Kjærlighet 24/7

What's wrong with the world, mama

People livin' like they ain't got no mamas

I think the whole world addicted to the drama

Only attracted to things that'll bring you trauma

Jeg kan ikke si jeg er særlig lei meg for å være énsom´nok en gang under Dagen av kjærlighet. Min mest stereotypiske Valentine´s date hadde jeg da jeg var femten - fullt utstyrt med champagne, jordbær, solnedgang, natur og akustisk gitar. Lite kan vel egentlig slå det, men helt ærlig har jeg ikke så mye til overs for denne dagen. Det er bare nok en kald vinterdag vi ble overbevist om å vise litt kjærlighet. Hvorfor ikke vise kjærlighet hver dag? 

I Norge gir hverandre kanskje en klem når vi møtes, hvis vi ønsker å være litt ekstra hyggelige. I andre land er kyssing og klemming en del av kulturen, og noe man gjør selv med fremmede. Kanskje en klem blir ´satt mindre verdt på´, men underbevisst stimulerer det oss, og gjør oss mer avslappet rundt nye mennesker. Jeg leste på ett gammelt forum: "Det er klart at fysisk berøring har en god helsemessig effekt. Det har dog fullstendig motsatt virkning dersom man bryter en persons intimgrense uten "tillatelse", og derfor skal man faktisk være svært taktfull i forhold til å berøre fremmede mennesker. Med venner og familie vet man hvor grensen går."

Vel, i land hvor det er en skikk å kysse eller klemme hverandre vil ikke denne usynlige intimgrensen eksistere, og enten man vil eller ei må man overkomme angsten mot andre mennesker og droppe angsten over å være i live. 

But if you only have love for your own race

Then you only leave space to discriminate

And to discriminate only generates hate

And when you hate then you're bound to get irate, yeah

Av en klem utløser vi dopamin, serotonin og oxytocin. Oxytocin oppmuntrer oss til å sosialisere, binde oss og ha større tillit. Serotonin balanserer humøret, fjerner angst og reduserer ensomhetsfølelsen; akkurat som en naturlig anti-depressiva.

Dopamin er også ett anti-depressiva stoff i hjernen vår, som øker følelser av nytelse, varme, motivasjon og lignende. 

I Asia er det også veldig populært at gutter viser mye mer kjærlighet og verdsetter vennskapet med å holde i hender, gi hverandre klemmer og lignende. På Filippinene så jeg unge gutter gikk med hendene rundt livet til hverandre. I Norge ser jeg unge gutter får bank for å ville klemme andre gutter. De utløser ikke noe oxytocin rundt hverandre, og oppfører seg annerledes sammen enn gutter som er åpne mot hverandre uten noen sånn usynlig intimgrense. 

I feel the weight of the world on my shoulder

As I'm gettin' older, y'all, people gets colder

Most of us only care about money makin'

Selfishness got us followin' the wrong direction

Tusenvis av mennesker sitter alene idag. Tusenvis av mennesker går på date, gir hverandre søte kort og roser. Tusenvis av mennesker må jobbe overtid på jobben idag. Tusenvis av flere dollar blir inntjent på at alle skal oppmuntre kjæresten sin. 

Jeg sitter alene, jeg óg. Og jeg syns vi skal vise mer kjærlighet, hver dag. 

Yo', whatever happened to the values of humanity

Whatever happened to the fairness and equality

Instead of spreading love we're spreading animosity

Lack of understanding, leading us away from unity

…Where is the love?

Peace and love,

M.

Hvorfor fattigdom?

Det finnes mange svar på spørsmålet. Mange gode artikler. Mange gode dokumentarer. Kapitalisme. Korrupsjon. Underutvikling. Men jeg skal trykke på ett annet punkt. Hvordan familieverdier kan være delskyld i hvorfor de fattige forblir fattige.

Muslimsk kvinne i India med barn og tiggerkopp. (2012)

Asiatiske, afrikanske og sør-amerikanske kulturer verdsetter familie foran alt annet. I mange land eksisterer ikke gamlehjem, ettersom familien skal ta inn sin gamle eller syke mor og la henne leve med barn, barnebarn og oldebarn til hun forlater verden. De syns vi er umenneskelige som bare etterlater dem på ett sykehjem, lar fremmede pleiere ta hånd om dem, og ofte unngår å besøke dem, for vi syns det er ett 'ork'.

I det vi fyller atten, og helst før, bør vi ha en egen jobb å prøve oss selv ut økonomisk uten så mye støtte fra foreldre. Selvfølgelig er det mange bortskjemte i verdens rikeste land, som får sertifikat, bil, hus, jobb i farens firma og alt på rams. Men som regel er vi oppdratt til å være helt selvstendige. Spare til ditt. Spare til datt. Og vi skal ikke dele disse pengene med noen.

Vi er på ett sprangbrett hvor foreldre kan backe oss opp om nødvendig, men vi skal helst klare oss selv, for å leve opp til samfunnets forventninger. Hvis man ringer hjem til mamma for å be om penger og ei seng i en alder av tretti, blir vi sett på som tapere. Og når de støttende foreldrene blir gamle og lever på en trang pensjon, mens man har klart seg bra og bygget opp kapital og ett A4 liv, så gir man ikke tilbake til de som har mindre. Vi beholder alt vi har bygget oss opp i vår egen lomme.

Så i bunn og grunn er det ikke så vanskelig å bygge seg opp hus, bil, familie og en sparekonto i løpet av 50 år, om man bare har seg selv å fokusere på. Vi bruker mesteparten av tiden på jobb, sparing og nedbetalinger på lån, men vi klarer å oppnå en delvis suksess som er forventet.
Det er jo i grunn ikke så vanskelig når det handler om å være egoistisk og selvsentrert, og å kjempe for seg selv.
Det er verre når mamma og pappa ikke har råd til husleie, lillesøster trenger penger til å gå på skole og storebror akkurat har mista jobben.
Sistnevnte er realiteten i fattigdom. Og fordi 'alle skal hjelpe alle' blir 'alle stående stille', om jeg kan formulere det på den måten.

Jeg kjenner en filippinsk gutt. Faren døde da han var nokså ung. Moren jobbet hardt, men tjente lite. Han hadde en ok skolegang. Søstrene måtte bli hjemme, og de hadde ikke råd til å sende dem på skolebenken. Huset var lite, middagene var små. Han ble sendt hjemmefra da han fylte sytten, for å finne en måte å
stabilisere familien økonomisk. Først visste han ikke hvordan han skulle klare det, og tok småjobber fra ikke-så-bra-folk hvor han måtte fysisk skade andre. Det gikk ikke så bra, og han tok tak i det eneste han kunne; lage ting. Kunst, skulpturer, utskjæringer. Han solgte hva han kunne av gjenstander han
laget med egne hender, og utviklet evnen sin mens han sakte tjente mer og mer til familien.
For tre år siden flyttet han til turistøya Boracay, og pengene rullet inn. Med hans inntekt kunne han ha bodd i ett fint hus, hatt råd til en fancy butikk i handle gata, spist ute flere ganger i uka og hatt mye til overs. I stedet leier han ett lite rom i ett gammelt hus, etter den selvbygde bambushytta ble
ødelagt i regntiden. Han spiser lite, og kjøper kun det billigste han kommer over. Han er alltid på jobb, og sliter alltid med å få ting til å gå rundt for seg selv.
Men søstrene går på skole. Moren spiser godt. Den lille guttungen hans får alle ting han trenger. For familie er alt. At de har det bra, er gull verdt. Hans egen lykke og suksess står på vent. Familie foran seg selv.

Jeg har møtt mange asiatere og afrikanere som selv har samme mening; at vi i Vesten har mye penger fordi vi er egoistiske og stacker egenkapital. Når jeg har farta rundt omkring med en sekk på ryggen i en alder av 18-19 år har mange fått hakeslep, og noen spør til og med om den Norske stat har finansiert meg til å få gjennomføre det, som ett slags prosjekt. Nei. Jeg jobbet. Sparte. Har fått litt hjelp underveis, men ikke på noen overflødig måte. Når jeg fortalte folk at jeg hadde jobbet og spart, kikket de på meg med vantro, men fortsatte med hvorfor jeg ikke ga de pengene til foreldrene mine da. For dem er økonomisk selvstendighet ett noenlunde ukjent konsept.

Selvfølgelig vil alle lære å være egoistiske hvis verden fortsetter slik den har holdt på. Etter alle ingeniører, byggearbeidere og andre fagfolk vi har sendt for å trene afrikanere og asiatere, vil de snart vende ryggen til familien og ha dollartegn i øynene. Mange har det allerede.

Kanskje det er nettopp nå vi bør finne en balanse?
Vi kan leve litt billigere og bry oss litt mer om hverandre.
De kan bry seg litt mindre og spare litt mer.

Men de holder seg til kjærlighet; vi holder oss til papir; mens bomber og skudd hagler rundt omkring, og verden er i krise.

- M

2014

Godt nyttår. 2014. Ett ord av illusjonen hvor vi kan tilgi lettere for feilene mennesker rundt oss gjorde de siste 365 dagene, tiden for å rette opp egne uvaner og starte med blanke ark. Nytt år er en fin ting, det. Nye håp er alltid en fin ting.

Mitt 2013 var fantastisk, fullpakket med opplevelser, kreative mennesker, sol og frihet. Jeg liker å utnytte årsskiftet til å sette Manila i en boks og fortsette veien ett nytt sted. Det kommer garantert både bilder og historier fra Manila, jeg har bare mer rom hvis jeg åpner en ny eske. Ett nytt kapittel i tingen kalt livet.

Tilbake i Norge er ting.....annerledes. Helt annerledes fra den verden jeg har sett og levd i de siste årene. Jeg ser rart på oppførselen til nordmenn; men de ser helt sikkert rart på meg når jeg går på butikken og ser helt forvirra ut, også. Det er kaldt. Det er grått. Det er mørkt nesten hele døgnet. Det er ingen fremmede som tilfeldig slår av en prat. Det er stille. Det er alt jeg dro bort fra. Ja, jeg er sikker på inntrykket ville vært bedre om jeg hadde returnert om sommeren; men jeg valgte den verste årstida å trekke meg tilbake til lille trygge Norge på, og att på til har vi vært gjennom utallige regnbøyer og stormer som vi ikke har sett maken til på mange tiår. Ikke ett ideelt valg. Men nå er jeg da her, og har planer om å bli det en stund. Så da må man vel bare utnytte mulighetene, gripe sjansene og gjøre det beste utav situasjonen.

Den siste måneden har jeg reist Stavanger - Lillesand - Kragerø - Stavanger - Lillesand - Kragerø. Det har gått i ett. Men nå er jeg vel plassert i Kragerø i samme hus som to av mine søte nieser, storebror og svigerinne. Livet skal fortsette med en rutinert dags jobb, for en stund. Med yogamatte på rommet, svømmehall over gata, familie og omgivelsene av en liten kystby skal dette bli en positiv start på ett nytt år.

So far so good. Selv om jeg ofte skulle ønske at det bare var littegrann varmere ute, da.

- M

Ignoranse er en velsignelse

Verden har tilgang på mer informasjon nå enn de tidligere har hatt. Informasjonen vokser hver dag. Du trenger ikke lenger vente til du går i 7. klasse for å lære om den Franske revolusjon. Nei. Du kan trykke inn "Den Franske revolusjon" på Google og få tilgang på mer informasjon enn noen lærebok vil gi deg, uavhenging om du er 5år eller 20 år. Vi har fått muligheten til å vokse. Til å forstå. Til å ta del og engasjere oss i historie, verden, andres tanker, fakta. For noen tiår tilbake kunne ikke de med lite penger eller de uten sjanse til skolegang få like mye tilgang til informasjon som de med rike foreldre eller sjanse til super skolegang. Men nå handler det ikke om hvor mange tusenlapper familien din kan dra ut av lommeboken, eller om du befinner deg bokstavelig talt i ødemarken; nå handler det kun om du er lat eller nysgjerrig.

Praktisk talt kan du søke etter hva du vil på nettet, og du vil finne resultater. Enten du lurer på hvor mange milliarder Norge har i baklommen, hvor mange gatelys det finnes i verden eller om du vil lære deg selv opp til å bli en ingenør. Mulighetene er uendelige. Hvilken som helst ide kan lande i hodet ditt, og du kan finne mennesker med samme ide, fakta om det, veiledning eller hva du måtte trenge for å dra ideen videre til den blir formet så mye som du vil. Det er ingen lærer foran deg som stopper deg etter femte spørsmål om tema og ikke kan svare mer, det er ett hav av svar på spørsmålene, uansett hvor mange spørsmål du måtte ha. Så hvorfor har det seg slik at Vesten er i ferd med å synke, mens flere og flere uten utdanning eller ett bra familienavn kommer seg opp i verden?

Hvorfor har det seg slik at Vesten lever i en kultur med alkohol, penger, sex og lite disiplin; mens nummer to på listen over verdens beste utdanning ligger Sør-Korea, som lever i en kultur med sunt kosthold, nysgjerrighet, disiplin og stor entusiasme mot studier? Selvfølgelig bør vi leve i et samfunn hvor vi er nysgjerrige på å få informasjon, og å utvikle oss selv. Uheldigvis har vi blitt late, tv-tittende, selvsentrerte vesen som tror hjernen skal stoppe å lære idet man 'vokser opp' og 'ikke har tid til sånt lenger'. Hvis det er noe man bør ha tid til, så er det å engasjere seg i hva som skjer rundt en. Bli inspirert. Bli engasjert. Selv om du har fått deg giftering og hvitmalt hus, så er du enda på Jorden, og har dermed tilgang til å bry deg, spre informasjon, være en del av fremtiden.

 

  (Fra artikkel om hvorfor Amerika ligger på nr. 17 over best utdannelse i verden, og hva som bør tas tak i, Huffingtonpost)
1.There are no magic bullets: The small number of correlations found in the study shows the poverty of simplistic solutions. Throwing money at education by itself rarely produces results, and individual changes to education systems, however sensible, rarely do much on their own. Education requires long-term, coherent and focussed system-wide attention to achieve improvement. 
2. Respect teachers: Good teachers are essential to high-quality education. Finding and retaining them is not necessarily a question of high pay. Instead, teachers need to be treated as the valuable professionals they are, not as technicians in a huge, educational machine. 
3. Culture can be changed: The cultural assumptions and values surrounding an education system do more to support or undermine it than the system can do on its own. Using the positive elements of this culture and, where necessary, seeking to change the negative ones, are important to promoting successful outcomes. 
4. Parents are neither impediments to nor saviours of education: Parents want their children to have a good education; pressure from them for change should not be seen as a sign of hostility but as an indication of something possibly amiss in provision. On the other hand, parental input and choice do not constitute a panacea. Education systems should strive to keep parents informed and work with them. 
5. Educate for the future, not just the present: Many of today's job titles, and the skills needed to fill them, simply did not exist 20 years ago. Education systems need to consider what skills today's students will need in future and teach accordingly. 
(fra Huffington Post, november 2013)

  Jeg har sett hvordan skoledager og vanskelighets grad er ulike i forskjellige land. Og jeg mener at hvordan mange Vestlige ser på skole som 'ukult' og ikke viser respekt til hverken foreldre eller laerere, ikke kommer til aa hjelpe med noe fremgang. Kanskje visse land drar disiplin litt langt, og selvfoelgelig finnes det en mellomting. Vi har tilgang til hvilken som helst informasjon vi vil ha tak i. Vi har muligheten til å bli mer målbevisste og fokusert på hva vi interesserer oss for. Vi har muligheten til å droppe unyttige emner vi ikke bryr oss om. Og vi har tilgang til det 24/7. Latskap er en del av kulturen. Ignoransen vår er en velsignelse. Arbeidsledigheten stiger. Antall ungdommer som dropper ut av skolen vokser. Og vi har tilgang til all kunnskap rett foran oss.