Ikke døm forsida, les hele boka.

Det å vokse opp er ofte en vanskelig ting - fra den dagen man er født, helt til man dør. Hver dag byr på nye muligheter, flere alternativer. Hvor sikker er du på at du er på rett vei?
Det kommer du ikke til å vite før du har tatt ditt siste åndedrag; så før det er hver dag full av nye spor og veier å vikle seg inn i.

"Mitt mål er å lære noe nytt hver dag", har flere fortalt meg det siste året. Og ja, det er en lur filosofi å ha. Du slutter ikke å fungere; ergo, du slutter ikke å vokse, før du plutselig en dag er borte. Så alle de som sier de er "voksne", har egentlig bare gitt opp, de har sluttet å ville vokse. De er utbrent, de har kjørt seg fast i en sidevei å sitter der og råtner. Kall uttrykkene mine ekstreme, men ta alt med en klype salt.

Så lenge du har funnet noe som gjør deg lykkelig, har du ikke kjørt deg fast på en ufrivillig plass. MEN, tenk på alle de andre mulighetene der ute i ett minutt.
Jeg har lest at "ditt indre barn" er bevisst på hva du er ment til å gjøre på denne jorda mellom alderen ti til tolv. Derimot, hvis du ignorerer denne stemmen, ikke hører den, eller ikke kan praktisere den, så vil du ikke vite hva det er. Kanskje det dukker opp på ett senere tidspunkt i livet (vi har jo alle lest historier om suksessrike folk som aldri ga livet en tanke, før de våkner opp en morgen og vil bli en kunstner, bestemmer seg for å dra til India eller noe lignende), eller kanskje du aldri egentlig får vite hva "ditt indre barn" faktisk ville her på Jorden.

Ganske komisk, siden jeg oppi alt dette fikk ett skrivekick rett før jeg fylte elleve, og startet på min første roman. (som aldri har blitt avsluttet, og er ganske treig....jeg var elleve.) Men drømmen om skriving er der ennå, og skrivekicket tar aldri slutt.

Siden jeg er inne på dette temaet; jeg vil også knekke myten om at man blir "for gammel" til å gjøre noe. Selvfølgelig, grunnet at kroppen og cellene brytes ned når man blir eldre, gjør oss rett og slett ikke i stand til å begynne med fjellklatring eller ekstremsport, men det er fortsatt så mye annet å lære; hvis du ikke er fysisk i stand til noe, bør du heller fokusere på det du er i stand til.

Mange går rundt på denne planeten med store drømmer om å reise, utdanne seg til å bli noe stort, redde verden, lage musikk....you name it. Drømmer finnes det ingen grenser for, og da mener jeg ingen. Mange vet hva de vil. De har bare ikke muligheten. Ikke plasseringen, ikke pengene, ikke kontaktene, eller andre forstyrrelser. Derfor beundrer jeg de som aldri gir opp. De som velger ett enkelt liv uten rikdom i bytte mot det de elsker. De som blir født inn i ingenting, tigger til seg en dollar, kjøper noe, selger det for to dollar...og så videre. Helt til de står der de alltid drømte om å være. De fant sine egne smutthull for å passe inn.
I det systemet hadde glemt de med drømmer, og fungerte uten dem, klatret de den lange veien istedet.

Det jeg finner mest interessant, er at du aldri vet hvem disse personene er. Det kan være den hjemløse du passerer på vei hjem fra jobb, eller den eneste som drikker vann i baren fordi han ikke har råd til noe annet, eller til og med Steve Jobs. Hvem trodde på ham når han samlet colaflasker og pantet dem for å overleve? Hvordan skulle noen sånne starte ett av de største firmaene i verden?

Aldri undervurder deg selv - eller personen ved siden av deg.

"Kunne kjøpt classy men måtte kjøpe classic,
kunne kjørt fancy men valgte å lønne bandet mitt,
Krølla 50 lapp y'all,
Dette er kampen om troen, ikke kampen om tronen."
Karpe Diem - Toyota'n til Magdi

M

Hate & Love, og alt mellom det.

Indere er flinke på å underholde andre. Om det er bevisst eller ubevisst er ennå ett spørsmål, det eneste jeg vet er at de kan oppholde deg i timesvis uten at du egentlig oppnår det du kom for. Heldigvis er underholdningen som regel innholdsrik, og er det ikke derfor man reiser? For å lære?

Idag tidlig spaserte jeg mot ett reisebyrå som skulle gi meg en "guide" til slummen i Mumbai. Jeg hadde allerede vært der dagen før og sagt jeg ville ankomme klokken ti neste morgen.

Etter en appelsin og ingefær juice på gata entret jeg kontoret, hvor de to gamle eierne fra Kashmir med store skjegg og mager satt. Sammen med de var en løpegutt fra Mumbai. Men ingen guide.

De forklarte meg at guiden hadde vært der en time tidligere, men nå var opptatt for dagen. Jeg kjente skuffelsen krype på, og spurte om hva slags byrå de var og fortsatte med en lang tale om hvorfor de burde finne en annen guide til meg. De begynte å ringe rundt, uten mye hell. Ansiktet begynte å ta form av rødfarge når de forsto at jeg ikke kom til å bevege meg, og at de faktisk sto uten mulighet til å hjelpe meg.
"You want some tea?" prøvde han ene seg, før de begynte å spørre spørsmål om meg. Da var det gjort. Jeg snakket i vei om mine opplevelser i India, mens te og mat ble servert, i tillegg til ett løfte om en guide 30 minutter senere.

30 minutter ble til over en time, hvor vi snakket om fattigdom i India og lignende. Om hvor mange organisasjoner som er korrupte.

Guiden kom inn døren, og var stivpyntet med dress og slips. Han sa over dobbel av prisen som vi hadde blitt enige om. Jeg kjente skuffelsen av en sløst morgen i magen da jeg smelte igjen døra.

Tilbake på hostellet fikset resepsjonisten en venn til å være med meg.
Vi småpratet hele turen bort, og han la en strek under faktumet at slummen var mye forbedret fra Slumdog Millionaire (ja, selvfølgelig forandres en situasjon når det blir kastet lys på den), og at de fleste har begynt å tjene penger gjennom klesproduksjon, stål og lignende.

Vel fremme i en typisk asiatisk storby gate stoppet vi. Var vi fremme? Dette var jo akkurat slik det ser ut i deler av Beijing, deler av Manila og i hver storby i Bangladesh! Små gutter i muslimske drakter vinket mot meg og fniste, gamle damer foldet hendene mot meg og ga meg et "Namaste", og rundt meg var det to etasjes, tettbygde murhus med folk løpende inn og ut, klesvask hvor enn jeg snudde meg og som vanlig noen kuer vandrende rundt omkring.

Guiden min pekte mot en smal gate hvor man nesten blir skviset av de to nærmeste bygningene, og vi beveget oss sakte innover. Lukten av urin, maling, røkelse og mat traff meg, før jeg ble ledet inn til ett rom hvor de laget svarte tights.

En ung gutt rundt min alder satt ved en gammel symaskin, og på gulvet satt en liten gutt og kuttet av løse tråder fra syersken. Rundt et bord befant faren og den andre broren seg, og alle inviterte meg vennlig inn.
"Your nationality madam?" spurte den eldste, og jeg svarte av refleks: "Please, don't call me madam. My name is Marthe. Do you want some help?"
De kikket på meg med skeptiske øyne før de ga meg en liten saks og en tights fra den store haugen. Jeg satte meg på gulvet og ble en del av deres verden for en stund.

Guttungen foran meg kikket henrykt mot meg og smilte fra øre til øre.
"What's your name?" spurte jeg når jeg mottok en ny tights.
"Babu." svarte han sjenert.
Faren kom inn med te som vi koste oss med før jeg måtte ta ferden videre for å få en smakebit av alt. Jeg la håndflatene mot hverandre og takket dem på hindi før vi spaserte videre langs den trange gaten.

"Here they make leather," forklarte guiden min, og jeg åpnet ørene. Vi sto å så på en svær maskin som vasket skinnet før det ble sendt til andre eller tredje etasje; i andre etasje farget de skinnet brunt, og i tredje etasje svart. Landsbyguttene som sto med en stor kost, malingsspann og skinnfiller smilte bredt til meg, og jeg spurte om å prøve. De lo, og analyserte hver bevegelse jeg gjorde med armen.
Senere fikk vi også se hvor de kjøper skinnet fra. Der er ett enkelt rom eid av ett eldre muslimsk par, dekket med lukten og skinnet til en million døde dyr. Jeg gikk fort ut igjen.

Innover gatene løp barnene rundt hverandre å spilte cricket og diverse andre ting, leende og halvnakne i varmen.
"What's your name?" spurte alle med nysgjerrige øyne, før jeg igjen ble glemt i gleden av leken de holdt på med helt til jeg dukket opp.

Vi stoppet hos en barberer for å drikke nok en kopp te, og han fôret meg med epler og indiske søtsaker mens han snakket om butikken og sønnen sin. Jeg takket for meg og vi spaserte ut gjennom en gate dekket av søppel, gamle slumskur og hunder.

De lever. De har noe. Og de smiler, for dette er noe av det beste de har hatt. Så hvorfor kommer vi inn å gråter for dem? Det hjelper ingen det. Derfor velger jeg heller å lære av dem, smile til dem og dele med dem, for det er ofte det de søker etter. Noen som får dem til å føle seg komfortabel. De ønsker meg velkommen inn døra, så jeg ønsker dem velkommen inn i hjertet mitt. Takk for en meningsfull dag.

"Hvis du hater meg, så frels meg,
Og hvis du later som du hater meg så elsk meg,
For jeg vil helst ikke stå her i midten å pusle på hvem som vinner,
Enter viser du finger'n eller kysser meg på kinnet."
-Karpe Diem, Hate & Love

M.

Gull & glitter vs mennesker

"Ikke døm forsiden, les hele boken."
-Karpe Diem, Gull & Glitter

Noen ganger i livet møter man fantastiske mennesker. Andre ganger går man bare forbi dem. Hvorfor?
Fordi vi ikke visste bedre. Det handler om å dele, føle og vite hvilken energi du sprer i det du entrer et rom, og hvilken energi du vil ta inn.

Jeg kan gi ett eksempel som de fleste har vært borti; går du automatisk bort til den peneste jenta/gutten i baren for å prøve deg på den personen som du tror er SÅ bra (har du noen gang opplevd at øynene gir deg illusjoner?), og lar dem forbli den personligheten du forestiller deg, eller går du bort til en som sitter stille og ser lykkelig ut, som du vil vite mer om? Du er da som regel ikke i en bar for å prate. Det er bare en fasade av ett lovlig bordell. En illusjon av at du leter etter noe som du kunne funnet alle andre steder.

Har du noen gang møtt en pen blondine som viste seg å ikke være så smart? Eller en kjekkas som viste seg å være den største ego trippen du kunne forestilt deg? Vi må lære å kontakte hverandre gjennom å dele historier, erfaringer og lykke; ikke av en illusjon om en framtid og nytelse.

Ofte passerer du noen på gata som har hatt ett fantastisk liv, og har utrolige historier som kan inspirere deg. Hvorfor tar vi oss ikke bedre tid til å lese hverandre? Hvorfor er vi så intenst opptatt av forsidene og fasadene?

Du er sliten på vei hjem fra jobb, forbanner deg over at du må stå på bussen en hel time, og tankene om stress vokser. Du tenker på regningen som kom i posten igår, alle e-postene du må svare på, og klærne du glemte å henge opp tidligere på dagen.

Gjett hva? Du kan ikke gjennomføre de tingene fra der du står akkurat nå. Se heller til siden, og spør personen ved siden av hvordan de har hatt det i dag. Få tankene over på noe annet. Engasjer deg. Kanskje dere har noe til felles, og kan klage litt sammen om djevelske sjefer eller ett varmeapparat som aldri fungerer?
I det du går av bussen, vil du føle deg bedre, og være klar for gjøremålene dine.

Slutt å let etter lykke. For det er kun tankegangen din som behøver å være lykkelig. Ta den i bruk.

"Dersom samfunnet fungerer har vi alle vann og brød,
Så, drept av kulda etter jula,
Hvem har skylda?
Jo, de som slenger dritt som mitt er mitt og ditt er ditt,
Tar alt for gitt, tenker profitt, shit."
-Karpe Diem, Gull & Glitter

-M.

Fars penger, bartender, halvliter med jug.

Da setter jeg meg tilbake i stolen og stråler av å være tilbake til tidskjema med jobb. Turen min til Muxiyuan den andre dagen inspirerte meg til en million ting som jeg har puslet med siden da, og resultatet ser lovende ut!

Tankene mine har gått mye til hvilke ulike stadier man kan være fremmed i ett land i. Du kan være en charterturist, som stenger deg inne på ett flott resortområde for å bli brun, handle billige klær og feste, for å dra hjem igjen. Så er det businessmenn på businesstur, de som sitter rundt i hotellbarene for å bli plukket opp av tolken sin for å bli invitert til ett skuespill av en kinesisk velkomst, for å dra hjem igjen. Det er også backpackerne, de som snur hver cent de eier for å få oppleve noe fremmed en dag lenger, og alltid er på jakt etter eventyr, for å så dra hjem igjen. Det er også de som jobber i utlandet gjennom jobben fra hjemlandet; som er ute etter å leve ett rikmannsliv i ett billig land, flørte rundt, legge merke til at landet de bor i er annerledes enn hjemme, for å så dra hjem igjen. Studenter som studerer i utlandet utgjør også en prosentdel; de som blir introdusert til en ny kultur og historie gjennom leksjoner, før de drikker og fester og begynner å date en fra landet de nå har landet i, for å knuse hjerte til partneren når de drar hjem igjen. På slutten av listen (det finnes mange flere, men dette ble en kort liste) kommer hvor jeg egentlig vil plassere meg selv, men det er en veldig utvidet kategori; de som har flyttet utenlands for å nå drømmen sin.

Jeg møtte en annen av samme sort her om dagen, og i det siste har jeg følt at jeg har tatt avstand fra at jeg BOR I KINA, og levd litt i min egen boble. Allikevel gjør jeg alle disse uvestlige tingene, bare av vane; som å ha basic samtaler med taxisjåføren på kinesisk, stoppe opp for å kjøpe noen (meget uhygeniske) grønnsakspyd fra en fettete grill, tulle og leke med ungene som kommer forbi med store øyne, si ja og smile hver gang en kineser vil ta bilde med meg. Men det er ikke alle som er sånn.

Jeg spurte en som har vært her i tre måneder:

"What do you think about Chinese people?"

"I don't. I don't think about them." fikk jeg til svar. Hvordan kan du så mye som se ut vinduet hver dag uten å ofre det en tanke engang? Det er utrolig mange som ikke respekterer at de ikke er hjemme, og fåtallet av oss vet hvor vi skal sette linja mellom involverelse, overlegenhet og mykhet. Til og med ikke jeg.

Her er noen bilder fra Muxiyuan:

T-shirt painting.

En av grunnene til at jeg elsker Kina.

...og enda en.

Dagdrømmer...

...no comment.

Inspirasjon.

Kina, sånn som de fleste steder er.

Kina, sånn som de fleste utenfor ser det.

"Har'ke lest hver bok, men ser på meg selv som klok.
Nok til å se at Vesten vil se mere blod.
Og vi fester så høylytt at vi ikke hører klagene,
barn og damer, så ta musikken lavere.
Ferie er'ke bare kult.
Kanskje bedre dere tar en jævla chartertur.
Fars penger, bartender, halvliter med jug."
-Karpe Diem, Rigveda 10.90

-M.

Glasskår og identitet

"Jeg skrev noe som betydde noe for andre folk. For jeg vet, at jeg kan forandre folk."

- Karpe Diem, 

Karpe Diem har, helt siden jeg lå gråtene på jenterommet med kjærlighetssorg og Glasskår dundrende på stereoen, inspirert og motivert meg.

Jeg minnes tilbake til da jeg var fjorten år gammel og med frysninger på ryggen hørte slutten på sangen Kunsten å være inder; "Drep meg for fargen min og skap en Benjamin til."

Det var da jeg dro til Asia første gang, i 2010, at jeg virkelig kunne forstå og se alt de sang om og brukte i kontrast mot norsk luksusliv. Alt stemte; sangene var ikke noe juks og jug, det var ekte sannhet. 

I fjor høst da jeg vimset rundt i skauen i India og Bangladesh var Karpe Diem de eneste norske stemmene jeg hørte rundt meg på måneder. Og sangene grep meg mer enn noen gang. Det var også på dette tidspunktet at jeg innså hvor maktsyke den vestlige verden er, men det er en helt annen diskusjon jeg ikke skal begi meg ut på nå. 

Karpe slapp ett nytt album forrige måned. Det var...hm, først var jeg skuffet, men under andre gjennomgang på Spotify knuste de hjertet mitt som aldri før; jeg er nå også i posisjonen å være utlending i ett land, og har vært lenge nok borte til å føle meg som utlending når jeg kommer hjem. Det å bo i en mangemillion by i Kina, hvor ingen snakker engelsk engang (note til alle som sliter med å lære norsk: dere kan i hvert fall kommunisere på engelsk med nordmenn!), er ikke alltid en dans på tornefrie roser det heller. Bare mesteparten av tiden.

Siden oppholdet mitt -etter 7 måneder- i Beijing kommer til en slutt (nei, det betyr ikke at jeg kommer hjem!), vil jeg legge ut noen øyeblikk jeg har klart å evighetsgjøre blandt biler og eksos:

Film innspilling i juni.

Fabric market.

798 kunst

Grillmat

Inspirasjon

Backstage photo shoot

Tea street.

Chiller på jobb.

Alt er mulig i Kina.

Backstage tv-reklame.

...and it brings me back 5000 years.

Photo shoot.

"Jeg var plommen i egget, men nå er jeg fugl." 

-Karpe Diem, Sakte film.

-M.