Ikke døm forsida, les hele boka.

Det å vokse opp er ofte en vanskelig ting - fra den dagen man er født, helt til man dør. Hver dag byr på nye muligheter, flere alternativer. Hvor sikker er du på at du er på rett vei?
Det kommer du ikke til å vite før du har tatt ditt siste åndedrag; så før det er hver dag full av nye spor og veier å vikle seg inn i.

"Mitt mål er å lære noe nytt hver dag", har flere fortalt meg det siste året. Og ja, det er en lur filosofi å ha. Du slutter ikke å fungere; ergo, du slutter ikke å vokse, før du plutselig en dag er borte. Så alle de som sier de er "voksne", har egentlig bare gitt opp, de har sluttet å ville vokse. De er utbrent, de har kjørt seg fast i en sidevei å sitter der og råtner. Kall uttrykkene mine ekstreme, men ta alt med en klype salt.

Så lenge du har funnet noe som gjør deg lykkelig, har du ikke kjørt deg fast på en ufrivillig plass. MEN, tenk på alle de andre mulighetene der ute i ett minutt.
Jeg har lest at "ditt indre barn" er bevisst på hva du er ment til å gjøre på denne jorda mellom alderen ti til tolv. Derimot, hvis du ignorerer denne stemmen, ikke hører den, eller ikke kan praktisere den, så vil du ikke vite hva det er. Kanskje det dukker opp på ett senere tidspunkt i livet (vi har jo alle lest historier om suksessrike folk som aldri ga livet en tanke, før de våkner opp en morgen og vil bli en kunstner, bestemmer seg for å dra til India eller noe lignende), eller kanskje du aldri egentlig får vite hva "ditt indre barn" faktisk ville her på Jorden.

Ganske komisk, siden jeg oppi alt dette fikk ett skrivekick rett før jeg fylte elleve, og startet på min første roman. (som aldri har blitt avsluttet, og er ganske treig....jeg var elleve.) Men drømmen om skriving er der ennå, og skrivekicket tar aldri slutt.

Siden jeg er inne på dette temaet; jeg vil også knekke myten om at man blir "for gammel" til å gjøre noe. Selvfølgelig, grunnet at kroppen og cellene brytes ned når man blir eldre, gjør oss rett og slett ikke i stand til å begynne med fjellklatring eller ekstremsport, men det er fortsatt så mye annet å lære; hvis du ikke er fysisk i stand til noe, bør du heller fokusere på det du er i stand til.

Mange går rundt på denne planeten med store drømmer om å reise, utdanne seg til å bli noe stort, redde verden, lage musikk....you name it. Drømmer finnes det ingen grenser for, og da mener jeg ingen. Mange vet hva de vil. De har bare ikke muligheten. Ikke plasseringen, ikke pengene, ikke kontaktene, eller andre forstyrrelser. Derfor beundrer jeg de som aldri gir opp. De som velger ett enkelt liv uten rikdom i bytte mot det de elsker. De som blir født inn i ingenting, tigger til seg en dollar, kjøper noe, selger det for to dollar...og så videre. Helt til de står der de alltid drømte om å være. De fant sine egne smutthull for å passe inn.
I det systemet hadde glemt de med drømmer, og fungerte uten dem, klatret de den lange veien istedet.

Det jeg finner mest interessant, er at du aldri vet hvem disse personene er. Det kan være den hjemløse du passerer på vei hjem fra jobb, eller den eneste som drikker vann i baren fordi han ikke har råd til noe annet, eller til og med Steve Jobs. Hvem trodde på ham når han samlet colaflasker og pantet dem for å overleve? Hvordan skulle noen sånne starte ett av de største firmaene i verden?

Aldri undervurder deg selv - eller personen ved siden av deg.

"Kunne kjøpt classy men måtte kjøpe classic,
kunne kjørt fancy men valgte å lønne bandet mitt,
Krølla 50 lapp y'all,
Dette er kampen om troen, ikke kampen om tronen."
Karpe Diem - Toyota'n til Magdi

M

En annerledes jul

Selv om jeg ikke sitter i Kragerø blant familie i år heller under juletiden, betyr det ikke at jeg har hoppet over 24. desember på kalenderen; julen blir ikke bedre enn man lager den selv.

I fjor var jeg i jungelen i Borneo sammen med en australer å drakk vin og spiste kake. Vi utvekslet julehistorier og tradisjoner mens vi skjøv bort tanken på familiene våre. (dette ble også etterfulgt av en 2 mils gåtur gjennom jungel og hete, og selvfølgelig tenkte ikke vi på vannforsyning - noe som resulterte med en liter vann på deling og ett hopp i sjøen for å ikke besvime...men det er en annen historie)

I år har det vært litt annerledes enn det igjen. Meg og Cilie har flyttet inn i ett hus her i Manila, og, vel...det trengs å gjøre en del her før vi kan kalle det koselig her. Vi har kastet oss i malingsspann og allerede fått unnagjort første etasje. Det gikk fra å se ut som et horehus til et eventyrland på bare tre dager, og på første juledag startet vi i andre etasje.

før og etter

Rainbow stairs

Flere bilder fra The House of Love kommer snart. Vi gleder oss til å få det ferdig! Det eneste vi mangler nå, er møbler.....

Deler av julefeiringen på mandag gikk derfor til å rett og slett male mer i det nye hjemmet vårt, men før det fikk vi en julemorgen med mening; vi deltok på en "community building" event i Metro Manila sammen med JCI. Cirka 500 søte, smilende barn løp rundt omkring på basketballbanen som det foregikk på, og vi hjalp til med å dele ut mat og tok en million bilder sammen med dem. (note: jeg tror aldri jeg har besøkt ett land hvor de elsker kameraer så mye)
Flere ungdommer var der for å opptre og inspirere barna gjennom hip-hop, tegning og lignende. Alle smilende rundt meg brakte stor juleglede i hjertet mitt.

Vi fortsatte dagen med vegetartaco, vin, deler av en film og å glede alle der hjemme med julehilsner. Rolig og avslappet julaften, som ble etterfulgt av kirken 1. juledag.
Utenfor huset vårt har vi ett dusin jenter som syns det er kjempespennende å ha utenlandske naboer, så de kaller oss tante og synger julesanger av full hals gjennom vinduet vårt hver dag. En av dem inviterte meg i kirken for å høre henne synge, noe jeg absolutt ikke angrer på; julestemningen ble på topp. Juletrær med blinkende lys, julemusikk, katolske statuer, samhold...perfekt 1. juledags morgen.

Så, selv om det ikke ble familie, snø, julestress, feit mat og pakker under treet, ble det en opplevelse av å dele, gi føle og ikke minst - å komme ett steg videre på det nye hjemmet vårt.

GOD JUL!

Brev til Julenissen

Kjære julenissen,

Først av alt, så ønsker jeg meg fred på jord. Jeg skulle ønske at de som styrer verden bare kunne legge ned alle stedet som produserer ammunisjon, istedenfor å låse inne de som bruker ammunisjonen og vokte dem med ytterligere ammunisjon; de er jo farlige, de som har ammunisjon.

Uten en avtrekkeren ville ikke så mange vært tøffe lenger; det er vanskeligere å fysisk tilintetgjøre noen enn å trykke på en knapp. En knapp som eksploderer og du lett angrer på sekundet senere. En god gammeldags nevekamp ender sjelden i samme resultat, kun for de aller "tøffeste".

Så kommer religion; politikken bak religion. I hvilken hellig bok står det at tilhengere skal skyte de som ikke tror på det samme? Ingen steder. Ulike religioner skyter hverandre fordi de tror på ulike ting, når de i bunn og grunn bare følger ulike retningslinjer mot troen på samme Gud. Jeg ønsker at alle våpen skal bli til støv for å se hvor mange krigssoner som også blir til støv.

Jeg ønsker at alle kunne få ihvertfall ett måltid til dagen og vann. Er det så mye å be om? Jeg vet jo allerede at vi produserer mat til å mette mer mager enn det fins, men nesten all maten går bare til de som allerede har nok mat, sånn at de ender opp med å kaste maten, før den blir i ett med jorda igjen. Vi glemte alle de som ikke fikk ett måltid idag. Blandt våre fylte bord med flesk, kaker og nytelser sitter mange uten muligheten til å få i seg ett eple. Jeg ønsker at alle skal huske dem også, for selv om noen inndelte verden i første-, andre- og tredje verden, er vi alle på samme jord i samme situasjon.

Jeg ønsker at alle skal føle seg trygge. Jeg ber om at respekt og samhold skal styrkes, sånn at ingen jenter i India behøver å oppleve voldtekt igjen, og at jenter og gutter får samme rettigheter. Jeg ønsker voldtektsofre en god jul med magi om å alltid bli respektert for det unike individet de er.

Jeg vil også gi mine beste tanker mot alle familiene i Conneticut som drar seg gjennom feiringen etter tapet av sine små barn. Måtte julen bringe dem alle mirakler og godhet.

Og jeg ønsker for alle dem som er alene på julaften at de skal føle seg varme, elsket og glade. Jeg takker for alle fantastiske tiltak som er åpne for dem som ikke har noen andre, for det kjennes ekstra sterkt nå når alle andre er opptatt av familie. Vel, vi er alle mennesker, og vi er alle en familie. Samme blod eller ikke, blod har vi alle, og vi bør unngå at noen skal blø. Vi er en stor familie på planeten Jorden, alle burde ha noen.

Og Julenissen, i tillegg til alt dette ønsker jeg meg bare ett fantastisk år i vente med store drømmer som kan gå i oppfyllelse. Håper dette ikke er for mye å be om.

Hilsen Marthe.

Flyttefeber og juletanker fra Manila

Da er jeg tilbake til det "de" kaller den virkelige verden; eller så virkelig som dagen min kan beskrives. Jeg har fått bosted i Manila, jippi!

Meg og Cilie har fått ett smalt tre etasjes hus til en latterlig sum per måned: Nå skal det opp med hobby rom, yoga matter, sunn matlaging, dokumentar-titting i stuen, hengekøyer, og stjernetitting fra taket.
....men først må de døde kakerlakkene bli feiet ut, alle rom bli skrubbet ned, og ett malingsstrøk for å gasse litt ut; i tillegg til å kjøpe en nusselig katt som kan fange de eventuelle musene. (hvem har sagt at det bare er luksus å bo i varmere strøk?)

Vi er innflytningsklare om to dager, og bilder av før-og-etter maling skal definitivt opp etterhvert! Vi kan med store smil si vi er stolte over å ha "ett helt hus".

Mange har ett hjem uten å virkelig verdsette det; når man lever X antall måneder på reisefot for å så lage seg til ett sted KUN for seg selv setter man pris på hver gjenstand, fasilitet, dekorasjon, malingsflekk....alt. Man gjenoppretter et privat rom gjennom seg selv og verden utenfor hvor kun DU bestemmer hvordan ting skal se ut. Jeg er i ekstase :)

Mange her i Asia har vendt nesen hjemover til Europa eller Amerika for juletiden. Julematen, familien, gavene, snøen...men nei, det blir ingen hvit jul på meg med familie og kos i år heller, men vi har ihvertfall hverandre og ett eget hjem å stelle istand. Jul med en liten tvist!

Her er noen bilder fra de siste dagene:

Monkey fever

Etter å ha surret rundt i ruinbyen Hampi i India og lekt med apekatter, er det på tide med en bildeserie.

De er så utrolig søte - akkurat som oss mennesker :)

M

Bøying og tøying i India

Yoga....hvor skal jeg begynne? Vel, først kan jeg starte med at alle gymnastikk øvelser vi nordmenn lærer som barn burde være en morgenvane livet ut. Hva skjer når vi sover? Vi "forlater" kroppen vår. Så burde vi ikke ta oss ett kvarter til å starte motoren igjen, tine den helt opp i kulda før vi vrir om tenningen og drar på jobb? Det burde være det minste kravet kroppen din burde sette. Ett kvarter, som forandrer hele deg til å starte en ny dag. Ett kvarter, tenker mange og ler. Bruker du ikke ett kvarter på kaffekoppen du plent ikke kan leve uten? Jo. Det høres lett ut med ett kvarter, og det er det. Det høres tåpelig ut at ett kvarter forandrer noe som helst for deg, men det gjør det faktisk.

Så, da vet vi logikken bak hvorfor man bør tøye og bøye alle ledd i det vi drar oss ut av senga.

Dette samkjører også med prinsippet bak hvordan vi utfører yoga i Vesten: trening. Trening for å holde seg slank, og yoga styrker alle kjernemuskler og gjør deg mykere. I stedet for å utvikle vaskebrettmage vil mange bare se sunne og freshe ut.

Hvis du forteller en indisk yogi om hvordan vi ser på yoga - som en mystisk, fremmed, strekkende treningsøkt - ville de ledd. For dem er det en hel filosofi og livsstil bak konseptet yoga, og yoga er en del av hinduismen, som da gjør alle hinduer i India til "småyogier" - ihvertfall iforhold til oss. Det handler om kosthold, kroppsfysikk, naturlige produkter, indre ro, ett åpent sinn, hjelp til andre, balanse i kroppen...slike ting alle burde tenke over. Andre ting, som meditasjon og kama sutra, henger sammen med yoga, og ritualene bak det.
Vegetarmat og faste kommer også inn under livsstilen.

For yogiene i India handler yoga om noe mer; holde pusten en time, gå uten mat en måned, meditere istedenfor å sove i dagevis. Alle disse tingene vi hjemme trodde var umulige. Jeg ville allikevel ikke anbefale noen å prøve dette uten trening, yogiene som utfører slike ekstreme ting har jobbet seg opp til det punktet gjennom hele livet.
Du kan ikke bli en kunstner gjennom ditt første maleri; det tar øving og mestring av ulike steg før du kommer til samme nivå som dem. Likt er det med yoga. Yogier er egentlig personer som eksperimenterer med konsentrasjon, fokus, utholdenhet og bevegelighet.

De opptrer ofte som "naturlige" doktorer; hvis du f.eks. har dårlig syn, bør du stå på hodet hver dag, og synet vil sakte forbedre seg. Det finnes en naturlig kur fra kroppen når noe er galt, problemet startet der og bør ende der. Da forstår alle meningen med "What doesn't kill you makes you stronger".
Bruk kroppen din og sterk immunforsvaret, og neste gang ett nytt angrep mot kroppen kommer, vil den være sterkere. Tenk på alle de lege regningene du kunne slippet unna......det tar deg bare 15 minutter hver dag, og det eneste du trenger er deg selv.

Start motoren hver morgen, og lev!

M

858,674,261+ views

Det er på tide å finne uttrykket for hva jeg mener om Gangnam style. Videoen har toppet YouTube på under ett år, og til og med Sør Koreas politikere henger seg på hestedansen. Det finnes X antall remakes av den, og toppliste kjendiser så vel som indiske barn som sover på gata kan den morsomme dansen. Morsom? Det er vel ikke helt ordet.

Jeg hadde aldri hørt om denne sangen før i september, og denne gangen kunne jeg ikke skylde det på at jeg bodde i Asia; siden den er laget av en asiater. Første gang Cilie dro opp sangen på YouTube da hun kom til Beijing, var jeg målløs. Så...latterlig, tenkte jeg.

Etter dette la jeg merke til sangen som gikk på repeat gjennom nattelivet i Beijing, og under en Fashion event ble jeg invitert til hjemmefest hos en voksen kinesisk investor. "We will only play good music. Only the best one. You know Gangnam style?" spurte han meg, og jeg måtte konsentrere meg om å ikke få latterkrampe foran ham.

Han var ikke den eneste i Beijing som var tatt av bølgen; og da jeg ankom Filippinene gikk det i samme verset.

Vel fremme blant psykedelisk trance i Goa, India, sa sangen endelig stopp. Etter en natt med festing ankom vi tilbake til gjestehuset og møtte en indisk bekjent utenfor. Klokka var seks-sju på morgenkvisten, og vi satt oss ned for en prat. Jeg var sliten, fnisete og ikke helt klar for å legge meg enda. Fnis ble om til latter i det vennen min tok initiativ til å danse Gangnam style i soloppgangen. Jeg lo, og lo, og lo. Hva er det som gjør alle disse menneskene så besatt av denne sangen?

SAMHOLD. Rik som fattig, hvit som svart, ung som gammel....ingenting av det betyr noe; de kan alle samme dans, samme rytmer. Ett universelt samhold gjennom en eneste sang. Det er større enn vi kan forestille oss. Vi godtar hverandre gjennom kunnskapen om en gal sang og en latterlig dans. Er det det som må til for at vi mennesker skal se hverandre? Svaret er ja, og PSY er ett geni. Applaus for å underholde verden og påvirke kraften av samholdet vårt. Jeg kan ikke si noen vonde ord om skaperen, og jeg skal spare dere for min mening om selve sangen og bevegelsene.

Jeg syns altså PSY gjennom hiten Gangnam style har fortjent gullstjerner i DO GOOD boken min, og flere artister bør fokusere på å samle verden. De sitter på makten til nettopp det.

"Let the music heal your soul."

I dag startet jeg sitar timer i den indiske byen Udaipur. Kanskje jeg finner frem det musikalske i meg i løpet av de neste ti dagene?
Sitar er ett vidunderlig meditasjons instrument, og er mye brukt i midtøsten, sentral Asia og India. Ønsk meg lykke til, så kanskje det dukker opp ett klipp av meg på sitar snart!

Hvis ikke, her har dere ett klipp av sitar læreren min;
http://www.youtube.com/watch?v=L1oRyXj-CwQ&feature=youtube_gdata_player

Namaste!

M