Ikke døm forsida, les hele boka.

Det å vokse opp er ofte en vanskelig ting - fra den dagen man er født, helt til man dør. Hver dag byr på nye muligheter, flere alternativer. Hvor sikker er du på at du er på rett vei?
Det kommer du ikke til å vite før du har tatt ditt siste åndedrag; så før det er hver dag full av nye spor og veier å vikle seg inn i.

"Mitt mål er å lære noe nytt hver dag", har flere fortalt meg det siste året. Og ja, det er en lur filosofi å ha. Du slutter ikke å fungere; ergo, du slutter ikke å vokse, før du plutselig en dag er borte. Så alle de som sier de er "voksne", har egentlig bare gitt opp, de har sluttet å ville vokse. De er utbrent, de har kjørt seg fast i en sidevei å sitter der og råtner. Kall uttrykkene mine ekstreme, men ta alt med en klype salt.

Så lenge du har funnet noe som gjør deg lykkelig, har du ikke kjørt deg fast på en ufrivillig plass. MEN, tenk på alle de andre mulighetene der ute i ett minutt.
Jeg har lest at "ditt indre barn" er bevisst på hva du er ment til å gjøre på denne jorda mellom alderen ti til tolv. Derimot, hvis du ignorerer denne stemmen, ikke hører den, eller ikke kan praktisere den, så vil du ikke vite hva det er. Kanskje det dukker opp på ett senere tidspunkt i livet (vi har jo alle lest historier om suksessrike folk som aldri ga livet en tanke, før de våkner opp en morgen og vil bli en kunstner, bestemmer seg for å dra til India eller noe lignende), eller kanskje du aldri egentlig får vite hva "ditt indre barn" faktisk ville her på Jorden.

Ganske komisk, siden jeg oppi alt dette fikk ett skrivekick rett før jeg fylte elleve, og startet på min første roman. (som aldri har blitt avsluttet, og er ganske treig....jeg var elleve.) Men drømmen om skriving er der ennå, og skrivekicket tar aldri slutt.

Siden jeg er inne på dette temaet; jeg vil også knekke myten om at man blir "for gammel" til å gjøre noe. Selvfølgelig, grunnet at kroppen og cellene brytes ned når man blir eldre, gjør oss rett og slett ikke i stand til å begynne med fjellklatring eller ekstremsport, men det er fortsatt så mye annet å lære; hvis du ikke er fysisk i stand til noe, bør du heller fokusere på det du er i stand til.

Mange går rundt på denne planeten med store drømmer om å reise, utdanne seg til å bli noe stort, redde verden, lage musikk....you name it. Drømmer finnes det ingen grenser for, og da mener jeg ingen. Mange vet hva de vil. De har bare ikke muligheten. Ikke plasseringen, ikke pengene, ikke kontaktene, eller andre forstyrrelser. Derfor beundrer jeg de som aldri gir opp. De som velger ett enkelt liv uten rikdom i bytte mot det de elsker. De som blir født inn i ingenting, tigger til seg en dollar, kjøper noe, selger det for to dollar...og så videre. Helt til de står der de alltid drømte om å være. De fant sine egne smutthull for å passe inn.
I det systemet hadde glemt de med drømmer, og fungerte uten dem, klatret de den lange veien istedet.

Det jeg finner mest interessant, er at du aldri vet hvem disse personene er. Det kan være den hjemløse du passerer på vei hjem fra jobb, eller den eneste som drikker vann i baren fordi han ikke har råd til noe annet, eller til og med Steve Jobs. Hvem trodde på ham når han samlet colaflasker og pantet dem for å overleve? Hvordan skulle noen sånne starte ett av de største firmaene i verden?

Aldri undervurder deg selv - eller personen ved siden av deg.

"Kunne kjøpt classy men måtte kjøpe classic,
kunne kjørt fancy men valgte å lønne bandet mitt,
Krølla 50 lapp y'all,
Dette er kampen om troen, ikke kampen om tronen."
Karpe Diem - Toyota'n til Magdi

M

En annerledes jul

Selv om jeg ikke sitter i Kragerø blant familie i år heller under juletiden, betyr det ikke at jeg har hoppet over 24. desember på kalenderen; julen blir ikke bedre enn man lager den selv.

I fjor var jeg i jungelen i Borneo sammen med en australer å drakk vin og spiste kake. Vi utvekslet julehistorier og tradisjoner mens vi skjøv bort tanken på familiene våre. (dette ble også etterfulgt av en 2 mils gåtur gjennom jungel og hete, og selvfølgelig tenkte ikke vi på vannforsyning - noe som resulterte med en liter vann på deling og ett hopp i sjøen for å ikke besvime...men det er en annen historie)

I år har det vært litt annerledes enn det igjen. Meg og Cilie har flyttet inn i ett hus her i Manila, og, vel...det trengs å gjøre en del her før vi kan kalle det koselig her. Vi har kastet oss i malingsspann og allerede fått unnagjort første etasje. Det gikk fra å se ut som et horehus til et eventyrland på bare tre dager, og på første juledag startet vi i andre etasje.

før og etter

Rainbow stairs

Flere bilder fra The House of Love kommer snart. Vi gleder oss til å få det ferdig! Det eneste vi mangler nå, er møbler.....

Deler av julefeiringen på mandag gikk derfor til å rett og slett male mer i det nye hjemmet vårt, men før det fikk vi en julemorgen med mening; vi deltok på en "community building" event i Metro Manila sammen med JCI. Cirka 500 søte, smilende barn løp rundt omkring på basketballbanen som det foregikk på, og vi hjalp til med å dele ut mat og tok en million bilder sammen med dem. (note: jeg tror aldri jeg har besøkt ett land hvor de elsker kameraer så mye)
Flere ungdommer var der for å opptre og inspirere barna gjennom hip-hop, tegning og lignende. Alle smilende rundt meg brakte stor juleglede i hjertet mitt.

Vi fortsatte dagen med vegetartaco, vin, deler av en film og å glede alle der hjemme med julehilsner. Rolig og avslappet julaften, som ble etterfulgt av kirken 1. juledag.
Utenfor huset vårt har vi ett dusin jenter som syns det er kjempespennende å ha utenlandske naboer, så de kaller oss tante og synger julesanger av full hals gjennom vinduet vårt hver dag. En av dem inviterte meg i kirken for å høre henne synge, noe jeg absolutt ikke angrer på; julestemningen ble på topp. Juletrær med blinkende lys, julemusikk, katolske statuer, samhold...perfekt 1. juledags morgen.

Så, selv om det ikke ble familie, snø, julestress, feit mat og pakker under treet, ble det en opplevelse av å dele, gi føle og ikke minst - å komme ett steg videre på det nye hjemmet vårt.

GOD JUL!

Brev til Julenissen

Kjære julenissen,

Først av alt, så ønsker jeg meg fred på jord. Jeg skulle ønske at de som styrer verden bare kunne legge ned alle stedet som produserer ammunisjon, istedenfor å låse inne de som bruker ammunisjonen og vokte dem med ytterligere ammunisjon; de er jo farlige, de som har ammunisjon.

Uten en avtrekkeren ville ikke så mange vært tøffe lenger; det er vanskeligere å fysisk tilintetgjøre noen enn å trykke på en knapp. En knapp som eksploderer og du lett angrer på sekundet senere. En god gammeldags nevekamp ender sjelden i samme resultat, kun for de aller "tøffeste".

Så kommer religion; politikken bak religion. I hvilken hellig bok står det at tilhengere skal skyte de som ikke tror på det samme? Ingen steder. Ulike religioner skyter hverandre fordi de tror på ulike ting, når de i bunn og grunn bare følger ulike retningslinjer mot troen på samme Gud. Jeg ønsker at alle våpen skal bli til støv for å se hvor mange krigssoner som også blir til støv.

Jeg ønsker at alle kunne få ihvertfall ett måltid til dagen og vann. Er det så mye å be om? Jeg vet jo allerede at vi produserer mat til å mette mer mager enn det fins, men nesten all maten går bare til de som allerede har nok mat, sånn at de ender opp med å kaste maten, før den blir i ett med jorda igjen. Vi glemte alle de som ikke fikk ett måltid idag. Blandt våre fylte bord med flesk, kaker og nytelser sitter mange uten muligheten til å få i seg ett eple. Jeg ønsker at alle skal huske dem også, for selv om noen inndelte verden i første-, andre- og tredje verden, er vi alle på samme jord i samme situasjon.

Jeg ønsker at alle skal føle seg trygge. Jeg ber om at respekt og samhold skal styrkes, sånn at ingen jenter i India behøver å oppleve voldtekt igjen, og at jenter og gutter får samme rettigheter. Jeg ønsker voldtektsofre en god jul med magi om å alltid bli respektert for det unike individet de er.

Jeg vil også gi mine beste tanker mot alle familiene i Conneticut som drar seg gjennom feiringen etter tapet av sine små barn. Måtte julen bringe dem alle mirakler og godhet.

Og jeg ønsker for alle dem som er alene på julaften at de skal føle seg varme, elsket og glade. Jeg takker for alle fantastiske tiltak som er åpne for dem som ikke har noen andre, for det kjennes ekstra sterkt nå når alle andre er opptatt av familie. Vel, vi er alle mennesker, og vi er alle en familie. Samme blod eller ikke, blod har vi alle, og vi bør unngå at noen skal blø. Vi er en stor familie på planeten Jorden, alle burde ha noen.

Og Julenissen, i tillegg til alt dette ønsker jeg meg bare ett fantastisk år i vente med store drømmer som kan gå i oppfyllelse. Håper dette ikke er for mye å be om.

Hilsen Marthe.

Flyttefeber og juletanker fra Manila

Da er jeg tilbake til det "de" kaller den virkelige verden; eller så virkelig som dagen min kan beskrives. Jeg har fått bosted i Manila, jippi!

Meg og Cilie har fått ett smalt tre etasjes hus til en latterlig sum per måned: Nå skal det opp med hobby rom, yoga matter, sunn matlaging, dokumentar-titting i stuen, hengekøyer, og stjernetitting fra taket.
....men først må de døde kakerlakkene bli feiet ut, alle rom bli skrubbet ned, og ett malingsstrøk for å gasse litt ut; i tillegg til å kjøpe en nusselig katt som kan fange de eventuelle musene. (hvem har sagt at det bare er luksus å bo i varmere strøk?)

Vi er innflytningsklare om to dager, og bilder av før-og-etter maling skal definitivt opp etterhvert! Vi kan med store smil si vi er stolte over å ha "ett helt hus".

Mange har ett hjem uten å virkelig verdsette det; når man lever X antall måneder på reisefot for å så lage seg til ett sted KUN for seg selv setter man pris på hver gjenstand, fasilitet, dekorasjon, malingsflekk....alt. Man gjenoppretter et privat rom gjennom seg selv og verden utenfor hvor kun DU bestemmer hvordan ting skal se ut. Jeg er i ekstase :)

Mange her i Asia har vendt nesen hjemover til Europa eller Amerika for juletiden. Julematen, familien, gavene, snøen...men nei, det blir ingen hvit jul på meg med familie og kos i år heller, men vi har ihvertfall hverandre og ett eget hjem å stelle istand. Jul med en liten tvist!

Her er noen bilder fra de siste dagene:

Monkey fever

Etter å ha surret rundt i ruinbyen Hampi i India og lekt med apekatter, er det på tide med en bildeserie.

De er så utrolig søte - akkurat som oss mennesker :)

M

Bøying og tøying i India

Yoga....hvor skal jeg begynne? Vel, først kan jeg starte med at alle gymnastikk øvelser vi nordmenn lærer som barn burde være en morgenvane livet ut. Hva skjer når vi sover? Vi "forlater" kroppen vår. Så burde vi ikke ta oss ett kvarter til å starte motoren igjen, tine den helt opp i kulda før vi vrir om tenningen og drar på jobb? Det burde være det minste kravet kroppen din burde sette. Ett kvarter, som forandrer hele deg til å starte en ny dag. Ett kvarter, tenker mange og ler. Bruker du ikke ett kvarter på kaffekoppen du plent ikke kan leve uten? Jo. Det høres lett ut med ett kvarter, og det er det. Det høres tåpelig ut at ett kvarter forandrer noe som helst for deg, men det gjør det faktisk.

Så, da vet vi logikken bak hvorfor man bør tøye og bøye alle ledd i det vi drar oss ut av senga.

Dette samkjører også med prinsippet bak hvordan vi utfører yoga i Vesten: trening. Trening for å holde seg slank, og yoga styrker alle kjernemuskler og gjør deg mykere. I stedet for å utvikle vaskebrettmage vil mange bare se sunne og freshe ut.

Hvis du forteller en indisk yogi om hvordan vi ser på yoga - som en mystisk, fremmed, strekkende treningsøkt - ville de ledd. For dem er det en hel filosofi og livsstil bak konseptet yoga, og yoga er en del av hinduismen, som da gjør alle hinduer i India til "småyogier" - ihvertfall iforhold til oss. Det handler om kosthold, kroppsfysikk, naturlige produkter, indre ro, ett åpent sinn, hjelp til andre, balanse i kroppen...slike ting alle burde tenke over. Andre ting, som meditasjon og kama sutra, henger sammen med yoga, og ritualene bak det.
Vegetarmat og faste kommer også inn under livsstilen.

For yogiene i India handler yoga om noe mer; holde pusten en time, gå uten mat en måned, meditere istedenfor å sove i dagevis. Alle disse tingene vi hjemme trodde var umulige. Jeg ville allikevel ikke anbefale noen å prøve dette uten trening, yogiene som utfører slike ekstreme ting har jobbet seg opp til det punktet gjennom hele livet.
Du kan ikke bli en kunstner gjennom ditt første maleri; det tar øving og mestring av ulike steg før du kommer til samme nivå som dem. Likt er det med yoga. Yogier er egentlig personer som eksperimenterer med konsentrasjon, fokus, utholdenhet og bevegelighet.

De opptrer ofte som "naturlige" doktorer; hvis du f.eks. har dårlig syn, bør du stå på hodet hver dag, og synet vil sakte forbedre seg. Det finnes en naturlig kur fra kroppen når noe er galt, problemet startet der og bør ende der. Da forstår alle meningen med "What doesn't kill you makes you stronger".
Bruk kroppen din og sterk immunforsvaret, og neste gang ett nytt angrep mot kroppen kommer, vil den være sterkere. Tenk på alle de lege regningene du kunne slippet unna......det tar deg bare 15 minutter hver dag, og det eneste du trenger er deg selv.

Start motoren hver morgen, og lev!

M

858,674,261+ views

Det er på tide å finne uttrykket for hva jeg mener om Gangnam style. Videoen har toppet YouTube på under ett år, og til og med Sør Koreas politikere henger seg på hestedansen. Det finnes X antall remakes av den, og toppliste kjendiser så vel som indiske barn som sover på gata kan den morsomme dansen. Morsom? Det er vel ikke helt ordet.

Jeg hadde aldri hørt om denne sangen før i september, og denne gangen kunne jeg ikke skylde det på at jeg bodde i Asia; siden den er laget av en asiater. Første gang Cilie dro opp sangen på YouTube da hun kom til Beijing, var jeg målløs. Så...latterlig, tenkte jeg.

Etter dette la jeg merke til sangen som gikk på repeat gjennom nattelivet i Beijing, og under en Fashion event ble jeg invitert til hjemmefest hos en voksen kinesisk investor. "We will only play good music. Only the best one. You know Gangnam style?" spurte han meg, og jeg måtte konsentrere meg om å ikke få latterkrampe foran ham.

Han var ikke den eneste i Beijing som var tatt av bølgen; og da jeg ankom Filippinene gikk det i samme verset.

Vel fremme blant psykedelisk trance i Goa, India, sa sangen endelig stopp. Etter en natt med festing ankom vi tilbake til gjestehuset og møtte en indisk bekjent utenfor. Klokka var seks-sju på morgenkvisten, og vi satt oss ned for en prat. Jeg var sliten, fnisete og ikke helt klar for å legge meg enda. Fnis ble om til latter i det vennen min tok initiativ til å danse Gangnam style i soloppgangen. Jeg lo, og lo, og lo. Hva er det som gjør alle disse menneskene så besatt av denne sangen?

SAMHOLD. Rik som fattig, hvit som svart, ung som gammel....ingenting av det betyr noe; de kan alle samme dans, samme rytmer. Ett universelt samhold gjennom en eneste sang. Det er større enn vi kan forestille oss. Vi godtar hverandre gjennom kunnskapen om en gal sang og en latterlig dans. Er det det som må til for at vi mennesker skal se hverandre? Svaret er ja, og PSY er ett geni. Applaus for å underholde verden og påvirke kraften av samholdet vårt. Jeg kan ikke si noen vonde ord om skaperen, og jeg skal spare dere for min mening om selve sangen og bevegelsene.

Jeg syns altså PSY gjennom hiten Gangnam style har fortjent gullstjerner i DO GOOD boken min, og flere artister bør fokusere på å samle verden. De sitter på makten til nettopp det.

"Let the music heal your soul."

I dag startet jeg sitar timer i den indiske byen Udaipur. Kanskje jeg finner frem det musikalske i meg i løpet av de neste ti dagene?
Sitar er ett vidunderlig meditasjons instrument, og er mye brukt i midtøsten, sentral Asia og India. Ønsk meg lykke til, så kanskje det dukker opp ett klipp av meg på sitar snart!

Hvis ikke, her har dere ett klipp av sitar læreren min;
http://www.youtube.com/watch?v=L1oRyXj-CwQ&feature=youtube_gdata_player

Namaste!

M

Hate & Love, og alt mellom det.

Indere er flinke på å underholde andre. Om det er bevisst eller ubevisst er ennå ett spørsmål, det eneste jeg vet er at de kan oppholde deg i timesvis uten at du egentlig oppnår det du kom for. Heldigvis er underholdningen som regel innholdsrik, og er det ikke derfor man reiser? For å lære?

Idag tidlig spaserte jeg mot ett reisebyrå som skulle gi meg en "guide" til slummen i Mumbai. Jeg hadde allerede vært der dagen før og sagt jeg ville ankomme klokken ti neste morgen.

Etter en appelsin og ingefær juice på gata entret jeg kontoret, hvor de to gamle eierne fra Kashmir med store skjegg og mager satt. Sammen med de var en løpegutt fra Mumbai. Men ingen guide.

De forklarte meg at guiden hadde vært der en time tidligere, men nå var opptatt for dagen. Jeg kjente skuffelsen krype på, og spurte om hva slags byrå de var og fortsatte med en lang tale om hvorfor de burde finne en annen guide til meg. De begynte å ringe rundt, uten mye hell. Ansiktet begynte å ta form av rødfarge når de forsto at jeg ikke kom til å bevege meg, og at de faktisk sto uten mulighet til å hjelpe meg.
"You want some tea?" prøvde han ene seg, før de begynte å spørre spørsmål om meg. Da var det gjort. Jeg snakket i vei om mine opplevelser i India, mens te og mat ble servert, i tillegg til ett løfte om en guide 30 minutter senere.

30 minutter ble til over en time, hvor vi snakket om fattigdom i India og lignende. Om hvor mange organisasjoner som er korrupte.

Guiden kom inn døren, og var stivpyntet med dress og slips. Han sa over dobbel av prisen som vi hadde blitt enige om. Jeg kjente skuffelsen av en sløst morgen i magen da jeg smelte igjen døra.

Tilbake på hostellet fikset resepsjonisten en venn til å være med meg.
Vi småpratet hele turen bort, og han la en strek under faktumet at slummen var mye forbedret fra Slumdog Millionaire (ja, selvfølgelig forandres en situasjon når det blir kastet lys på den), og at de fleste har begynt å tjene penger gjennom klesproduksjon, stål og lignende.

Vel fremme i en typisk asiatisk storby gate stoppet vi. Var vi fremme? Dette var jo akkurat slik det ser ut i deler av Beijing, deler av Manila og i hver storby i Bangladesh! Små gutter i muslimske drakter vinket mot meg og fniste, gamle damer foldet hendene mot meg og ga meg et "Namaste", og rundt meg var det to etasjes, tettbygde murhus med folk løpende inn og ut, klesvask hvor enn jeg snudde meg og som vanlig noen kuer vandrende rundt omkring.

Guiden min pekte mot en smal gate hvor man nesten blir skviset av de to nærmeste bygningene, og vi beveget oss sakte innover. Lukten av urin, maling, røkelse og mat traff meg, før jeg ble ledet inn til ett rom hvor de laget svarte tights.

En ung gutt rundt min alder satt ved en gammel symaskin, og på gulvet satt en liten gutt og kuttet av løse tråder fra syersken. Rundt et bord befant faren og den andre broren seg, og alle inviterte meg vennlig inn.
"Your nationality madam?" spurte den eldste, og jeg svarte av refleks: "Please, don't call me madam. My name is Marthe. Do you want some help?"
De kikket på meg med skeptiske øyne før de ga meg en liten saks og en tights fra den store haugen. Jeg satte meg på gulvet og ble en del av deres verden for en stund.

Guttungen foran meg kikket henrykt mot meg og smilte fra øre til øre.
"What's your name?" spurte jeg når jeg mottok en ny tights.
"Babu." svarte han sjenert.
Faren kom inn med te som vi koste oss med før jeg måtte ta ferden videre for å få en smakebit av alt. Jeg la håndflatene mot hverandre og takket dem på hindi før vi spaserte videre langs den trange gaten.

"Here they make leather," forklarte guiden min, og jeg åpnet ørene. Vi sto å så på en svær maskin som vasket skinnet før det ble sendt til andre eller tredje etasje; i andre etasje farget de skinnet brunt, og i tredje etasje svart. Landsbyguttene som sto med en stor kost, malingsspann og skinnfiller smilte bredt til meg, og jeg spurte om å prøve. De lo, og analyserte hver bevegelse jeg gjorde med armen.
Senere fikk vi også se hvor de kjøper skinnet fra. Der er ett enkelt rom eid av ett eldre muslimsk par, dekket med lukten og skinnet til en million døde dyr. Jeg gikk fort ut igjen.

Innover gatene løp barnene rundt hverandre å spilte cricket og diverse andre ting, leende og halvnakne i varmen.
"What's your name?" spurte alle med nysgjerrige øyne, før jeg igjen ble glemt i gleden av leken de holdt på med helt til jeg dukket opp.

Vi stoppet hos en barberer for å drikke nok en kopp te, og han fôret meg med epler og indiske søtsaker mens han snakket om butikken og sønnen sin. Jeg takket for meg og vi spaserte ut gjennom en gate dekket av søppel, gamle slumskur og hunder.

De lever. De har noe. Og de smiler, for dette er noe av det beste de har hatt. Så hvorfor kommer vi inn å gråter for dem? Det hjelper ingen det. Derfor velger jeg heller å lære av dem, smile til dem og dele med dem, for det er ofte det de søker etter. Noen som får dem til å føle seg komfortabel. De ønsker meg velkommen inn døra, så jeg ønsker dem velkommen inn i hjertet mitt. Takk for en meningsfull dag.

"Hvis du hater meg, så frels meg,
Og hvis du later som du hater meg så elsk meg,
For jeg vil helst ikke stå her i midten å pusle på hvem som vinner,
Enter viser du finger'n eller kysser meg på kinnet."
-Karpe Diem, Hate & Love

M.

The next step.

Av og til må en kjedereaksjon til for å endre noe. Ofte er det så enkelt som å bare endre tankegangen din.

Etter å ha tilbrakt tre uker på stranden i Goa og reflektert over mitt siste år i Asia, gjort yoga og meditasjon, møtt en fantastisk healer og drukket X antall fruktjuicer, føler jeg meg på topp igjen.
Mc Donalds, skyskrapere, høyhæla sko, luft forurrensing og storbylivet i Beijing har sluppet taket, og kroppen min er for fullt i backpacker modus.

Etter en siste kveld dansende i trommesirkel etterfulgt av bål på stranden til soloppgangen startet, var vi klare for å dra til Mumbai. Den humpete bussturen var som alle andre steder i India; kald, bråkete og flere nær-døden-tanker i det bussen holder på å spore av veien.

Vel fremme var kontrasten fra Goa stor; hva vi kunne se her var tradisjonelle kostymer, moskeer og hindutempler om hverandre, halvnakne brune barn som strekker frem hånda for 1 rupee, og stirrende menn som kler av deg i hodet sitt. Men, Mumbai er for det om en av Indias mest moderne byer, med Bollywood som sin stolthet og stive priser.

Let's explore!

"Gi meg ti rupee og jeg skal be om at du blir hundre år."
-Karpe Diem, Rigveda 10.90


M

Motivasjon.

"I can tell you one thing. I've done this my way. I don't have anybody to blame for this win but me, and I love it." -John Daly

...og det føles så sinnsykt bra.

M.

My incredible India

I dag vil jeg fortelle en historie. Den historien alle forventer en bør ha etter ett besøk i India, den historien som er ukjent og uhørt i det vestlige samfunnet: mitt møte med healing.

Det skjedde i fjor, november, jeg befant meg i Varanasi. Varanasi er en av verdens eldste byer, og en av Indias helligste steder. Ganges renner gjennom byen, og det er her de brenner hinduistene etter dødsfall og sender dem ut i den hellige elven.
Etter masse indisk mat og ignoranse av hygiene ett par uker, bestilte jeg en kyllingburger på hostellet mitt. [Shanti guesthouse]
Jeg ble syk. Skikkelig syk.

På dette tidspunktet hadde jeg møtt på en journalist fra Oslo som jeg reiste litt rundt med, og jeg bestemte meg for å starte yoga timer i denne fredfulle elvebyen. Jeg likte det. Det var ett par dager senere jeg ble liggende syk.
Etter ti timer med intense smerter i kroppen måtte reisekompanjongen min sette kursen vestover. Min kurs ble ti timer til liggende over toalettet, dusjen rennende over meg.

På nippet hvor jeg trodde innvollene mine skulle vrenges og komme ut, krøp jeg sakte mot yoga senteret. "I think I have a food poisoning", fikk jeg frem. Jeg var helt fortvilt. Han ba meg legge meg ned. Hodet mitt gikk på autopilot og gjorde som ham sa. Han forklarte at han ville utføre healing på meg, rettere sagt reiki healing. Kroppen min vibrerte av smerte og jeg lukket øynene. Min vestlige hjerne skuffet seg litt over hva han fortalte; jeg holdt på å dø og han ville kun berøre meg for å gjøre meg bra? Jeg lukket atter en gang øynene og kroppen rev seg av smerte.

"Open your eyes", sa yoga mesteren. Jeg hadde vært i en transe lignende tilstand og kjente godt etter i hele kroppen. Smertene var borte, alt som var igjen var sult, svette og hodepine. Kona kom inn med svart te og indisk vegetarmat. Etter ett endt måltid og en prat, var det på tide å gå hjemover. Jeg følte meg bra, og kollapset på senga. Surrealistiske drømmer jaget meg gjennom hele natten, men jeg kjente aldri noe tegn til matforgiftningen igjen.

For en vidunderlig følelse. Gjennom de neste ukene gjennomførte jeg Reiki Level 1, men etter å ankomme i Sør-Øst Asia sluttet jeg å praktisere det daglig. Etter å ankomme Kina i mars har jeg gjort det to ganger. Og allikevel har jeg lurt på hvorfor jeg følte meg så bra i India? Vel, jeg forsto fort hva som hadde manglet etter min første healing time igjen.

Forrige uke møtte jeg en engelsk healer som går under navnet White Dove, og energien strålte ut av ham. Jeg var på mitt eget lille Goa Guide oppdrag for noen nykommere, og fant White Dove sittende sammen med en indisk bekjent.

To dager senere møtte jeg ham igjen. Vi pratet i to-tre timer før han utførte en blanding av lyd, krystall og reiki healing på meg. Det var utrolig. Energien min fløt gjennom musikken, krystallene smeltet inn i huden min. Jeg forlot kroppen min og fornyet sansene mine. En time senere ble jeg vekket opp fra transen jeg endte opp med å falle inn i. Levende! Fornyet!

Energien og tempoet var på full tank neste morgen, og jeg funderte over hvor få hjemme som faktisk forstår hva jeg egentlig mener - for det er ubeskrivelig. Man kan sammenligne det med samme fornyelse som kroppen utfører hver morgen. Hver dag våkner vi, klare for en ny dag, og bekjenner ny kunnskap gjennom dagen. På kvelden "dør" vi ut, og erkjenner kunnskapen fra dagen for å bringe den videre inn i neste soloppgang. Igjen våkner du fornyet og klar for nye utfordringer.

Slik er det med yoga, meditasjon og healing, også. Du renser kroppen mye dypere, forsterker balansen din og tar med deg all kunnskapen på en positiv måte i livet. Hvorfor tror ikke den vestlige verden på dette fenomenet? At ved å hvile kroppen din og forsterke energien til neste situasjon du skal møte, er jo en bra ting? Har du ikke tid? Vel, da har du ikke tid til å leve, føle og ta vare på deg selv. Er det ikke bedre å våkne hver morgen og føle hvert ledd i kroppen mens lykken stiger oppover, istedenfor å våkne utslitt og lengte etter å ha råd til buksa du så i butikkvinduet? Ofte er det ikke materialistiske goder vi trenger å fylle tomheten med, det er rett og slett deg selv. ...og det har du vel allerede?

Mange tror de har mistet seg selv. Vel, det er nettopp derfor du er "et annet sted". Fordi du tror det. Men du er jo rett foran deg selv, innvendig til utvendig. Hvordan kan du ha mistet deg selv da? Du må bare høre etter.
Aldri undervurder makten fra vår egen tankegang.

Du blir ikke lykkeligere enn du lager deg selv.

M.

Gull & glitter vs mennesker

"Ikke døm forsiden, les hele boken."
-Karpe Diem, Gull & Glitter

Noen ganger i livet møter man fantastiske mennesker. Andre ganger går man bare forbi dem. Hvorfor?
Fordi vi ikke visste bedre. Det handler om å dele, føle og vite hvilken energi du sprer i det du entrer et rom, og hvilken energi du vil ta inn.

Jeg kan gi ett eksempel som de fleste har vært borti; går du automatisk bort til den peneste jenta/gutten i baren for å prøve deg på den personen som du tror er SÅ bra (har du noen gang opplevd at øynene gir deg illusjoner?), og lar dem forbli den personligheten du forestiller deg, eller går du bort til en som sitter stille og ser lykkelig ut, som du vil vite mer om? Du er da som regel ikke i en bar for å prate. Det er bare en fasade av ett lovlig bordell. En illusjon av at du leter etter noe som du kunne funnet alle andre steder.

Har du noen gang møtt en pen blondine som viste seg å ikke være så smart? Eller en kjekkas som viste seg å være den største ego trippen du kunne forestilt deg? Vi må lære å kontakte hverandre gjennom å dele historier, erfaringer og lykke; ikke av en illusjon om en framtid og nytelse.

Ofte passerer du noen på gata som har hatt ett fantastisk liv, og har utrolige historier som kan inspirere deg. Hvorfor tar vi oss ikke bedre tid til å lese hverandre? Hvorfor er vi så intenst opptatt av forsidene og fasadene?

Du er sliten på vei hjem fra jobb, forbanner deg over at du må stå på bussen en hel time, og tankene om stress vokser. Du tenker på regningen som kom i posten igår, alle e-postene du må svare på, og klærne du glemte å henge opp tidligere på dagen.

Gjett hva? Du kan ikke gjennomføre de tingene fra der du står akkurat nå. Se heller til siden, og spør personen ved siden av hvordan de har hatt det i dag. Få tankene over på noe annet. Engasjer deg. Kanskje dere har noe til felles, og kan klage litt sammen om djevelske sjefer eller ett varmeapparat som aldri fungerer?
I det du går av bussen, vil du føle deg bedre, og være klar for gjøremålene dine.

Slutt å let etter lykke. For det er kun tankegangen din som behøver å være lykkelig. Ta den i bruk.

"Dersom samfunnet fungerer har vi alle vann og brød,
Så, drept av kulda etter jula,
Hvem har skylda?
Jo, de som slenger dritt som mitt er mitt og ditt er ditt,
Tar alt for gitt, tenker profitt, shit."
-Karpe Diem, Gull & Glitter

-M.

Pieces of Happiness

"Each morning when I open my eyes I say to myself: I, not events, have the power to make me happy or unhappy today. I can choose which it shall be. Yesterday is dead, tomorrow hasn't arrived yet. I have just one day, today, and I'm going to be happy in it."
- Groucho Marx

Jeg har ofte hørt at jo dummere man er, jo lykkeligere er man. Men ingen er lykkeligere enn de som lever i nuet og elsker seg selv, uten noe tilbehør.

M.

Er du sulten i dag?

I Norge vokser vi opp med å høre strengt fra mamma: "Spis opp maten din. Tenk på ungene i Afrika som ikke har mat!"

I India vokser ungene opp med å høre: "Spis til du er mett, og hvis det er mer til overs, legg det i en plastikkpose og gi det til noen utenfor som ikke har fått noe mat i dag, eller til en sulten ku som vandrer gatelangs."

Og vi lurer ennå på hvor den vestlige verden tok steget til å bli egoistiske?

Fredags meditasjon i Goa

Noen ganger er det viktig å reflektere over seg selv; hvor man vil, hva man skal og om du kan gjøre drømmene dine til virkelighet eller ikke. Etter dette kommer det største spørsmålet av alle, nemlig om du er klar til å vise ditt sanne jeg, og bruke fantasien til å bygge noe du er stolt av? Mange er ikke klar for det, og sluker heller inn materialistiske ting og følger systemet de ble bragt opp rundt.

Så hvorfor er det sånn at enkelte mennesker bare tror at DE kan klare det, de kan nå ett mål? For de tror på seg selv, de har godtatt seg selv og vil nå være seg selv.

Her i India finnes det millioner av entreprenører. I ett av verdens mest fattige land, hva får dem til å tro på seg selv? I fjor leste jeg en bok med navnet White Tiger, som omfatter en entreprenør i Bangalore, India. Gjennom boken skriver han ett brev til en minister i Kina, hvor han forteller om hvor mange mennesker begge landene har; men i Kina er de kun gode på å utføre ting, praktisk arbeid, mens inderene er spirede entreprenører. Landene sammen kunne utrettet så mange inntekter for dem selv.

Så, hvorfor er kinesere bare gode på å utføre ting de blir fortalt å gjøre? Fordi det er sånn systemet der ennå henger sammen etter kommunismen. Fra de starter på skolen havner de innenfor en ramme, og de fleste følger denne rammen hele livet.

Hva med India da? Mange her praktiserer yoga og meditasjon, de har ett kosthold som automatisk gir deg sunn, naturlig energi, og de har dype, åpne samtaler sammen. Der er svaret. Svaret på hvorfor disse menneskene tror de også kan klare det. Kommunikasjon. De er i ett med seg selv og har en visjon om sin egen framtid; og i dette landet vil fåtallet le av noen som snakker direkte fra hjertet sitt. Vi mennesker burde tro mer på hverandre, på denne måten ville flere mennesker funnet sitt kall i livet.

Så sett deg ned foran peisen med noen stearinlys og røkelse, bli der i to timer uten å tenke på fortiden, kun fremtiden. Hva er det du egentlig vil her i livet?


M.

Back On The Road

Vi må alle legge noe bak oss for å kunne se framover. Hvis man ikke er villig til å gi slipp på noe, kan du aldri vite hva som kunne vært på andre siden av veggen. Det er da man blir presset opp i ett hjørne når man prøver å holde på det man kjenner; se på det som desperasjon, fremmedfrykt og savn. Hvis man bryter seg ut fra hjørnet vil du være i stand til så mye mer - hvem vil vel ikke ha verden som sitt hjem, i stedet for en 20 kvadratmeter studentleilighet?

Ja, jeg er tilbake på loffen i India. Borte er alle vestlige fasiliteter i Beijing, høyhæla sko og kjoler ligger i en papp eske i Manila, og jeg har atter en gang pakka sekken full av vide, behagelige klær. Synet som møtte meg igår sa jeg landet i Bangalore var akkurat som jeg husket en indisk storby; vill trafikk av biler og mopeder, kuer løpende sikk-sakk gjennom trafikken, grupper av indiske menn som setter Chai teen sin i halsen og sperrer opp øynene i det hvite jenter passerer, unger med fillete klær som leker med geiter i gatene, den intense røkelse lukten som lurer seg ut gjennom butikkdørene..... Wow, dette er virkelig en annen planet. Jeg elsker det.

Vi bør alle følge drømmene våre, uansett hva vi må gi opp for å nå det målet. For alt er mulig bare en vil.

Jeg har lagt fra meg livet hjemme for å ha ett liv i Asia; og uansett hvor mye jeg savner og lengter hjem innimellom, har hvert sekund av de siste 13 månedene vært verdt det jeg ga opp.



M.

Fargerike plagg, fargerike blader, nakne trær.

...og jeg går inn mot mine siste dager i Kina. Spennende, og leit, på samme tid. Nå er alle tingene jeg ikke behøver lenger pakket; alt har fått plass i den velbrukte backpacker sekken min og en svart IKEA tøyboks, noe jeg er meget fornøyd med. Til overs har jeg en svær haug med klær, 5 par sko og andre elektroniske og dekorative gjenstander. Før jeg drar vil jeg gi alt dette til en slags organisasjon som tar i mot dette, men ingen ser ut til å vite om noe. Ett sted i denne store byen må det vel være noen som trenger klær? Jeg får gjøre litt research på nettet før flyet mitt går på mandags kveld.

Jeg er inne i avskjedsrunden min, og på samme tid ekstra push på jobb for å kverne ut hvert minste korn av kreativitet teamet i Customaid kan gjøre sammen før de skiller lag til kommende januar. Ideer, klemmer og middager går i en endeløs sirkel mens jeg ser på at bladene blir gule og faller ned på bakken. Oi, så godt det skal bli med varme strender og sol!

Mens jeg setter musikken høyere og avslutter nok et kapittel i nok en by, vil jeg få dere inn på fargerike tanker gjennom visdomsord fra den 90 år gamle moteløven Ilona Smithkin. DU kan være like fargerik som høstens blader :)

"It's a wonderful thing not to need something."


- M.

Fars penger, bartender, halvliter med jug.

Da setter jeg meg tilbake i stolen og stråler av å være tilbake til tidskjema med jobb. Turen min til Muxiyuan den andre dagen inspirerte meg til en million ting som jeg har puslet med siden da, og resultatet ser lovende ut!

Tankene mine har gått mye til hvilke ulike stadier man kan være fremmed i ett land i. Du kan være en charterturist, som stenger deg inne på ett flott resortområde for å bli brun, handle billige klær og feste, for å dra hjem igjen. Så er det businessmenn på businesstur, de som sitter rundt i hotellbarene for å bli plukket opp av tolken sin for å bli invitert til ett skuespill av en kinesisk velkomst, for å dra hjem igjen. Det er også backpackerne, de som snur hver cent de eier for å få oppleve noe fremmed en dag lenger, og alltid er på jakt etter eventyr, for å så dra hjem igjen. Det er også de som jobber i utlandet gjennom jobben fra hjemlandet; som er ute etter å leve ett rikmannsliv i ett billig land, flørte rundt, legge merke til at landet de bor i er annerledes enn hjemme, for å så dra hjem igjen. Studenter som studerer i utlandet utgjør også en prosentdel; de som blir introdusert til en ny kultur og historie gjennom leksjoner, før de drikker og fester og begynner å date en fra landet de nå har landet i, for å knuse hjerte til partneren når de drar hjem igjen. På slutten av listen (det finnes mange flere, men dette ble en kort liste) kommer hvor jeg egentlig vil plassere meg selv, men det er en veldig utvidet kategori; de som har flyttet utenlands for å nå drømmen sin.

Jeg møtte en annen av samme sort her om dagen, og i det siste har jeg følt at jeg har tatt avstand fra at jeg BOR I KINA, og levd litt i min egen boble. Allikevel gjør jeg alle disse uvestlige tingene, bare av vane; som å ha basic samtaler med taxisjåføren på kinesisk, stoppe opp for å kjøpe noen (meget uhygeniske) grønnsakspyd fra en fettete grill, tulle og leke med ungene som kommer forbi med store øyne, si ja og smile hver gang en kineser vil ta bilde med meg. Men det er ikke alle som er sånn.

Jeg spurte en som har vært her i tre måneder:

"What do you think about Chinese people?"

"I don't. I don't think about them." fikk jeg til svar. Hvordan kan du så mye som se ut vinduet hver dag uten å ofre det en tanke engang? Det er utrolig mange som ikke respekterer at de ikke er hjemme, og fåtallet av oss vet hvor vi skal sette linja mellom involverelse, overlegenhet og mykhet. Til og med ikke jeg.

Her er noen bilder fra Muxiyuan:

T-shirt painting.

En av grunnene til at jeg elsker Kina.

...og enda en.

Dagdrømmer...

...no comment.

Inspirasjon.

Kina, sånn som de fleste steder er.

Kina, sånn som de fleste utenfor ser det.

"Har'ke lest hver bok, men ser på meg selv som klok.
Nok til å se at Vesten vil se mere blod.
Og vi fester så høylytt at vi ikke hører klagene,
barn og damer, så ta musikken lavere.
Ferie er'ke bare kult.
Kanskje bedre dere tar en jævla chartertur.
Fars penger, bartender, halvliter med jug."
-Karpe Diem, Rigveda 10.90

-M.