Kjærlighet 24/7

What's wrong with the world, mama

People livin' like they ain't got no mamas

I think the whole world addicted to the drama

Only attracted to things that'll bring you trauma

Jeg kan ikke si jeg er særlig lei meg for å være énsom´nok en gang under Dagen av kjærlighet. Min mest stereotypiske Valentine´s date hadde jeg da jeg var femten - fullt utstyrt med champagne, jordbær, solnedgang, natur og akustisk gitar. Lite kan vel egentlig slå det, men helt ærlig har jeg ikke så mye til overs for denne dagen. Det er bare nok en kald vinterdag vi ble overbevist om å vise litt kjærlighet. Hvorfor ikke vise kjærlighet hver dag? 

I Norge gir hverandre kanskje en klem når vi møtes, hvis vi ønsker å være litt ekstra hyggelige. I andre land er kyssing og klemming en del av kulturen, og noe man gjør selv med fremmede. Kanskje en klem blir ´satt mindre verdt på´, men underbevisst stimulerer det oss, og gjør oss mer avslappet rundt nye mennesker. Jeg leste på ett gammelt forum: "Det er klart at fysisk berøring har en god helsemessig effekt. Det har dog fullstendig motsatt virkning dersom man bryter en persons intimgrense uten "tillatelse", og derfor skal man faktisk være svært taktfull i forhold til å berøre fremmede mennesker. Med venner og familie vet man hvor grensen går."

Vel, i land hvor det er en skikk å kysse eller klemme hverandre vil ikke denne usynlige intimgrensen eksistere, og enten man vil eller ei må man overkomme angsten mot andre mennesker og droppe angsten over å være i live. 

But if you only have love for your own race

Then you only leave space to discriminate

And to discriminate only generates hate

And when you hate then you're bound to get irate, yeah

Av en klem utløser vi dopamin, serotonin og oxytocin. Oxytocin oppmuntrer oss til å sosialisere, binde oss og ha større tillit. Serotonin balanserer humøret, fjerner angst og reduserer ensomhetsfølelsen; akkurat som en naturlig anti-depressiva.

Dopamin er også ett anti-depressiva stoff i hjernen vår, som øker følelser av nytelse, varme, motivasjon og lignende. 

I Asia er det også veldig populært at gutter viser mye mer kjærlighet og verdsetter vennskapet med å holde i hender, gi hverandre klemmer og lignende. På Filippinene så jeg unge gutter gikk med hendene rundt livet til hverandre. I Norge ser jeg unge gutter får bank for å ville klemme andre gutter. De utløser ikke noe oxytocin rundt hverandre, og oppfører seg annerledes sammen enn gutter som er åpne mot hverandre uten noen sånn usynlig intimgrense. 

I feel the weight of the world on my shoulder

As I'm gettin' older, y'all, people gets colder

Most of us only care about money makin'

Selfishness got us followin' the wrong direction

Tusenvis av mennesker sitter alene idag. Tusenvis av mennesker går på date, gir hverandre søte kort og roser. Tusenvis av mennesker må jobbe overtid på jobben idag. Tusenvis av flere dollar blir inntjent på at alle skal oppmuntre kjæresten sin. 

Jeg sitter alene, jeg óg. Og jeg syns vi skal vise mer kjærlighet, hver dag. 

Yo', whatever happened to the values of humanity

Whatever happened to the fairness and equality

Instead of spreading love we're spreading animosity

Lack of understanding, leading us away from unity

…Where is the love?

Peace and love,

M.

Avfall

Mer enn 50% av maten i Norge blir kastet. 40% av maten i USA blir kastet. 

Det som ikke ser perfekt ut, kastes i produksjon. 

Det som har ligget i hyller på bakeri og lignende, kastes når dagen er omme. 

Det vi ikke orker å spise opp, kastes. 

Hvordan kan vi forbedre verden når vi fortsetter å behandle livet som om det ikke finnes konsekvenser? Som om det ikke finnes sympati? 

Jeg skal quotere meg selv fra 3.november 2012;
""""Er du sulten i dag?
I Norge vokser vi opp med å høre strengt fra mamma: 

"Spis opp maten din. Tenk på ungene i Afrika som ikke har mat!"
I India vokser ungene opp med å høre: 

"Spis til du er mett, og hvis det er mer til overs, legg det i en plastikkpose og gi det til noen utenfor som ikke har fått noe mat i dag, eller til en sulten ku som vandrer gatelangs."
Og vi lurer ennå på hvor den vestlige verden tok steget til å bli egoistiske?     """ 

        

Det å være proppende mett gir oss en sløv rus. Du har 'tatt overdose' på mat og føler deg tung, full og lat. Og hva elsker vi mennesker mest av alt? Å være late. Men verden blir ikke ett bra sted hvis alle er late.

Vi produserer mer enn nok mat til hele verden. Hvorfor sulter folk ihjel da? Hvorfor må mennesker risikere bli syke bare for å føle seg mette? Denne videoen er sterk, men er et resultat av livsstilen den hvite verden lever i; 

Jeg kaster sjelden noe som helst. Det jeg ikke klarer å spise, er det alltid noen utenfor som trenger. Det er bedre at de spiser det ferskt, istedetfor i en muggen plastpose av avfall. Det handler jo om å dele og hjelpe hverandre. Jeg ønsker at menneskeheten skal slutte å tenke rundt sin egen nese, og faktisk dele det som er til overs.

////

ENGLISH

More than 50% of the food being produced and consumed in Norway ends up in the garbage. 

40% of the food in the United States of America turns into waste. 

Whatever doesnt look perfect, is thrown out already at the farm. Its useless. 

Again; another industry caring about the outside and not the content behind it. 

Whatever is lying around in bakeries and supermarkets, is thrown in the bin at the end of the day. 

What we simply just can't be bothered eating, we ripe off the plate into the garbage. 

How can planet Earth ever show any improvement when we never learn to understand the consequences? Like there exists no sympathy for our own surroundings?

To be completely filled up gives us a sort of high. You've 'overdosed' on food, and feel lazy and heavy. And tell me, what do we humans love more than being lazy?
But the world will never become a better place if we keep on being lazy.

We produce more than enough food to feed every single person on this planet. People are still dying of starvation and malnutrition. Why does people have to risk their own health in order to be able to eat? The video above will show you how far people are willing to go - and its not a pretty sight. I'm so proud of the consequences the white world makes other people suffer under...just not.

I seldom throw anything away. There is always someone outside needing it, and i would feel guilty throwing it; i know that they will end up eating almost no matter what the condition on the food is; so might as well hand it over while its still fresh, than for them to find it in a smelly, half-rotten plastic bag. We should all help each other to the fullest. We should share more. Accept that you alone cant have it all.

- M.

Hurra!

Jeg hørte noen rykter for en stund tilbake siden. Folk fortalte meg at Norge var i ferd med å miste sin egen identitet fordi EN skole som inneholder overkant av minoritetsspråklige vurderte å droppe det norske flagg under årets 17.mai feiring....HÆ?

Da spør jeg: hvordan kan et land miste noe som helst gjennom det? Er hele Norge blitt om til en liten skole i Ålesund hvor de gleder seg til å feire 17.mai? Sist jeg sjekket, var Norge et landstykke på 385.000 kvadrat kilometer. Alle postene på Facebook og andre sosiale medier gjorde meg oppgitt. Skulle ikke folk i Oslo ha det norske flagg? Jo. Hva med innbyggerne i Tromsø? Jo. Så fortell meg, hva er problemet da? Det var bare EN eneste skole som foreslo det. Vi nordmenn gjorde igjen det vi kan best: å lage en fjær om til en kylling. I dette tilfellet vil jeg si vi laget en fjær om til en hel hønsegård.

Ungene ved Aspøy skole gledet seg til feiringen, og ville prøve å vise oss at selv andre kulturer med andre flagg verdsetter og jubler på nasjonaldagen vår. De ville bare legge til sine egne flagg, det var aldri snakk om å 'droppe' flagget. De tar inn vår kultur på den måten de mener er rett; og viser oss at selv om flagget de bærer er annerledes, går vi alle i samme tog og er glade for å bo i oljestaten Norge.

Nordmenn er så egoistiske. Det er ikke som om vi verdsetter en annen kultur noen som helst annen dag i året, selv ikke vår egen. Men på 17.mai, da må det være norsk. 100% norsk, selv om vi selv ikke engang ufører noe innenfor gammel norsk kultur. Vi holder bare ett flagg og svaier litt med det, mens vi innimellom nynner på nasjonalsangen vår. Lik det eller ikke: Norge er i ferd med å bli ett farget land. Ett land hvor kultur kan bli utvekslet, men de fleste velger å ty til en klaging og sutring uten like over innvandrerne. 

"Vi i Norge har det så bra, så kommer disse fremmede og ødelegger." -- please, har du noen gang tenkt over at DE også vil ha det bra? Har du noen gang vurdert å dele lykken din? Du er ikke heldig. Du er ett menneske, som tilfeldigvis ble født i ett land hvor alt er systemert og fungerende. Du bor på ett stykke land på denne planeten, hvorfor skal ingen andre ha rett til å bo på det samme stykket? Norge er en bløtkake, og nordmenn er bløte. Sentimentale, overreagerende bløtkake stykker. 

Bunad skal ikke bli om til burka så lenge du velger å ikke gå med det, men respekter og godta at andre kanskje velger å bruke burka under feiringen av den stolte dagen vår. Vær glad for at andre kulturer vil se hva vi har å by på! Jeg har aldri eid en bunad, og mest sannsynlig vil jeg aldri eie en heller. Er det ikke samme synd om man går med en kjole fra Cubus eller burka - ingen av oss går med bunad. Begge "degraderer" den norske kulturen. Hvorfor klager ingen over hverdagslige merkeklær i 17.mai toget, men religiøse drakter? Åpne lovboka og les litt om religionsfrihet. Den samme som gir deg ett åpent valg til å ikke gå i kirka hvis du ikke vil. Norge er ikke ditt. Det er ett åpent land med åpne lover.

"Mitt er mitt og ditt er et annet sted." Skjerp deg. Lærte du aldri å dele når du var liten? 17. mai er en feiring av grunnloven, og loven i dag gir disse menneskene med flerkulturelle bakgrunner rett til å være i Norge. Til å jobbe i Norge. Til å gå i moskeen og be i Norge. De ville kanskje til og med likt Norge hvis folk bare kunne vurdert å være litt hyggelige mot dem. Hvis det er noen dere skal hviske og baksnakke, er det loven. Menneskene som kommer inn blir godtatt av en lovform, de trenger seg ikke på. De har like mye rett til å gå på Kiwi som du har.

Vær nå glad at disse utenlandske tar seg en pause fra terrorisme, hasj selging, kebabsjappen de driver og moskeen for å feire nasjonaldagen sammen med det norske folk - måtte det være med et annet flagg i hånda eller kledd opp i burka.

GOD 17.MAI!

-M

Bak gardinen

(http://degreeofthought.blogspot.com)

Hvis du tror bildene du ser på tv og i media gir deg rett til å skape en mening om et land, tar du feil. Hvis du sluker historiene du hører i media rå, har du bare valgt ett syn på saken. Journalistene former dine synspunkter og gir deg en illusjon av planeten du bor på. Etter hvordan de mener du bør se den.

Vi i Norge er glade i naturen, og har ikke begrep om hvor avhengige folk i millionbyer jager penger og livsstil. Byfolkene har ikke begrep om konsekvensene av deres livsstil. Og hva skjer med folkene som lever i et naturlig paradis, hvor urbanisme skal starte opp og kvele alt de en gang hadde? Hvorfor har folk bare en anelse, i stedetfor et overbilde? Det er alltid gode og vonde konsekvenser av en sak, spørsmålet er bare hvem som klarer å prate mest og best om den.

La meg gi et eksempel. Tenk på India. Du tenker nok på fattigdom, kuer, skittenhet....men ikke alle har det sånn. Kontrast bilde fra India, som utgir rik/fattig. 

(google.com)

Så hvorfor lever noen på høyre side, og andre på venstre? Det tragiske svaret: de ble født der. Hvor mener du korrupsjon, egoisme og kapitalisme kommer inn? 

Glamorøse, prektige Amerika går til sengs på flere måter:

Øverst; typisk overklasse hjem, nederst; overfylt hjemløs-brakke.

(google.com)

Når mange drar på ferie....ja - Filippinene er et godt eksempel. Mange som drar på ferie hit sjekker inn på ett luksus hotell i CBD (Central Business District), og flyr videre til Boracay for å flyte i luksus og nytelser. Deretter kommer de hjem, stolte over å ha gjort noe de andre på jobb ikke har, og forteller om all luksusen de har fråtset i seg. Hva med folkene du spaserte forbi på gaten? Hva med ungene som løp bort med fillete klær og en skitten neve og tigget om mat? Hva med alle de som bor på Boracay og gjorde ditt opphold bekymringsløst, mens de blir nektet inngang på alle nattklubber på øya? Ofret du dem en eneste tanke? 

Mr. Zhang Shihe har ofret mer enn en tanke for å gå under overflaten av imaget Kina har for resten av verden. Det har ført ham i fengsel, tvangsflytting, klager og nedleggelse av utallige blogger han har opprettet de siste årene. Alt han gjør, er nemlig å dokumentere landsby livet i Kina. Hvor de ikke har noe. Hvor investorer og byggefolk kommer for å sette opp fabrikker for å bryte freden deres. Hvor ting er uberørt. Hvor medier og internett ikke eksisterer. De kan ikke fortelle sin egen historie, så noen må. De som får se det, må fortelle det. Er det ikke derfor informasjons kilder finnes? Jo. Det eksisterer ikke for å promotere, men for å informere. Opplyse verden. Så hvorfor skal ikke alle mennesker ha rett til å bli opplyst om ting? Som mange kanskje vet, er Kinas internett styrt av myndighetene, og de holder folket borte fra Facebook, Twitter, porno, YouTube, negative nyheter om Kina i tillegg til en haug med andre ting de mener de har det bedre uten. Mange blogger blir også stengt ned. Ifølge videoen det er link til nedenfor, er 69 kinesiske blogger i fengsel mai 2013 - det er bare akkurat nå. Hvor mange som har vært i fengsel og kommer til å havne i fengsel, er uvisst. Mr. Zhang Shihe, også kjent som 'Tiger Temple', måtte sone 10 dager i fengsel i 2010. 

Les mer om hans historie rundt blogging og skriving her: 

A Long Ride Toward a New China

Det er ofte flaut å tenke på at mennesker ikke har lov til å uttrykke seg selv på grunn av autoriteter. Spesielt når de har noe bra eller viktig å si. Vi er alle mennesker. Vi har alle en virkelighet. Vi har alle en mening. 

Mr. Zhang Shihe, en av Kinas mest innflytselsesrike bloggere.

(google.com)

- M

Verdens Gang, du er så saklig

Etter å komme over en provoserende artikkel på vg.no i dag tidlig under tidlige morgentimer med kokosnøtt juice i hånda, måtte jeg bare kopiere den for å uttrykke min mening rundt saken. Og tilføye litt flere fakta og synspunkter enn det artikkelen oppgir. Det jeg lurer på, er hvor mange som faktisk dør eller er i fare for å dø i det Nord Korea går tom for vestlig medisin? Og hvorfor har vesten så lite tro på østen når stereotypene våre av asiatere er slanke, glade, sterke og intelligente, i tillegg til at de har lenger levetid?

Kommentarene mine er merket med rødt.

------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Desperate nordkoreanerne mangler medisiner:

Nord-Korea: - Spiser bjørnegalle og tigerknokler for å bli friske

(VG Nett) Snart er det helt tomt for vestlig medisin i Nord-Korea. 24 millioner desperate innbyggere tyr til kjerringråd.

[[snart er det tomt for vestlig medisin i et østlig land, men sine egne medisiner. Hjelp. "Desperate innbyggere" (spesielt å bare hamre løs på HELE befolkningen - er alle syke?) er litt drøyt, mange velger deres tradisjonelle medisin foran vestens kjemikalier. Og...kjerringråd??? Kanskje et litt diskriminerende ord, siden det faktisk fungerer og har blitt studert på i over 5000 år, iforhold til vestlige medisiner som enda er i en eksperimentell fase etter å ha blitt satt i full produksjon etter 2. verdenskrig.]]

Fra små helseinstitusjoner i grisgrendte landsbyer til apotek og sykehus i utstillingshovedstaden Pyongyang: Nord-Korea er snart helt tom for vestlig medisin.

Det skriver nyhetsbyrået Associated Press (AP).

I hyllene er legemidlene i stedet erstattet med eldgammel «koryo»-medisin.

[[Ja, den er eld gammel, og har hjulpet utallige mennesker de mange tusen årene det har blitt praktisert. Det er også inspirert av kinesisk medisin, som begynner å få mer og mer oppmerksomhet.]]

«Man Nyon Apotek er fylt opp med fargerike pakninger med alt fra tørket bjørnegalle og hjortegevir-mikstur til tigerknokkel-masse og ginseng», skriver AP om et apotek i Pyongyang.

[[Fra Wikipedia; "Ginseng er et av de kosttilskudd som har vært omfattet med størst interesse i vitenskapelige studier. Medline klassifiserer resultatene av evidensbaserte ginsengstudier til evidensgrad B (godt dokumentert) i forhold til mentale prestasjoner og diabetes 2 (aldersdiabetes), for regulering av blodsukkerverdiene. I forhold til kreftforebygging, hjertsykdom, høyt blodtrykk, styrking av immunsystemet og en rekke andre tilstander gjelder evidensgrad C (usikkert). 

.... I Asia er ginsengekstrakt brukt som et styrkende middel og de første skriftlige nedtegnelser er fra første århundre før kristi fødsel og planten har vært kultivert i Asia siden den tid. I USA har Panax quinquefolius vært dyrket fra slutten av 1800-tallet." Hvorfor prøver du å sette ginseng i et dårlig lys ved å nevne det blandt den andre negativiteten i denne artikkelen?]]

Og på landsbygda dyrker folk planter til å produsere egne urtebrygg.

[[Ja, man måtte det før man hadde kjemikalier og doktorer som gledelig gir ut mer piller enn man trenger.]]

Billig alternativmedisin

Årsaken til medisinmangelen bunner blant annet i de siste FN-sanksjonene, som ble vedtatt mot det lukkede diktaturet på Korea-halvøya i mars, etter landets seneste atomprøvesprengninger i februar.

Men mange nordkoreanere foretrekker også tradisjonell medisinering fremfor vestlige legemidler, ifølge leger i landet. 

[[Hvor usaklig ble vinklingen din nå? De VIL faktisk leve sunt og herbalistisk.]]

Dessuten:

- Leger er mer interesserte i «Koryo»-medisin enn vestlig medisin, fordi de kan få tak i dette mye enklere, sier apoteker Ri Hye Yong til AP.

- Og det er mye billigere, legger hun til.

[[Ja, enklere og billigere fordi det vokser i naturen. Det er vår gave her på jorden, så man trenger ikke gi noen halvgale eksperter i et labratorium en svær pengesum hver måned. Eller alle fabrikk arbeiderne. Eller alle pakningene, som bare forsøpler uansett.]]

Nord-Korea er et av landene i verden som bruker minst på helse per innbygger.

Sykehus i elendig forfatning

Torben Henriksen i Røde Kors har reist rundt i det lukkede landet i over ti år. Sist gang i slutten av mars i år. Da fikk han blant annet, med egne øyne, se skrubbsultne småbarn som lette etter såkorn i veikanten.

[[Jøss, du har sett noe ingen andre har, du. Jeg har ikke tellinga på hvor mange skrubbsultne småbarn jeg har sett, og jeg har aldri vært i Nord Korea.]]

Denne ungen er også sulten, og tigger penger for mammaen hver dag. Hvor mye profitt han får, er uvisst. Hvor mye mat han skaffer, er en kamp hver dag.

(Manila, Filippinene)

- For meg er det vanskelig å trekke slutninger; om hvorvidt de siste sanksjonene har hatt noen innvirkning. Men vi ser nå at den siste tids politiske utvikling har bidratt til at utenlandske donorer gir færre gaver til Røde Kors og andre hjelpeapparater, opplyser Nord-Korea-eksperten.

Henriksen har besøkt over hundre sykehus i landet.

- Siden jeg begynte å reise rundt har det vært så godt som tomt for vestlig medisin, og det er svært begrenset med lokal produksjon i landet. Sykehusene produserer egen urtemedisin i hagene sine, sier han.

[[Ikke forstå meg feil: det er trist når lageret av muligheter ikke strekker til, og hvis tilfellet er at Koryo medisin også er dårlig utbredt, er det et problem å ta tak i. Folk bør ha rett på nok midler til å bli friske, i hvert fall hvis det kan gros naturlig.]]

Torben Henriksen forteller at alternativ medisin er hyppig brukt. Leger har blant annet stor tro på ginseng som legemiddel.

[[Igjen, hvorfor disser du ginseng?]]

- Hvordan er det å bli syk i Nord-Korea?

- Helsestellet er gratis, men som oftest får man kun urtemedisiner. Utstyret er gammelt og ofte ødelagt, mange sykehus har ikke elektrisitet på timer eller døgn og rommene er ofte så kalde at mange velger å bli hjemme i stedet, svarer han.

[[Aha, så det er SYKEHUSENE det er noe galt med, ikke det at folk lider av å ikke kunne få Valium.]]

Smugler-sjokolade fra Sør-Korea

De seneste sanksjonene fra verdenssamfunnet har, i tillegg til å virke fordømmende, blant annet hatt som mål å få Kim Jong-un og den kommunistiske eliten til å kutte ned på utenlandsreiser og import av luksusgoder.

[[De som bestemmer hvem som skal reise ut har bestemt seg for å holde lav profil og ikke reise så mye utenlands, med andre ord.]]

Men til tross for beretninger om vanlige folk som er fullstendig avskjermet fra verden utenfor, skriver BBC at sørkoreanske og kinesiske importvarer florerer på landets svarte marked.

Smuglede DVD-er er svært populært, og ulovlige mobiltelefoner blir mer og mer vanlig for innbyggere som er bosatt på grensen til Kina.

Nordkoreanerne ser dessuten ikke ut til å få nok av sjokoladen «Choco Pies» fra naboene i sør. Disse selges for opptil fire ganger den sørkoreanske utsalgsprisen.

[[Men de har jo ihvertfall sjokolade, så da er jo ting greit....hvor kom alt dette inn i bildet? For å vise at de er siviliserte? Ja, vi lever i 2013. Det hadde vært drøyt om ETT HELT LAND ikke hadde hatt noe. Verden er på vei til å settes sammen, selvfølgelig florerer NOE rundt omkring. Landegrenser er bare en usynlig vegg.]]

Hovedstaden. Ja, de har sivilisasjon.

- Jeg ba faren min om å prøve å komme seg til Kina, og kjøpe så mange han kunne få tak i. Det vil gi god avkastning, sier en avhopper til BBC.

[[Takk for ditt veldig usaklige innlegg. Men hvis dere nordmenn finner ut at dere vil leve et langt, sunt liv, bør dere bosette dere i enten ett land med lignende medisin som Nord Korea, eller ett annet hvor dietten også er sunn og bra. Les hvor her; 

Her er stedene i verden hvor folk lever lengst: Reis og lær! 

Takk for to veldig motsiende artikler på framsiden idag, VG.]]

Les artikkelen uten mine halvsinte innspill her: http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10116185

------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Vi har mye usaklig journalistikk.

Jeg vil ikke at mennesker skal dø. Jeg vil at Nord Korea skal bli ett fritt land. Politisk kan jeg ikke uttale meg, fordi jeg har ikke nok bakgrunns kunnskap. Men jeg vet nok til at denne artikkelen har ingenting på VG å gjøre.

- M

Uten filter

På onsdag var jeg på besøk hos Gawad Kalinga på Smokey Mountain igjen, som pleide å være en av Manilas tyngste slumområder. Det er det mildt sagt ikke lenger, men det er for det om ikke sagt at det er som å entre hvilket som helst område; det er fattigdom, desperasjon, fillete klær og falleferdige bygninger disse smilende menneskene omgir seg i. Og mest av alt - søppel.

Bakgård.

Jeg vet at vi alle lurer på hvorfor fattigdommen bare ikke kan ende. La meg opplyse dere litt om det. Mange fattige kommer seg ikke videre i livet fordi de er avhengige av hjelpen de får, eller fordi de slett ikke vet hvordan de skal tjene penger. Selvtilliten hos mange er lav; "ja men, hvem vil vel ansette 'en som meg' da?" sier noen. Hvordan kan vi bygge selvtillit hos noen hvis vi lar de tro de trenger pengene andre gir dem for å overleve, istedet for å se sine egne verdier? Mange av disse menneskene som lever langt under det vi kaller en 'standard', kommer seg ingen vei - nemlig for de med penger ikke vil ansette dem. Hvordan skal de da tjene levebrødet sitt, når samfunnet ikke vil SE dem i jobb? Hvordan kan noe noengang bli bedre da? Hvis du kan fortelle meg det, skal jeg jaggu sette folk i sving her.

Selv om dette ofte er tilfellet når folk står fast, er situasjonen i dag på Smokey Mountain litt annerledes. Der har folk 'utenfra' fått mange til å forstå at de må jobbe hardt for å tjene, og mange organisasjoner hjelper folk med mot å få dem til å gjøre noe, i stedet for å bare gi og gi. Hvis vi aldri slutter å gi, drar vi dem bare lenger ned i desperasjonen. Hvis det å gi dem skal lede til noe bedre for å få dem på en sti, er det en respektabel investering. De vil ta vare på seg selv, men hvis alt de får er penger, vil de aldri bli selvstendige. 

"Badedam" langs hovedveien.

Jeg kan gi dere en sammenligning..... Så, si en mann har fått seg jobb på en dagligvarebutikk etter en slakk utdanning grunnet knust familie og festing. Etter en stund, søker en som er mer kvalifisert enn ham på samme stilling, og ut døra går den med minst utdanning. 

Hvis dette er i Norge, går denne mannen videre til NAV, kanskje en tur til legen for å få noen anti depressive for å komme over sorgen, og setter seg til å søke ny jobb. I mellomtiden gir NAV ham alt det han trenger; leilighet, mat og hjelper ham med jobb muligheter. 

Hvis dette er i Manila, går denne mannen rett i ett okkupert hus i slummen. Det er det valget han står med arbeidsløs og blakk. Alt han har lyst til, er å komme i ny jobb og klare seg selv igjen. Hvor lett er det når man sovner til pistol skudd og bråk fra fylliker midt på natta, liggende på ett fillete teppe blant tusen andre hjemløse? Hvor finner man motivasjonen da?

Jeg har hørt folk hjemme klage over når NAV sender de på hospits. Hospits er faen meg luksus sammenlignet med slummen her. Så slutt å klag dere NAV snyltere, og vær takknemlige for å i det hele tatt ha en 'prosedyre' og ett system som ihvertfall later som om de bryr seg. Disse folkene har ikke det. 

Det finnes selvfølgelig folk som har innsett alt dette før meg. Det er millioner av mennesker som trør til der det trengs. Men vil de alltid bli trengt, eller er det mulig for oss å endre situasjonen på en verdensbasis gjennom EN generasjon? Ja, det er mulig, men kommer sannsynligvis ikke til å skje. Heldigvis er det alltid lov å prøve, og gjennom å prøve nå tar det kanskje ikke så mange generasjoner. Hvis vi bare endrer barnene - hvis de får en ny verden rundt seg - kan alt endres. Jeg prøver ikke å ta en 'New World Order' prat på dere, og jeg er ikke hjernevasket av noen. Jeg bare tenker og ser. Tenk dere også, så vil dere forstå at det er mulig.

I dag hadde jeg nok ett besøk Gawad Kalinga, og jeg slet faktisk med å holde tårene tilbake ett par ganger - men jeg holdt dem inne. Ikke fordi noe var trist eller skummelt, men på grunn av øyne som strålte av lykke.

Spente skolebarn.

Gawad Kalingas senter hadde skoleavslutning for ungene, og jeg, presidenten av GK og GK senter-vedlikeholder Alvin delte ut diplomer og medaljer til staselig pyntete barn i aldernen 5 til 7 år. Barna var kledd opp i hvite graduation kapper med firkantede hatter til, akkurat slik vi ser på amerikanske filmer. Noen av jentene hadde pyntet seg på håret og fått rouge i kinnene for den store dagen.

Ungene var fornøyde i det jeg ga dem diplomene, men det var foreldrene som ble med opp på scenen som løftet følelsene mine; de stole, varme blikkene og de sjenerte håndtrykkene. Mange er født og oppvokst i fattigdom, og hadde aldri engang drømt om å få se ungen sin motta diplomer etter å ha fullført ett år med utdanning, noe som nå har blitt en realitet.

Barnet lærer noe. De har håp om en bedre framtid. 

Øynene som møtte meg var overveldende av følelser; og det satte spor i meg. Bakgrunn, feilakelser og fortid forsvant og har ikke lenger noe å si for dem - barnet de trodde skulle vokse opp under samme vilkår har gjennomført noe. Noen av øynene var så proppet av lykke at tårene begynte å komme frem i øynene mine, og jeg kjente en forståelse av hvor mye dette betyr for dem. De har endelig ett håp blant søppelet.

Utdeling av diplomer.

Jeg skal tilbake til Smokey Mountain neste uke for å lage pompoms til en danseopptreden - flere historier kommer da. Hvis noen har spørsmål om meg, slummen, Gawad Kalinga, hvorfor jeg gjør dette, hvor bortskjemt du egentlig er eller lignende; ikke hold ordene tilbake. Jeg er her for å fortelle dere om hva som skjer på den andre siden av verden.

"There ain't no reason things are this way.

It's how they always been and they intend to stay.

I can't explain why we live this way.

We do it every day.

Preachers on the podium speaking of saints.

Prophets on the sidewalk begging for change."

-Brett Dennen

-M

Ikke døm forsida, les hele boka.

Det å vokse opp er ofte en vanskelig ting - fra den dagen man er født, helt til man dør. Hver dag byr på nye muligheter, flere alternativer. Hvor sikker er du på at du er på rett vei?
Det kommer du ikke til å vite før du har tatt ditt siste åndedrag; så før det er hver dag full av nye spor og veier å vikle seg inn i.

"Mitt mål er å lære noe nytt hver dag", har flere fortalt meg det siste året. Og ja, det er en lur filosofi å ha. Du slutter ikke å fungere; ergo, du slutter ikke å vokse, før du plutselig en dag er borte. Så alle de som sier de er "voksne", har egentlig bare gitt opp, de har sluttet å ville vokse. De er utbrent, de har kjørt seg fast i en sidevei å sitter der og råtner. Kall uttrykkene mine ekstreme, men ta alt med en klype salt.

Så lenge du har funnet noe som gjør deg lykkelig, har du ikke kjørt deg fast på en ufrivillig plass. MEN, tenk på alle de andre mulighetene der ute i ett minutt.
Jeg har lest at "ditt indre barn" er bevisst på hva du er ment til å gjøre på denne jorda mellom alderen ti til tolv. Derimot, hvis du ignorerer denne stemmen, ikke hører den, eller ikke kan praktisere den, så vil du ikke vite hva det er. Kanskje det dukker opp på ett senere tidspunkt i livet (vi har jo alle lest historier om suksessrike folk som aldri ga livet en tanke, før de våkner opp en morgen og vil bli en kunstner, bestemmer seg for å dra til India eller noe lignende), eller kanskje du aldri egentlig får vite hva "ditt indre barn" faktisk ville her på Jorden.

Ganske komisk, siden jeg oppi alt dette fikk ett skrivekick rett før jeg fylte elleve, og startet på min første roman. (som aldri har blitt avsluttet, og er ganske treig....jeg var elleve.) Men drømmen om skriving er der ennå, og skrivekicket tar aldri slutt.

Siden jeg er inne på dette temaet; jeg vil også knekke myten om at man blir "for gammel" til å gjøre noe. Selvfølgelig, grunnet at kroppen og cellene brytes ned når man blir eldre, gjør oss rett og slett ikke i stand til å begynne med fjellklatring eller ekstremsport, men det er fortsatt så mye annet å lære; hvis du ikke er fysisk i stand til noe, bør du heller fokusere på det du er i stand til.

Mange går rundt på denne planeten med store drømmer om å reise, utdanne seg til å bli noe stort, redde verden, lage musikk....you name it. Drømmer finnes det ingen grenser for, og da mener jeg ingen. Mange vet hva de vil. De har bare ikke muligheten. Ikke plasseringen, ikke pengene, ikke kontaktene, eller andre forstyrrelser. Derfor beundrer jeg de som aldri gir opp. De som velger ett enkelt liv uten rikdom i bytte mot det de elsker. De som blir født inn i ingenting, tigger til seg en dollar, kjøper noe, selger det for to dollar...og så videre. Helt til de står der de alltid drømte om å være. De fant sine egne smutthull for å passe inn.
I det systemet hadde glemt de med drømmer, og fungerte uten dem, klatret de den lange veien istedet.

Det jeg finner mest interessant, er at du aldri vet hvem disse personene er. Det kan være den hjemløse du passerer på vei hjem fra jobb, eller den eneste som drikker vann i baren fordi han ikke har råd til noe annet, eller til og med Steve Jobs. Hvem trodde på ham når han samlet colaflasker og pantet dem for å overleve? Hvordan skulle noen sånne starte ett av de største firmaene i verden?

Aldri undervurder deg selv - eller personen ved siden av deg.

"Kunne kjøpt classy men måtte kjøpe classic,
kunne kjørt fancy men valgte å lønne bandet mitt,
Krølla 50 lapp y'all,
Dette er kampen om troen, ikke kampen om tronen."
Karpe Diem - Toyota'n til Magdi

M

My incredible India

I dag vil jeg fortelle en historie. Den historien alle forventer en bør ha etter ett besøk i India, den historien som er ukjent og uhørt i det vestlige samfunnet: mitt møte med healing.

Det skjedde i fjor, november, jeg befant meg i Varanasi. Varanasi er en av verdens eldste byer, og en av Indias helligste steder. Ganges renner gjennom byen, og det er her de brenner hinduistene etter dødsfall og sender dem ut i den hellige elven.
Etter masse indisk mat og ignoranse av hygiene ett par uker, bestilte jeg en kyllingburger på hostellet mitt. [Shanti guesthouse]
Jeg ble syk. Skikkelig syk.

På dette tidspunktet hadde jeg møtt på en journalist fra Oslo som jeg reiste litt rundt med, og jeg bestemte meg for å starte yoga timer i denne fredfulle elvebyen. Jeg likte det. Det var ett par dager senere jeg ble liggende syk.
Etter ti timer med intense smerter i kroppen måtte reisekompanjongen min sette kursen vestover. Min kurs ble ti timer til liggende over toalettet, dusjen rennende over meg.

På nippet hvor jeg trodde innvollene mine skulle vrenges og komme ut, krøp jeg sakte mot yoga senteret. "I think I have a food poisoning", fikk jeg frem. Jeg var helt fortvilt. Han ba meg legge meg ned. Hodet mitt gikk på autopilot og gjorde som ham sa. Han forklarte at han ville utføre healing på meg, rettere sagt reiki healing. Kroppen min vibrerte av smerte og jeg lukket øynene. Min vestlige hjerne skuffet seg litt over hva han fortalte; jeg holdt på å dø og han ville kun berøre meg for å gjøre meg bra? Jeg lukket atter en gang øynene og kroppen rev seg av smerte.

"Open your eyes", sa yoga mesteren. Jeg hadde vært i en transe lignende tilstand og kjente godt etter i hele kroppen. Smertene var borte, alt som var igjen var sult, svette og hodepine. Kona kom inn med svart te og indisk vegetarmat. Etter ett endt måltid og en prat, var det på tide å gå hjemover. Jeg følte meg bra, og kollapset på senga. Surrealistiske drømmer jaget meg gjennom hele natten, men jeg kjente aldri noe tegn til matforgiftningen igjen.

For en vidunderlig følelse. Gjennom de neste ukene gjennomførte jeg Reiki Level 1, men etter å ankomme i Sør-Øst Asia sluttet jeg å praktisere det daglig. Etter å ankomme Kina i mars har jeg gjort det to ganger. Og allikevel har jeg lurt på hvorfor jeg følte meg så bra i India? Vel, jeg forsto fort hva som hadde manglet etter min første healing time igjen.

Forrige uke møtte jeg en engelsk healer som går under navnet White Dove, og energien strålte ut av ham. Jeg var på mitt eget lille Goa Guide oppdrag for noen nykommere, og fant White Dove sittende sammen med en indisk bekjent.

To dager senere møtte jeg ham igjen. Vi pratet i to-tre timer før han utførte en blanding av lyd, krystall og reiki healing på meg. Det var utrolig. Energien min fløt gjennom musikken, krystallene smeltet inn i huden min. Jeg forlot kroppen min og fornyet sansene mine. En time senere ble jeg vekket opp fra transen jeg endte opp med å falle inn i. Levende! Fornyet!

Energien og tempoet var på full tank neste morgen, og jeg funderte over hvor få hjemme som faktisk forstår hva jeg egentlig mener - for det er ubeskrivelig. Man kan sammenligne det med samme fornyelse som kroppen utfører hver morgen. Hver dag våkner vi, klare for en ny dag, og bekjenner ny kunnskap gjennom dagen. På kvelden "dør" vi ut, og erkjenner kunnskapen fra dagen for å bringe den videre inn i neste soloppgang. Igjen våkner du fornyet og klar for nye utfordringer.

Slik er det med yoga, meditasjon og healing, også. Du renser kroppen mye dypere, forsterker balansen din og tar med deg all kunnskapen på en positiv måte i livet. Hvorfor tror ikke den vestlige verden på dette fenomenet? At ved å hvile kroppen din og forsterke energien til neste situasjon du skal møte, er jo en bra ting? Har du ikke tid? Vel, da har du ikke tid til å leve, føle og ta vare på deg selv. Er det ikke bedre å våkne hver morgen og føle hvert ledd i kroppen mens lykken stiger oppover, istedenfor å våkne utslitt og lengte etter å ha råd til buksa du så i butikkvinduet? Ofte er det ikke materialistiske goder vi trenger å fylle tomheten med, det er rett og slett deg selv. ...og det har du vel allerede?

Mange tror de har mistet seg selv. Vel, det er nettopp derfor du er "et annet sted". Fordi du tror det. Men du er jo rett foran deg selv, innvendig til utvendig. Hvordan kan du ha mistet deg selv da? Du må bare høre etter.
Aldri undervurder makten fra vår egen tankegang.

Du blir ikke lykkeligere enn du lager deg selv.

M.

Fars penger, bartender, halvliter med jug.

Da setter jeg meg tilbake i stolen og stråler av å være tilbake til tidskjema med jobb. Turen min til Muxiyuan den andre dagen inspirerte meg til en million ting som jeg har puslet med siden da, og resultatet ser lovende ut!

Tankene mine har gått mye til hvilke ulike stadier man kan være fremmed i ett land i. Du kan være en charterturist, som stenger deg inne på ett flott resortområde for å bli brun, handle billige klær og feste, for å dra hjem igjen. Så er det businessmenn på businesstur, de som sitter rundt i hotellbarene for å bli plukket opp av tolken sin for å bli invitert til ett skuespill av en kinesisk velkomst, for å dra hjem igjen. Det er også backpackerne, de som snur hver cent de eier for å få oppleve noe fremmed en dag lenger, og alltid er på jakt etter eventyr, for å så dra hjem igjen. Det er også de som jobber i utlandet gjennom jobben fra hjemlandet; som er ute etter å leve ett rikmannsliv i ett billig land, flørte rundt, legge merke til at landet de bor i er annerledes enn hjemme, for å så dra hjem igjen. Studenter som studerer i utlandet utgjør også en prosentdel; de som blir introdusert til en ny kultur og historie gjennom leksjoner, før de drikker og fester og begynner å date en fra landet de nå har landet i, for å knuse hjerte til partneren når de drar hjem igjen. På slutten av listen (det finnes mange flere, men dette ble en kort liste) kommer hvor jeg egentlig vil plassere meg selv, men det er en veldig utvidet kategori; de som har flyttet utenlands for å nå drømmen sin.

Jeg møtte en annen av samme sort her om dagen, og i det siste har jeg følt at jeg har tatt avstand fra at jeg BOR I KINA, og levd litt i min egen boble. Allikevel gjør jeg alle disse uvestlige tingene, bare av vane; som å ha basic samtaler med taxisjåføren på kinesisk, stoppe opp for å kjøpe noen (meget uhygeniske) grønnsakspyd fra en fettete grill, tulle og leke med ungene som kommer forbi med store øyne, si ja og smile hver gang en kineser vil ta bilde med meg. Men det er ikke alle som er sånn.

Jeg spurte en som har vært her i tre måneder:

"What do you think about Chinese people?"

"I don't. I don't think about them." fikk jeg til svar. Hvordan kan du så mye som se ut vinduet hver dag uten å ofre det en tanke engang? Det er utrolig mange som ikke respekterer at de ikke er hjemme, og fåtallet av oss vet hvor vi skal sette linja mellom involverelse, overlegenhet og mykhet. Til og med ikke jeg.

Her er noen bilder fra Muxiyuan:

T-shirt painting.

En av grunnene til at jeg elsker Kina.

...og enda en.

Dagdrømmer...

...no comment.

Inspirasjon.

Kina, sånn som de fleste steder er.

Kina, sånn som de fleste utenfor ser det.

"Har'ke lest hver bok, men ser på meg selv som klok.
Nok til å se at Vesten vil se mere blod.
Og vi fester så høylytt at vi ikke hører klagene,
barn og damer, så ta musikken lavere.
Ferie er'ke bare kult.
Kanskje bedre dere tar en jævla chartertur.
Fars penger, bartender, halvliter med jug."
-Karpe Diem, Rigveda 10.90

-M.

There's a first time for everything.

Little boxes on the hill side, little boxes made of ticky tacky.Little boxes, little boxes, little boxes all the same.There’s a green one and a pink one and a blue one and a yellow one,And they’re all made out of ticky tacky, and they all look just the same

.

...men ikke jeg. Følg min reise gjennom å ikke være helt som alle andre.