET er noe jeg vil gå med i høst! Sjekk ut artikkel og flere bilder her:

http://minmote.no/index.php/2012/10/trendrapport-rosebroderi/

-M.

There's a first time for everything.

Little boxes on the hill side, little boxes made of ticky tacky.Little boxes, little boxes, little boxes all the same.There’s a green one and a pink one and a blue one and a yellow one,And they’re all made out of ticky tacky, and they all look just the same

.

...men ikke jeg. Følg min reise gjennom å ikke være helt som alle andre.