Idag tidlig spaserte jeg mot ett reisebyrå som skulle gi meg en "guide" til slummen i Mumbai. Jeg hadde allerede vært der dagen før og sagt jeg ville ankomme klokken ti neste morgen.
Etter en appelsin og ingefær juice på gata entret jeg kontoret, hvor de to gamle eierne fra Kashmir med store skjegg og mager satt. Sammen med de var en løpegutt fra Mumbai. Men ingen guide.
De forklarte meg at guiden hadde vært der en time tidligere, men nå var opptatt for dagen. Jeg kjente skuffelsen krype på, og spurte om hva slags byrå de var og fortsatte med en lang tale om hvorfor de burde finne en annen guide til meg. De begynte å ringe rundt, uten mye hell. Ansiktet begynte å ta form av rødfarge når de forsto at jeg ikke kom til å bevege meg, og at de faktisk sto uten mulighet til å hjelpe meg.
"You want some tea?" prøvde han ene seg, før de begynte å spørre spørsmål om meg. Da var det gjort. Jeg snakket i vei om mine opplevelser i India, mens te og mat ble servert, i tillegg til ett løfte om en guide 30 minutter senere.
30 minutter ble til over en time, hvor vi snakket om fattigdom i India og lignende. Om hvor mange organisasjoner som er korrupte.
Guiden kom inn døren, og var stivpyntet med dress og slips. Han sa over dobbel av prisen som vi hadde blitt enige om. Jeg kjente skuffelsen av en sløst morgen i magen da jeg smelte igjen døra.
Tilbake på hostellet fikset resepsjonisten en venn til å være med meg.
Vi småpratet hele turen bort, og han la en strek under faktumet at slummen var mye forbedret fra Slumdog Millionaire (ja, selvfølgelig forandres en situasjon når det blir kastet lys på den), og at de fleste har begynt å tjene penger gjennom klesproduksjon, stål og lignende.
Vel fremme i en typisk asiatisk storby gate stoppet vi. Var vi fremme? Dette var jo akkurat slik det ser ut i deler av Beijing, deler av Manila og i hver storby i Bangladesh! Små gutter i muslimske drakter vinket mot meg og fniste, gamle damer foldet hendene mot meg og ga meg et "Namaste", og rundt meg var det to etasjes, tettbygde murhus med folk løpende inn og ut, klesvask hvor enn jeg snudde meg og som vanlig noen kuer vandrende rundt omkring.
Guiden min pekte mot en smal gate hvor man nesten blir skviset av de to nærmeste bygningene, og vi beveget oss sakte innover. Lukten av urin, maling, røkelse og mat traff meg, før jeg ble ledet inn til ett rom hvor de laget svarte tights.
En ung gutt rundt min alder satt ved en gammel symaskin, og på gulvet satt en liten gutt og kuttet av løse tråder fra syersken. Rundt et bord befant faren og den andre broren seg, og alle inviterte meg vennlig inn.
"Your nationality madam?" spurte den eldste, og jeg svarte av refleks: "Please, don't call me madam. My name is Marthe. Do you want some help?"
De kikket på meg med skeptiske øyne før de ga meg en liten saks og en tights fra den store haugen. Jeg satte meg på gulvet og ble en del av deres verden for en stund.
Guttungen foran meg kikket henrykt mot meg og smilte fra øre til øre.
"What's your name?" spurte jeg når jeg mottok en ny tights.
"Babu." svarte han sjenert.
Faren kom inn med te som vi koste oss med før jeg måtte ta ferden videre for å få en smakebit av alt. Jeg la håndflatene mot hverandre og takket dem på hindi før vi spaserte videre langs den trange gaten.
"Here they make leather," forklarte guiden min, og jeg åpnet ørene. Vi sto å så på en svær maskin som vasket skinnet før det ble sendt til andre eller tredje etasje; i andre etasje farget de skinnet brunt, og i tredje etasje svart. Landsbyguttene som sto med en stor kost, malingsspann og skinnfiller smilte bredt til meg, og jeg spurte om å prøve. De lo, og analyserte hver bevegelse jeg gjorde med armen.
Senere fikk vi også se hvor de kjøper skinnet fra. Der er ett enkelt rom eid av ett eldre muslimsk par, dekket med lukten og skinnet til en million døde dyr. Jeg gikk fort ut igjen.
Innover gatene løp barnene rundt hverandre å spilte cricket og diverse andre ting, leende og halvnakne i varmen.
"What's your name?" spurte alle med nysgjerrige øyne, før jeg igjen ble glemt i gleden av leken de holdt på med helt til jeg dukket opp.
Vi stoppet hos en barberer for å drikke nok en kopp te, og han fôret meg med epler og indiske søtsaker mens han snakket om butikken og sønnen sin. Jeg takket for meg og vi spaserte ut gjennom en gate dekket av søppel, gamle slumskur og hunder.
De lever. De har noe. Og de smiler, for dette er noe av det beste de har hatt. Så hvorfor kommer vi inn å gråter for dem? Det hjelper ingen det. Derfor velger jeg heller å lære av dem, smile til dem og dele med dem, for det er ofte det de søker etter. Noen som får dem til å føle seg komfortabel. De ønsker meg velkommen inn døra, så jeg ønsker dem velkommen inn i hjertet mitt. Takk for en meningsfull dag.
"Hvis du hater meg, så frels meg,
Og hvis du later som du hater meg så elsk meg,
For jeg vil helst ikke stå her i midten å pusle på hvem som vinner,
Enter viser du finger'n eller kysser meg på kinnet."
-Karpe Diem, Hate & Love
M.
