Fredags meditasjon i Goa

Noen ganger er det viktig å reflektere over seg selv; hvor man vil, hva man skal og om du kan gjøre drømmene dine til virkelighet eller ikke. Etter dette kommer det største spørsmålet av alle, nemlig om du er klar til å vise ditt sanne jeg, og bruke fantasien til å bygge noe du er stolt av? Mange er ikke klar for det, og sluker heller inn materialistiske ting og følger systemet de ble bragt opp rundt.

Så hvorfor er det sånn at enkelte mennesker bare tror at DE kan klare det, de kan nå ett mål? For de tror på seg selv, de har godtatt seg selv og vil nå være seg selv.

Her i India finnes det millioner av entreprenører. I ett av verdens mest fattige land, hva får dem til å tro på seg selv? I fjor leste jeg en bok med navnet White Tiger, som omfatter en entreprenør i Bangalore, India. Gjennom boken skriver han ett brev til en minister i Kina, hvor han forteller om hvor mange mennesker begge landene har; men i Kina er de kun gode på å utføre ting, praktisk arbeid, mens inderene er spirede entreprenører. Landene sammen kunne utrettet så mange inntekter for dem selv.

Så, hvorfor er kinesere bare gode på å utføre ting de blir fortalt å gjøre? Fordi det er sånn systemet der ennå henger sammen etter kommunismen. Fra de starter på skolen havner de innenfor en ramme, og de fleste følger denne rammen hele livet.

Hva med India da? Mange her praktiserer yoga og meditasjon, de har ett kosthold som automatisk gir deg sunn, naturlig energi, og de har dype, åpne samtaler sammen. Der er svaret. Svaret på hvorfor disse menneskene tror de også kan klare det. Kommunikasjon. De er i ett med seg selv og har en visjon om sin egen framtid; og i dette landet vil fåtallet le av noen som snakker direkte fra hjertet sitt. Vi mennesker burde tro mer på hverandre, på denne måten ville flere mennesker funnet sitt kall i livet.

Så sett deg ned foran peisen med noen stearinlys og røkelse, bli der i to timer uten å tenke på fortiden, kun fremtiden. Hva er det du egentlig vil her i livet?


M.

Back On The Road

Vi må alle legge noe bak oss for å kunne se framover. Hvis man ikke er villig til å gi slipp på noe, kan du aldri vite hva som kunne vært på andre siden av veggen. Det er da man blir presset opp i ett hjørne når man prøver å holde på det man kjenner; se på det som desperasjon, fremmedfrykt og savn. Hvis man bryter seg ut fra hjørnet vil du være i stand til så mye mer - hvem vil vel ikke ha verden som sitt hjem, i stedet for en 20 kvadratmeter studentleilighet?

Ja, jeg er tilbake på loffen i India. Borte er alle vestlige fasiliteter i Beijing, høyhæla sko og kjoler ligger i en papp eske i Manila, og jeg har atter en gang pakka sekken full av vide, behagelige klær. Synet som møtte meg igår sa jeg landet i Bangalore var akkurat som jeg husket en indisk storby; vill trafikk av biler og mopeder, kuer løpende sikk-sakk gjennom trafikken, grupper av indiske menn som setter Chai teen sin i halsen og sperrer opp øynene i det hvite jenter passerer, unger med fillete klær som leker med geiter i gatene, den intense røkelse lukten som lurer seg ut gjennom butikkdørene..... Wow, dette er virkelig en annen planet. Jeg elsker det.

Vi bør alle følge drømmene våre, uansett hva vi må gi opp for å nå det målet. For alt er mulig bare en vil.

Jeg har lagt fra meg livet hjemme for å ha ett liv i Asia; og uansett hvor mye jeg savner og lengter hjem innimellom, har hvert sekund av de siste 13 månedene vært verdt det jeg ga opp.



M.

Fargerike plagg, fargerike blader, nakne trær.

...og jeg går inn mot mine siste dager i Kina. Spennende, og leit, på samme tid. Nå er alle tingene jeg ikke behøver lenger pakket; alt har fått plass i den velbrukte backpacker sekken min og en svart IKEA tøyboks, noe jeg er meget fornøyd med. Til overs har jeg en svær haug med klær, 5 par sko og andre elektroniske og dekorative gjenstander. Før jeg drar vil jeg gi alt dette til en slags organisasjon som tar i mot dette, men ingen ser ut til å vite om noe. Ett sted i denne store byen må det vel være noen som trenger klær? Jeg får gjøre litt research på nettet før flyet mitt går på mandags kveld.

Jeg er inne i avskjedsrunden min, og på samme tid ekstra push på jobb for å kverne ut hvert minste korn av kreativitet teamet i Customaid kan gjøre sammen før de skiller lag til kommende januar. Ideer, klemmer og middager går i en endeløs sirkel mens jeg ser på at bladene blir gule og faller ned på bakken. Oi, så godt det skal bli med varme strender og sol!

Mens jeg setter musikken høyere og avslutter nok et kapittel i nok en by, vil jeg få dere inn på fargerike tanker gjennom visdomsord fra den 90 år gamle moteløven Ilona Smithkin. DU kan være like fargerik som høstens blader :)

"It's a wonderful thing not to need something."


- M.

Fars penger, bartender, halvliter med jug.

Da setter jeg meg tilbake i stolen og stråler av å være tilbake til tidskjema med jobb. Turen min til Muxiyuan den andre dagen inspirerte meg til en million ting som jeg har puslet med siden da, og resultatet ser lovende ut!

Tankene mine har gått mye til hvilke ulike stadier man kan være fremmed i ett land i. Du kan være en charterturist, som stenger deg inne på ett flott resortområde for å bli brun, handle billige klær og feste, for å dra hjem igjen. Så er det businessmenn på businesstur, de som sitter rundt i hotellbarene for å bli plukket opp av tolken sin for å bli invitert til ett skuespill av en kinesisk velkomst, for å dra hjem igjen. Det er også backpackerne, de som snur hver cent de eier for å få oppleve noe fremmed en dag lenger, og alltid er på jakt etter eventyr, for å så dra hjem igjen. Det er også de som jobber i utlandet gjennom jobben fra hjemlandet; som er ute etter å leve ett rikmannsliv i ett billig land, flørte rundt, legge merke til at landet de bor i er annerledes enn hjemme, for å så dra hjem igjen. Studenter som studerer i utlandet utgjør også en prosentdel; de som blir introdusert til en ny kultur og historie gjennom leksjoner, før de drikker og fester og begynner å date en fra landet de nå har landet i, for å knuse hjerte til partneren når de drar hjem igjen. På slutten av listen (det finnes mange flere, men dette ble en kort liste) kommer hvor jeg egentlig vil plassere meg selv, men det er en veldig utvidet kategori; de som har flyttet utenlands for å nå drømmen sin.

Jeg møtte en annen av samme sort her om dagen, og i det siste har jeg følt at jeg har tatt avstand fra at jeg BOR I KINA, og levd litt i min egen boble. Allikevel gjør jeg alle disse uvestlige tingene, bare av vane; som å ha basic samtaler med taxisjåføren på kinesisk, stoppe opp for å kjøpe noen (meget uhygeniske) grønnsakspyd fra en fettete grill, tulle og leke med ungene som kommer forbi med store øyne, si ja og smile hver gang en kineser vil ta bilde med meg. Men det er ikke alle som er sånn.

Jeg spurte en som har vært her i tre måneder:

"What do you think about Chinese people?"

"I don't. I don't think about them." fikk jeg til svar. Hvordan kan du så mye som se ut vinduet hver dag uten å ofre det en tanke engang? Det er utrolig mange som ikke respekterer at de ikke er hjemme, og fåtallet av oss vet hvor vi skal sette linja mellom involverelse, overlegenhet og mykhet. Til og med ikke jeg.

Her er noen bilder fra Muxiyuan:

T-shirt painting.

En av grunnene til at jeg elsker Kina.

...og enda en.

Dagdrømmer...

...no comment.

Inspirasjon.

Kina, sånn som de fleste steder er.

Kina, sånn som de fleste utenfor ser det.

"Har'ke lest hver bok, men ser på meg selv som klok.
Nok til å se at Vesten vil se mere blod.
Og vi fester så høylytt at vi ikke hører klagene,
barn og damer, så ta musikken lavere.
Ferie er'ke bare kult.
Kanskje bedre dere tar en jævla chartertur.
Fars penger, bartender, halvliter med jug."
-Karpe Diem, Rigveda 10.90

-M.

It's a beautiful day.

I går hadde jeg en fantastisk dag: hele dagen gikk til nok en gøy fotoshoot med Vetra.Net, etterfulgt av 130 minutter himmelsk massasje...og til kveldsmat? NORVEGIA ost, som jeg har vært så heldig å få sendt hjemmefra! Jeg sovnet med ett smil om munnen. 

I dag skal jeg ned til Muxiyuan, som er ett stort market fylt med tøy, stoff og små sjapper som utvikler klær for de som kommer dit. Det er skittent, bråkete -veldig kinesisk, noe man sjelden finner her i Beijing. Firmaet jeg jobber for, Customaid, lager kleskolleksjonen sin der (den er enda under oppbygning, bilder o.l. kommer senere), noe som har ført til at de fleste i gata har meg på hils når jeg dukker opp. De ser ikke mange hvite folk der nede, og alle er nysgjerrige på hvor jeg er fra, hvor lenge jeg har vært i Beijing, hvorfor jeg er der...hele runden med vanlige spørsmål. Jeg elsker det.

Var heldig nok til å få bildene fra forrige foto shoot med nettbutikken Vetra.Net i går, her er noen av bildene:

I kveld kommer mer om eventyrene mine i Muxiyuan!

Det er en nydelig dag.

"Nothing lasts forever, even cold November rain." -Axl Rose

-M.

Livet er et stykke kunst.

Så, tiden går mot en ende hvor jeg bare kan kikke ut vinduet ned på graffiti og fashionistas. (føler alle innlegg handler om en ende; men det er bare slutten på en ny begynnelse. Dere må bare holde ut med sutring i en uke til.) Ikke mer joggeturer blandt mørklagte gallerier på kveldene. Ikke mer nattfotografi sessions av tagging, og ikke mer vandring i gallerier idet jeg kommer ut fra døren. Dette er en riktig bra plass å bo. 798. Rett på innsiden av det berømte kunstdistriktet i Beijing ligger to gule og lyserosa blokker. I en av dem bor jeg, i niende etasje, rom åtte. Hvis jeg vil, kunne jog koblet ut fra den virkelige verden og kun omgitt meg med kunst. Men jeg er ikke en SÅ sær kunstner ennå. Det minner meg forresten om en date jeg hadde i 798 for en stund siden...en blind date. Han viste seg å være en skallet, britisk mann, alder ukjent, men tipper rundt 40, som er forfatter og filosof. Han er på den levelen av at man bytter ut mennesker med kunststykker rundt seg. Jeg møtte ham aldri igjen, forresten, selv om han var en inspirerende en-gangs-samtale. 

Det mest overveldene av alt, er å tenke at all kunst, alle bygninger, alle produkter, alle klær, har en HISTORIE. Alt kommer fra en idè en eller annen hadde på denne planeten for X antall år siden. Hvorfor kan ikke DIN idè bli en virkelighet? Du må bare styre deg selv rett vei.

Noen snapshot jeg har samlet fra omgivelsene mine:

Creds til de som har gjort dette.

Forresten, nå som vi er inne på kunst og mønster, i går bladde jeg gjennom vg.no og kom over dette:

...og DET er noe jeg vil gå med i høst! Sjekk ut artikkel og flere bilder her:

http://minmote.no/index.php/2012/10/trendrapport-rosebroderi/

-M.

Glasskår og identitet

"Jeg skrev noe som betydde noe for andre folk. For jeg vet, at jeg kan forandre folk."

- Karpe Diem, 

Karpe Diem har, helt siden jeg lå gråtene på jenterommet med kjærlighetssorg og Glasskår dundrende på stereoen, inspirert og motivert meg.

Jeg minnes tilbake til da jeg var fjorten år gammel og med frysninger på ryggen hørte slutten på sangen Kunsten å være inder; "Drep meg for fargen min og skap en Benjamin til."

Det var da jeg dro til Asia første gang, i 2010, at jeg virkelig kunne forstå og se alt de sang om og brukte i kontrast mot norsk luksusliv. Alt stemte; sangene var ikke noe juks og jug, det var ekte sannhet. 

I fjor høst da jeg vimset rundt i skauen i India og Bangladesh var Karpe Diem de eneste norske stemmene jeg hørte rundt meg på måneder. Og sangene grep meg mer enn noen gang. Det var også på dette tidspunktet at jeg innså hvor maktsyke den vestlige verden er, men det er en helt annen diskusjon jeg ikke skal begi meg ut på nå. 

Karpe slapp ett nytt album forrige måned. Det var...hm, først var jeg skuffet, men under andre gjennomgang på Spotify knuste de hjertet mitt som aldri før; jeg er nå også i posisjonen å være utlending i ett land, og har vært lenge nok borte til å føle meg som utlending når jeg kommer hjem. Det å bo i en mangemillion by i Kina, hvor ingen snakker engelsk engang (note til alle som sliter med å lære norsk: dere kan i hvert fall kommunisere på engelsk med nordmenn!), er ikke alltid en dans på tornefrie roser det heller. Bare mesteparten av tiden.

Siden oppholdet mitt -etter 7 måneder- i Beijing kommer til en slutt (nei, det betyr ikke at jeg kommer hjem!), vil jeg legge ut noen øyeblikk jeg har klart å evighetsgjøre blandt biler og eksos:

Film innspilling i juni.

Fabric market.

798 kunst

Grillmat

Inspirasjon

Backstage photo shoot

Tea street.

Chiller på jobb.

Alt er mulig i Kina.

Backstage tv-reklame.

...and it brings me back 5000 years.

Photo shoot.

"Jeg var plommen i egget, men nå er jeg fugl." 

-Karpe Diem, Sakte film.

-M.

Dager som får deg til å ville ta en u-sving på motorveien.

Noen ganger går bare alt feil vei. Sånn som i dag. Kanskje min ulykke er tilknyttet en annen sorg i dag: at selveste EU vant Nobels Fredspris. Som følge av å bo i Kina, å få en frykt mot å spre politiske budskap, diskuterer jeg ikke det videre. Heller over til mine luksus problemer. Det å stå med to sikre pengemuligheter og la begge slippe mellom fingrene er noe jeg kan takke meg selv for. Hva er nøkkelen til suksess? KOMMUNIKASJON. Jada, jeg vet det.Selv om jeg står to muligheter fattigere, har jeg fortsatt en jobb linet opp for mandag. Jeg får bruke helgen til å freshe opp roser i kinnene for høstlooken jeg trenger til jakke kolleksjonene for Vetra.Net.
Jeg er elendig på kreative aktiviteter i høst kulden som sniker seg innpå Beijing. I fjor snek jeg meg unna den i India og sør-øst Asia....så nå får vi se hva helgen bringer. Kanskje skrive noen lange brev til mennesker jeg trenger å oppdatere nyheter til, ta ett herlig bad med grønn te, eller laste ned alle filmer jeg har gått glipp av det siste året? Jeg stemmer for alle tre.

Her er ett par bilder fra en annen photo shoot jeg hadde med den russiske nettsiden for en stund siden:
(bare ekstra bilder for morro skyld, flere kommer når kolleksjonene er sluppet!)

There's a first time for everything.

Little boxes on the hill side, little boxes made of ticky tacky.Little boxes, little boxes, little boxes all the same.There’s a green one and a pink one and a blue one and a yellow one,And they’re all made out of ticky tacky, and they all look just the same

.

...men ikke jeg. Følg min reise gjennom å ikke være helt som alle andre.