Ikke døm forsida, les hele boka.

Det å vokse opp er ofte en vanskelig ting - fra den dagen man er født, helt til man dør. Hver dag byr på nye muligheter, flere alternativer. Hvor sikker er du på at du er på rett vei?
Det kommer du ikke til å vite før du har tatt ditt siste åndedrag; så før det er hver dag full av nye spor og veier å vikle seg inn i.

"Mitt mål er å lære noe nytt hver dag", har flere fortalt meg det siste året. Og ja, det er en lur filosofi å ha. Du slutter ikke å fungere; ergo, du slutter ikke å vokse, før du plutselig en dag er borte. Så alle de som sier de er "voksne", har egentlig bare gitt opp, de har sluttet å ville vokse. De er utbrent, de har kjørt seg fast i en sidevei å sitter der og råtner. Kall uttrykkene mine ekstreme, men ta alt med en klype salt.

Så lenge du har funnet noe som gjør deg lykkelig, har du ikke kjørt deg fast på en ufrivillig plass. MEN, tenk på alle de andre mulighetene der ute i ett minutt.
Jeg har lest at "ditt indre barn" er bevisst på hva du er ment til å gjøre på denne jorda mellom alderen ti til tolv. Derimot, hvis du ignorerer denne stemmen, ikke hører den, eller ikke kan praktisere den, så vil du ikke vite hva det er. Kanskje det dukker opp på ett senere tidspunkt i livet (vi har jo alle lest historier om suksessrike folk som aldri ga livet en tanke, før de våkner opp en morgen og vil bli en kunstner, bestemmer seg for å dra til India eller noe lignende), eller kanskje du aldri egentlig får vite hva "ditt indre barn" faktisk ville her på Jorden.

Ganske komisk, siden jeg oppi alt dette fikk ett skrivekick rett før jeg fylte elleve, og startet på min første roman. (som aldri har blitt avsluttet, og er ganske treig....jeg var elleve.) Men drømmen om skriving er der ennå, og skrivekicket tar aldri slutt.

Siden jeg er inne på dette temaet; jeg vil også knekke myten om at man blir "for gammel" til å gjøre noe. Selvfølgelig, grunnet at kroppen og cellene brytes ned når man blir eldre, gjør oss rett og slett ikke i stand til å begynne med fjellklatring eller ekstremsport, men det er fortsatt så mye annet å lære; hvis du ikke er fysisk i stand til noe, bør du heller fokusere på det du er i stand til.

Mange går rundt på denne planeten med store drømmer om å reise, utdanne seg til å bli noe stort, redde verden, lage musikk....you name it. Drømmer finnes det ingen grenser for, og da mener jeg ingen. Mange vet hva de vil. De har bare ikke muligheten. Ikke plasseringen, ikke pengene, ikke kontaktene, eller andre forstyrrelser. Derfor beundrer jeg de som aldri gir opp. De som velger ett enkelt liv uten rikdom i bytte mot det de elsker. De som blir født inn i ingenting, tigger til seg en dollar, kjøper noe, selger det for to dollar...og så videre. Helt til de står der de alltid drømte om å være. De fant sine egne smutthull for å passe inn.
I det systemet hadde glemt de med drømmer, og fungerte uten dem, klatret de den lange veien istedet.

Det jeg finner mest interessant, er at du aldri vet hvem disse personene er. Det kan være den hjemløse du passerer på vei hjem fra jobb, eller den eneste som drikker vann i baren fordi han ikke har råd til noe annet, eller til og med Steve Jobs. Hvem trodde på ham når han samlet colaflasker og pantet dem for å overleve? Hvordan skulle noen sånne starte ett av de største firmaene i verden?

Aldri undervurder deg selv - eller personen ved siden av deg.

"Kunne kjøpt classy men måtte kjøpe classic,
kunne kjørt fancy men valgte å lønne bandet mitt,
Krølla 50 lapp y'all,
Dette er kampen om troen, ikke kampen om tronen."
Karpe Diem - Toyota'n til Magdi

M

Fredags meditasjon i Goa

Noen ganger er det viktig å reflektere over seg selv; hvor man vil, hva man skal og om du kan gjøre drømmene dine til virkelighet eller ikke. Etter dette kommer det største spørsmålet av alle, nemlig om du er klar til å vise ditt sanne jeg, og bruke fantasien til å bygge noe du er stolt av? Mange er ikke klar for det, og sluker heller inn materialistiske ting og følger systemet de ble bragt opp rundt.

Så hvorfor er det sånn at enkelte mennesker bare tror at DE kan klare det, de kan nå ett mål? For de tror på seg selv, de har godtatt seg selv og vil nå være seg selv.

Her i India finnes det millioner av entreprenører. I ett av verdens mest fattige land, hva får dem til å tro på seg selv? I fjor leste jeg en bok med navnet White Tiger, som omfatter en entreprenør i Bangalore, India. Gjennom boken skriver han ett brev til en minister i Kina, hvor han forteller om hvor mange mennesker begge landene har; men i Kina er de kun gode på å utføre ting, praktisk arbeid, mens inderene er spirede entreprenører. Landene sammen kunne utrettet så mange inntekter for dem selv.

Så, hvorfor er kinesere bare gode på å utføre ting de blir fortalt å gjøre? Fordi det er sånn systemet der ennå henger sammen etter kommunismen. Fra de starter på skolen havner de innenfor en ramme, og de fleste følger denne rammen hele livet.

Hva med India da? Mange her praktiserer yoga og meditasjon, de har ett kosthold som automatisk gir deg sunn, naturlig energi, og de har dype, åpne samtaler sammen. Der er svaret. Svaret på hvorfor disse menneskene tror de også kan klare det. Kommunikasjon. De er i ett med seg selv og har en visjon om sin egen framtid; og i dette landet vil fåtallet le av noen som snakker direkte fra hjertet sitt. Vi mennesker burde tro mer på hverandre, på denne måten ville flere mennesker funnet sitt kall i livet.

Så sett deg ned foran peisen med noen stearinlys og røkelse, bli der i to timer uten å tenke på fortiden, kun fremtiden. Hva er det du egentlig vil her i livet?


M.