Uten filter

På onsdag var jeg på besøk hos Gawad Kalinga på Smokey Mountain igjen, som pleide å være en av Manilas tyngste slumområder. Det er det mildt sagt ikke lenger, men det er for det om ikke sagt at det er som å entre hvilket som helst område; det er fattigdom, desperasjon, fillete klær og falleferdige bygninger disse smilende menneskene omgir seg i. Og mest av alt - søppel.

Bakgård.

Jeg vet at vi alle lurer på hvorfor fattigdommen bare ikke kan ende. La meg opplyse dere litt om det. Mange fattige kommer seg ikke videre i livet fordi de er avhengige av hjelpen de får, eller fordi de slett ikke vet hvordan de skal tjene penger. Selvtilliten hos mange er lav; "ja men, hvem vil vel ansette 'en som meg' da?" sier noen. Hvordan kan vi bygge selvtillit hos noen hvis vi lar de tro de trenger pengene andre gir dem for å overleve, istedet for å se sine egne verdier? Mange av disse menneskene som lever langt under det vi kaller en 'standard', kommer seg ingen vei - nemlig for de med penger ikke vil ansette dem. Hvordan skal de da tjene levebrødet sitt, når samfunnet ikke vil SE dem i jobb? Hvordan kan noe noengang bli bedre da? Hvis du kan fortelle meg det, skal jeg jaggu sette folk i sving her.

Selv om dette ofte er tilfellet når folk står fast, er situasjonen i dag på Smokey Mountain litt annerledes. Der har folk 'utenfra' fått mange til å forstå at de må jobbe hardt for å tjene, og mange organisasjoner hjelper folk med mot å få dem til å gjøre noe, i stedet for å bare gi og gi. Hvis vi aldri slutter å gi, drar vi dem bare lenger ned i desperasjonen. Hvis det å gi dem skal lede til noe bedre for å få dem på en sti, er det en respektabel investering. De vil ta vare på seg selv, men hvis alt de får er penger, vil de aldri bli selvstendige. 

"Badedam" langs hovedveien.

Jeg kan gi dere en sammenligning..... Så, si en mann har fått seg jobb på en dagligvarebutikk etter en slakk utdanning grunnet knust familie og festing. Etter en stund, søker en som er mer kvalifisert enn ham på samme stilling, og ut døra går den med minst utdanning. 

Hvis dette er i Norge, går denne mannen videre til NAV, kanskje en tur til legen for å få noen anti depressive for å komme over sorgen, og setter seg til å søke ny jobb. I mellomtiden gir NAV ham alt det han trenger; leilighet, mat og hjelper ham med jobb muligheter. 

Hvis dette er i Manila, går denne mannen rett i ett okkupert hus i slummen. Det er det valget han står med arbeidsløs og blakk. Alt han har lyst til, er å komme i ny jobb og klare seg selv igjen. Hvor lett er det når man sovner til pistol skudd og bråk fra fylliker midt på natta, liggende på ett fillete teppe blant tusen andre hjemløse? Hvor finner man motivasjonen da?

Jeg har hørt folk hjemme klage over når NAV sender de på hospits. Hospits er faen meg luksus sammenlignet med slummen her. Så slutt å klag dere NAV snyltere, og vær takknemlige for å i det hele tatt ha en 'prosedyre' og ett system som ihvertfall later som om de bryr seg. Disse folkene har ikke det. 

Det finnes selvfølgelig folk som har innsett alt dette før meg. Det er millioner av mennesker som trør til der det trengs. Men vil de alltid bli trengt, eller er det mulig for oss å endre situasjonen på en verdensbasis gjennom EN generasjon? Ja, det er mulig, men kommer sannsynligvis ikke til å skje. Heldigvis er det alltid lov å prøve, og gjennom å prøve nå tar det kanskje ikke så mange generasjoner. Hvis vi bare endrer barnene - hvis de får en ny verden rundt seg - kan alt endres. Jeg prøver ikke å ta en 'New World Order' prat på dere, og jeg er ikke hjernevasket av noen. Jeg bare tenker og ser. Tenk dere også, så vil dere forstå at det er mulig.

I dag hadde jeg nok ett besøk Gawad Kalinga, og jeg slet faktisk med å holde tårene tilbake ett par ganger - men jeg holdt dem inne. Ikke fordi noe var trist eller skummelt, men på grunn av øyne som strålte av lykke.

Spente skolebarn.

Gawad Kalingas senter hadde skoleavslutning for ungene, og jeg, presidenten av GK og GK senter-vedlikeholder Alvin delte ut diplomer og medaljer til staselig pyntete barn i aldernen 5 til 7 år. Barna var kledd opp i hvite graduation kapper med firkantede hatter til, akkurat slik vi ser på amerikanske filmer. Noen av jentene hadde pyntet seg på håret og fått rouge i kinnene for den store dagen.

Ungene var fornøyde i det jeg ga dem diplomene, men det var foreldrene som ble med opp på scenen som løftet følelsene mine; de stole, varme blikkene og de sjenerte håndtrykkene. Mange er født og oppvokst i fattigdom, og hadde aldri engang drømt om å få se ungen sin motta diplomer etter å ha fullført ett år med utdanning, noe som nå har blitt en realitet.

Barnet lærer noe. De har håp om en bedre framtid. 

Øynene som møtte meg var overveldende av følelser; og det satte spor i meg. Bakgrunn, feilakelser og fortid forsvant og har ikke lenger noe å si for dem - barnet de trodde skulle vokse opp under samme vilkår har gjennomført noe. Noen av øynene var så proppet av lykke at tårene begynte å komme frem i øynene mine, og jeg kjente en forståelse av hvor mye dette betyr for dem. De har endelig ett håp blant søppelet.

Utdeling av diplomer.

Jeg skal tilbake til Smokey Mountain neste uke for å lage pompoms til en danseopptreden - flere historier kommer da. Hvis noen har spørsmål om meg, slummen, Gawad Kalinga, hvorfor jeg gjør dette, hvor bortskjemt du egentlig er eller lignende; ikke hold ordene tilbake. Jeg er her for å fortelle dere om hva som skjer på den andre siden av verden.

"There ain't no reason things are this way.

It's how they always been and they intend to stay.

I can't explain why we live this way.

We do it every day.

Preachers on the podium speaking of saints.

Prophets on the sidewalk begging for change."

-Brett Dennen

-M

Ett steg videre.

Stakkars bloggen min som har stått stille de siste ukene - jeg har bare vært ekstremt opptatt og ikke funnet tid eller inspirasjon til å oppdatere noe. Det får vel resultere med en lang blogg post nå, for å få dere engasjert igjen.

De siste ukene har vært veldig viktige for meg, Customaid og hva som skal skje de neste månedene. Som kanskje ikke alle vet, så flyttet jeg til Manila for å hjelpe - hjelpe gatebarn, hjelpe samfunnet. I fjor satt jeg sammen et prosjekt for Customaid (www.facebook.com/customaidme) som handler om å lære barn her yoga og kreativitet, og nå er prosjektet rullende fremover. Etter å ha opprettet partnerskap med organisasjoner og fått papirarbeid på gang, har vi nå startet pengeinnsamlingen for å transformere dette til virkelighet. På søndag holdt vi ett mote show og mottok en haug med klær som snille mennesker har donert; nå skal vi sammen med mote blogger Kat Valdez starte en online kampanje hvor vi auksjonerer klærne bort - og alle inntektene vil gå til å støtte prosjektet. Pengene vil blandt annet gå til:

- Yoga matter

- Treningsklær

- Kreative hobbysett til å utvikle kreative egenskaper

- Sunn mat og drikke

Jeg skal holde dere oppdatert videre med hvordan vi ligger an, og også introdusere dere til skygge siden av siviliserte Manila. Selv om sannheten ofte ikke er pen, kan man alltid endre noe for å utgi en effekt på sannheten, og dette er noe de fleste glemmer. "Jamen, alle de andre gjør jo ingenting..." nei, hvis ingen gjør noe og vandrer rundt på gatene med bind for øynene, vil ikke sannheten bli penere heller. 

Tusen takk til alle frivillige som stilte opp! Bilder kommer senere.

I min egen lille verden har jeg fått sett Jimmy Cliff live på Malasimbo Music and Art Festival, noe som var magisk. 

Her møtte jeg på en kunstner jeg vil anbefale alle å sjekke ut, nemlig filippinske Agnes Arellano: 

Kunsten hennes har vekket oppmerksomhet siden 70 tallet i ett ellers konservativt samfunn. Jeg sier bare ett ord: respekt.

We wanna live, we wanna love

We wanna see what life is worth (we wanna live)

Hear what we deh say!

The children wanna love, they wan to live

To see what life is worth

- Jimmy Cliff

-M.

Kreative håp

På onsdag var jeg med JCI (Junior Chamber International) på besøk til Gawad Kalingas senter Paradise Heights. Det var en unik opplevelse - med varme fra jeg kom inn den store porten til vi forlot stedet noen timer senere.

Less for self..more for others...enough for all.

I det vi entret stedet, kom en koselig filippinsk mann mot oss med ett bred smil. "Welcome! Welcome to our livelihood!" sa han og ristet hånden min. Rundt oss løp små barn i uniformer, og musikken sto på full guffe i gymsalen. Tito Nonoy, den entusiastiske mannen foran meg, fortalte om senteret. De hadde fått i gang ett sy rom for mødrene, og skole for barna. Utenfor porten hadde de begynt å sette opp ett drivhus med salat. Det første rommet vi entret var utstillingsrommet. Alle produkter laget av mødrene var satt organisert i hyller og utover bord - og jeg ble fortapt i kreativitet. Nydelige vesker av flettet avispapir, lappede vesker av tomme juicekartonger, smykker av papirperler, lamper av avispapir. Jeg labbet storøyd gjennom rommet og kikket på alle detaljer og gjenstander. 

"They also make clothes, mostly sports outfits. The mothers made all the uniforms for the children here." fortalte han stolt, og vi beveget oss videre til naborommet hvor mødrene laget denne miljøvennlige kunsten. 

De kom smilende mot meg og viste frem arbeidsplassen sin med store smil. Noen av dem begynte å demonstrere hvordan de laget de ulike tingene, og fortalte meg hvor takknemlige de var som fikk jobbe der. Det hadde forandret mye for dem, og de håper på flere oppdrag og bestillinger for å utvikle egenskapene sine enda mer.

Kreativitet @ Paradise Heights, Gawad Kalingas livelihood center. Inntektene familiene tjener av produktene de lager her, gjør at de kan ta vare på seg selv og familien sin.

Ute i gården igjen kom barnene nysgjerrig mot meg. Jeg vinket og sa hei, og før jeg visste ordet av det tok den ene jenta meg i hånden og leiet meg til gymsalen. Her holdt noen av barnene på å danse på scenen, de øvet seg til forestillingen de skulle ha for oss litt senere. 

En hel gjeng av unger svermet seg rundt meg, og de begynte fnisende å spørre etter navnet mitt og om jeg kunne ta bilder av dem. Jeg dro frem kamera og ungene poserte, før de kom løpende for å se resultatet. Jeg begynte å tulle med dem, og løftet dem opp-ned mens de satte i store gledeshyl.

De dro meg -bokstavelig talt- gjennom hele gårdsplassen for å vise meg klasserommene sine og det nye drivhuset. 

Vi endte turen vår tilbake i gymsalen hvor ungene viste frem dans og sang. De brune ansiktene lyste opp på scenen, og jeg kjente meg varm innvendig. Takket være dette lille stedet, hadde så mange vunnet håp og framtid i det ellers konfliktede området, Tondo i Manila. 

Noen av skolebarna i uniformene sine.

Folk kan si mye om Smokey Mountain området og om hvor farlig det er, men jeg har aldri sett ett sted med så mye håp før. Og det teller jo litt, det også, for å overleve. Ikke bare de materalistiske godene mange blir oppsluk av. Vi bør ikke bare vende ryggen til og se ned på problemene som blir skapt, vi bør hjelpe til og holde alle i samme båt. 

Tusen takk til JCI og Gawad Kalinga for fantastisk arbeid og en innholdsrik dag!

- M

mer info:

Paradise Heights, Gawad Kalingas livelihood center

JCI Manila / JCI Philippines

En annerledes jul

Selv om jeg ikke sitter i Kragerø blant familie i år heller under juletiden, betyr det ikke at jeg har hoppet over 24. desember på kalenderen; julen blir ikke bedre enn man lager den selv.

I fjor var jeg i jungelen i Borneo sammen med en australer å drakk vin og spiste kake. Vi utvekslet julehistorier og tradisjoner mens vi skjøv bort tanken på familiene våre. (dette ble også etterfulgt av en 2 mils gåtur gjennom jungel og hete, og selvfølgelig tenkte ikke vi på vannforsyning - noe som resulterte med en liter vann på deling og ett hopp i sjøen for å ikke besvime...men det er en annen historie)

I år har det vært litt annerledes enn det igjen. Meg og Cilie har flyttet inn i ett hus her i Manila, og, vel...det trengs å gjøre en del her før vi kan kalle det koselig her. Vi har kastet oss i malingsspann og allerede fått unnagjort første etasje. Det gikk fra å se ut som et horehus til et eventyrland på bare tre dager, og på første juledag startet vi i andre etasje.

før og etter

Rainbow stairs

Flere bilder fra The House of Love kommer snart. Vi gleder oss til å få det ferdig! Det eneste vi mangler nå, er møbler.....

Deler av julefeiringen på mandag gikk derfor til å rett og slett male mer i det nye hjemmet vårt, men før det fikk vi en julemorgen med mening; vi deltok på en "community building" event i Metro Manila sammen med JCI. Cirka 500 søte, smilende barn løp rundt omkring på basketballbanen som det foregikk på, og vi hjalp til med å dele ut mat og tok en million bilder sammen med dem. (note: jeg tror aldri jeg har besøkt ett land hvor de elsker kameraer så mye)
Flere ungdommer var der for å opptre og inspirere barna gjennom hip-hop, tegning og lignende. Alle smilende rundt meg brakte stor juleglede i hjertet mitt.

Vi fortsatte dagen med vegetartaco, vin, deler av en film og å glede alle der hjemme med julehilsner. Rolig og avslappet julaften, som ble etterfulgt av kirken 1. juledag.
Utenfor huset vårt har vi ett dusin jenter som syns det er kjempespennende å ha utenlandske naboer, så de kaller oss tante og synger julesanger av full hals gjennom vinduet vårt hver dag. En av dem inviterte meg i kirken for å høre henne synge, noe jeg absolutt ikke angrer på; julestemningen ble på topp. Juletrær med blinkende lys, julemusikk, katolske statuer, samhold...perfekt 1. juledags morgen.

Så, selv om det ikke ble familie, snø, julestress, feit mat og pakker under treet, ble det en opplevelse av å dele, gi føle og ikke minst - å komme ett steg videre på det nye hjemmet vårt.

GOD JUL!

Fargerike plagg, fargerike blader, nakne trær.

...og jeg går inn mot mine siste dager i Kina. Spennende, og leit, på samme tid. Nå er alle tingene jeg ikke behøver lenger pakket; alt har fått plass i den velbrukte backpacker sekken min og en svart IKEA tøyboks, noe jeg er meget fornøyd med. Til overs har jeg en svær haug med klær, 5 par sko og andre elektroniske og dekorative gjenstander. Før jeg drar vil jeg gi alt dette til en slags organisasjon som tar i mot dette, men ingen ser ut til å vite om noe. Ett sted i denne store byen må det vel være noen som trenger klær? Jeg får gjøre litt research på nettet før flyet mitt går på mandags kveld.

Jeg er inne i avskjedsrunden min, og på samme tid ekstra push på jobb for å kverne ut hvert minste korn av kreativitet teamet i Customaid kan gjøre sammen før de skiller lag til kommende januar. Ideer, klemmer og middager går i en endeløs sirkel mens jeg ser på at bladene blir gule og faller ned på bakken. Oi, så godt det skal bli med varme strender og sol!

Mens jeg setter musikken høyere og avslutter nok et kapittel i nok en by, vil jeg få dere inn på fargerike tanker gjennom visdomsord fra den 90 år gamle moteløven Ilona Smithkin. DU kan være like fargerik som høstens blader :)

"It's a wonderful thing not to need something."


- M.