På onsdag var jeg med JCI (Junior Chamber International) på besøk til Gawad Kalingas senter Paradise Heights. Det var en unik opplevelse - med varme fra jeg kom inn den store porten til vi forlot stedet noen timer senere.
Less for self..more for others...enough for all.
I det vi entret stedet, kom en koselig filippinsk mann mot oss med ett bred smil. "Welcome! Welcome to our livelihood!" sa han og ristet hånden min. Rundt oss løp små barn i uniformer, og musikken sto på full guffe i gymsalen. Tito Nonoy, den entusiastiske mannen foran meg, fortalte om senteret. De hadde fått i gang ett sy rom for mødrene, og skole for barna. Utenfor porten hadde de begynt å sette opp ett drivhus med salat. Det første rommet vi entret var utstillingsrommet. Alle produkter laget av mødrene var satt organisert i hyller og utover bord - og jeg ble fortapt i kreativitet. Nydelige vesker av flettet avispapir, lappede vesker av tomme juicekartonger, smykker av papirperler, lamper av avispapir. Jeg labbet storøyd gjennom rommet og kikket på alle detaljer og gjenstander.
"They also make clothes, mostly sports outfits. The mothers made all the uniforms for the children here." fortalte han stolt, og vi beveget oss videre til naborommet hvor mødrene laget denne miljøvennlige kunsten.
De kom smilende mot meg og viste frem arbeidsplassen sin med store smil. Noen av dem begynte å demonstrere hvordan de laget de ulike tingene, og fortalte meg hvor takknemlige de var som fikk jobbe der. Det hadde forandret mye for dem, og de håper på flere oppdrag og bestillinger for å utvikle egenskapene sine enda mer.
Kreativitet @ Paradise Heights, Gawad Kalingas livelihood center. Inntektene familiene tjener av produktene de lager her, gjør at de kan ta vare på seg selv og familien sin.
Ute i gården igjen kom barnene nysgjerrig mot meg. Jeg vinket og sa hei, og før jeg visste ordet av det tok den ene jenta meg i hånden og leiet meg til gymsalen. Her holdt noen av barnene på å danse på scenen, de øvet seg til forestillingen de skulle ha for oss litt senere.
En hel gjeng av unger svermet seg rundt meg, og de begynte fnisende å spørre etter navnet mitt og om jeg kunne ta bilder av dem. Jeg dro frem kamera og ungene poserte, før de kom løpende for å se resultatet. Jeg begynte å tulle med dem, og løftet dem opp-ned mens de satte i store gledeshyl.
De dro meg -bokstavelig talt- gjennom hele gårdsplassen for å vise meg klasserommene sine og det nye drivhuset.
Vi endte turen vår tilbake i gymsalen hvor ungene viste frem dans og sang. De brune ansiktene lyste opp på scenen, og jeg kjente meg varm innvendig. Takket være dette lille stedet, hadde så mange vunnet håp og framtid i det ellers konfliktede området, Tondo i Manila.
Noen av skolebarna i uniformene sine.
Folk kan si mye om Smokey Mountain området og om hvor farlig det er, men jeg har aldri sett ett sted med så mye håp før. Og det teller jo litt, det også, for å overleve. Ikke bare de materalistiske godene mange blir oppsluk av. Vi bør ikke bare vende ryggen til og se ned på problemene som blir skapt, vi bør hjelpe til og holde alle i samme båt.
Tusen takk til JCI og Gawad Kalinga for fantastisk arbeid og en innholdsrik dag!
- M
mer info:
