Uten filter

På onsdag var jeg på besøk hos Gawad Kalinga på Smokey Mountain igjen, som pleide å være en av Manilas tyngste slumområder. Det er det mildt sagt ikke lenger, men det er for det om ikke sagt at det er som å entre hvilket som helst område; det er fattigdom, desperasjon, fillete klær og falleferdige bygninger disse smilende menneskene omgir seg i. Og mest av alt - søppel.

Bakgård.

Jeg vet at vi alle lurer på hvorfor fattigdommen bare ikke kan ende. La meg opplyse dere litt om det. Mange fattige kommer seg ikke videre i livet fordi de er avhengige av hjelpen de får, eller fordi de slett ikke vet hvordan de skal tjene penger. Selvtilliten hos mange er lav; "ja men, hvem vil vel ansette 'en som meg' da?" sier noen. Hvordan kan vi bygge selvtillit hos noen hvis vi lar de tro de trenger pengene andre gir dem for å overleve, istedet for å se sine egne verdier? Mange av disse menneskene som lever langt under det vi kaller en 'standard', kommer seg ingen vei - nemlig for de med penger ikke vil ansette dem. Hvordan skal de da tjene levebrødet sitt, når samfunnet ikke vil SE dem i jobb? Hvordan kan noe noengang bli bedre da? Hvis du kan fortelle meg det, skal jeg jaggu sette folk i sving her.

Selv om dette ofte er tilfellet når folk står fast, er situasjonen i dag på Smokey Mountain litt annerledes. Der har folk 'utenfra' fått mange til å forstå at de må jobbe hardt for å tjene, og mange organisasjoner hjelper folk med mot å få dem til å gjøre noe, i stedet for å bare gi og gi. Hvis vi aldri slutter å gi, drar vi dem bare lenger ned i desperasjonen. Hvis det å gi dem skal lede til noe bedre for å få dem på en sti, er det en respektabel investering. De vil ta vare på seg selv, men hvis alt de får er penger, vil de aldri bli selvstendige. 

"Badedam" langs hovedveien.

Jeg kan gi dere en sammenligning..... Så, si en mann har fått seg jobb på en dagligvarebutikk etter en slakk utdanning grunnet knust familie og festing. Etter en stund, søker en som er mer kvalifisert enn ham på samme stilling, og ut døra går den med minst utdanning. 

Hvis dette er i Norge, går denne mannen videre til NAV, kanskje en tur til legen for å få noen anti depressive for å komme over sorgen, og setter seg til å søke ny jobb. I mellomtiden gir NAV ham alt det han trenger; leilighet, mat og hjelper ham med jobb muligheter. 

Hvis dette er i Manila, går denne mannen rett i ett okkupert hus i slummen. Det er det valget han står med arbeidsløs og blakk. Alt han har lyst til, er å komme i ny jobb og klare seg selv igjen. Hvor lett er det når man sovner til pistol skudd og bråk fra fylliker midt på natta, liggende på ett fillete teppe blant tusen andre hjemløse? Hvor finner man motivasjonen da?

Jeg har hørt folk hjemme klage over når NAV sender de på hospits. Hospits er faen meg luksus sammenlignet med slummen her. Så slutt å klag dere NAV snyltere, og vær takknemlige for å i det hele tatt ha en 'prosedyre' og ett system som ihvertfall later som om de bryr seg. Disse folkene har ikke det. 

Det finnes selvfølgelig folk som har innsett alt dette før meg. Det er millioner av mennesker som trør til der det trengs. Men vil de alltid bli trengt, eller er det mulig for oss å endre situasjonen på en verdensbasis gjennom EN generasjon? Ja, det er mulig, men kommer sannsynligvis ikke til å skje. Heldigvis er det alltid lov å prøve, og gjennom å prøve nå tar det kanskje ikke så mange generasjoner. Hvis vi bare endrer barnene - hvis de får en ny verden rundt seg - kan alt endres. Jeg prøver ikke å ta en 'New World Order' prat på dere, og jeg er ikke hjernevasket av noen. Jeg bare tenker og ser. Tenk dere også, så vil dere forstå at det er mulig.

I dag hadde jeg nok ett besøk Gawad Kalinga, og jeg slet faktisk med å holde tårene tilbake ett par ganger - men jeg holdt dem inne. Ikke fordi noe var trist eller skummelt, men på grunn av øyne som strålte av lykke.

Spente skolebarn.

Gawad Kalingas senter hadde skoleavslutning for ungene, og jeg, presidenten av GK og GK senter-vedlikeholder Alvin delte ut diplomer og medaljer til staselig pyntete barn i aldernen 5 til 7 år. Barna var kledd opp i hvite graduation kapper med firkantede hatter til, akkurat slik vi ser på amerikanske filmer. Noen av jentene hadde pyntet seg på håret og fått rouge i kinnene for den store dagen.

Ungene var fornøyde i det jeg ga dem diplomene, men det var foreldrene som ble med opp på scenen som løftet følelsene mine; de stole, varme blikkene og de sjenerte håndtrykkene. Mange er født og oppvokst i fattigdom, og hadde aldri engang drømt om å få se ungen sin motta diplomer etter å ha fullført ett år med utdanning, noe som nå har blitt en realitet.

Barnet lærer noe. De har håp om en bedre framtid. 

Øynene som møtte meg var overveldende av følelser; og det satte spor i meg. Bakgrunn, feilakelser og fortid forsvant og har ikke lenger noe å si for dem - barnet de trodde skulle vokse opp under samme vilkår har gjennomført noe. Noen av øynene var så proppet av lykke at tårene begynte å komme frem i øynene mine, og jeg kjente en forståelse av hvor mye dette betyr for dem. De har endelig ett håp blant søppelet.

Utdeling av diplomer.

Jeg skal tilbake til Smokey Mountain neste uke for å lage pompoms til en danseopptreden - flere historier kommer da. Hvis noen har spørsmål om meg, slummen, Gawad Kalinga, hvorfor jeg gjør dette, hvor bortskjemt du egentlig er eller lignende; ikke hold ordene tilbake. Jeg er her for å fortelle dere om hva som skjer på den andre siden av verden.

"There ain't no reason things are this way.

It's how they always been and they intend to stay.

I can't explain why we live this way.

We do it every day.

Preachers on the podium speaking of saints.

Prophets on the sidewalk begging for change."

-Brett Dennen

-M

Kreative håp

På onsdag var jeg med JCI (Junior Chamber International) på besøk til Gawad Kalingas senter Paradise Heights. Det var en unik opplevelse - med varme fra jeg kom inn den store porten til vi forlot stedet noen timer senere.

Less for self..more for others...enough for all.

I det vi entret stedet, kom en koselig filippinsk mann mot oss med ett bred smil. "Welcome! Welcome to our livelihood!" sa han og ristet hånden min. Rundt oss løp små barn i uniformer, og musikken sto på full guffe i gymsalen. Tito Nonoy, den entusiastiske mannen foran meg, fortalte om senteret. De hadde fått i gang ett sy rom for mødrene, og skole for barna. Utenfor porten hadde de begynt å sette opp ett drivhus med salat. Det første rommet vi entret var utstillingsrommet. Alle produkter laget av mødrene var satt organisert i hyller og utover bord - og jeg ble fortapt i kreativitet. Nydelige vesker av flettet avispapir, lappede vesker av tomme juicekartonger, smykker av papirperler, lamper av avispapir. Jeg labbet storøyd gjennom rommet og kikket på alle detaljer og gjenstander. 

"They also make clothes, mostly sports outfits. The mothers made all the uniforms for the children here." fortalte han stolt, og vi beveget oss videre til naborommet hvor mødrene laget denne miljøvennlige kunsten. 

De kom smilende mot meg og viste frem arbeidsplassen sin med store smil. Noen av dem begynte å demonstrere hvordan de laget de ulike tingene, og fortalte meg hvor takknemlige de var som fikk jobbe der. Det hadde forandret mye for dem, og de håper på flere oppdrag og bestillinger for å utvikle egenskapene sine enda mer.

Kreativitet @ Paradise Heights, Gawad Kalingas livelihood center. Inntektene familiene tjener av produktene de lager her, gjør at de kan ta vare på seg selv og familien sin.

Ute i gården igjen kom barnene nysgjerrig mot meg. Jeg vinket og sa hei, og før jeg visste ordet av det tok den ene jenta meg i hånden og leiet meg til gymsalen. Her holdt noen av barnene på å danse på scenen, de øvet seg til forestillingen de skulle ha for oss litt senere. 

En hel gjeng av unger svermet seg rundt meg, og de begynte fnisende å spørre etter navnet mitt og om jeg kunne ta bilder av dem. Jeg dro frem kamera og ungene poserte, før de kom løpende for å se resultatet. Jeg begynte å tulle med dem, og løftet dem opp-ned mens de satte i store gledeshyl.

De dro meg -bokstavelig talt- gjennom hele gårdsplassen for å vise meg klasserommene sine og det nye drivhuset. 

Vi endte turen vår tilbake i gymsalen hvor ungene viste frem dans og sang. De brune ansiktene lyste opp på scenen, og jeg kjente meg varm innvendig. Takket være dette lille stedet, hadde så mange vunnet håp og framtid i det ellers konfliktede området, Tondo i Manila. 

Noen av skolebarna i uniformene sine.

Folk kan si mye om Smokey Mountain området og om hvor farlig det er, men jeg har aldri sett ett sted med så mye håp før. Og det teller jo litt, det også, for å overleve. Ikke bare de materalistiske godene mange blir oppsluk av. Vi bør ikke bare vende ryggen til og se ned på problemene som blir skapt, vi bør hjelpe til og holde alle i samme båt. 

Tusen takk til JCI og Gawad Kalinga for fantastisk arbeid og en innholdsrik dag!

- M

mer info:

Paradise Heights, Gawad Kalingas livelihood center

JCI Manila / JCI Philippines

B-b-b-break it down, b-boy

"B-boying is a form of hip hop dancing which is popularly known as breaking. It consists of top or up rock, footwork, spinning moves (power moves), and freeze. B-boying came from Bronx, NY. The term "B-boy" or "B-boying" was created by Kool Herc who was a DJ spinning at block parties in Bronx back in the days. B-Boys means break boys and they were called so because they dance to the break part of music. Later, by repeating this break part done by DJ, "breakbeats" was born.Although people tend to pick up only power moves, real b-boys should master the all elements of b-boying. "

(http://www.streeturbandanceco.org/sudc-bboy.htm)

Jeg skulle ofte ønske at jeg var en gutt, sånn at jeg kunne danse slik b-boys gjør. Helt fra jeg var veldig liten og fikk se disse guttene danse hjertet sitt ut med alle bøyinger og tøyinger, ble jeg målløs. For meg er det en form for kunst. De maler ikke på papir. De rister følelsene utover asfalten og beveger seg videre med nytt håp. 

Slik som med de fleste ting man beundrer når man er barn, er det ikke før man er stor at glansbildet falmes og halen bak kommer til syne. Slik er det vel også med hip-hop kulturen og b-boys. Før så jeg bare dans og rytme. Nå ser jeg personene, miljøet, stemningen, overlevelsen. Rusmisbruk, kriminalitet, hip-hop og en hard virkelighet i bakgatene er hvor gatedansingen startet. Det gir meg bare enda mer inspirasjon rundt emnet. Hvordan disse unge guttene blir dratt inn i en virkelighet vi lukker øynene for, og oppdager dans - før det er det eneste som betyr noe. De har ikke mye, men de har seg selv, de har rytme. Og de bruker den. 

"Carpenters bend wood; fletchers bend arrows; wise men bend themselves." - Buddha Stretch

Jeg vet at de fleste av dere kikker ut vinduet og ser en nyklippet plen, bilen deres, naboens store trehus, natur eller i verste fall snø, på denne tiden av året.

Utenfor mine vindu ser jeg noe annet. Jeg ser gatebarn som kjemper seg opp i hverdagen. Hvis jeg går ut for å kjøpe noe etter sola har gått ned, møter man ofte på fulle eller steine foreldre som lar ungene løpe rundt i gata til etter midnatt - selv om hele nabolaget eier pistoler. Ungene har ikke noe skole å gå på neste dag. Ingen frokost å våkne opp til. 

Derfor gleder det hjertet mitt at de har en boomblaster, som spiller hip-hop hele kvelden lang. 

I det jeg spaserer nedover gata og hører musikken dundre, kommer en gruppe av ti filippinske barn til syne. De har prøvd seg ut på en ny dans de siste ukene, og koreografien begynner å sitte i de små kroppene. De gjør det mer i takt nå enn noen annen kveld. En av de minste guttene ser meg, og løper bort for å gi meg en klem. Jeg rister han i håret og tuller med at alle små barn burde sove nå, og han gir meg ett stort, tannløst smil. Han er bare åtte år gammel, men i det musikken settes på mister han kontakt med følelser og den fysiske verden. Han rister løs og følger etter de som er noen år eldre.

En av de eldste guttene, rundt min alder, teller takten høyt for dem. Han er der med dem nesten hver kveld; etter endt øving med sin danse gruppe, hjelper han de yngre i gata. Slik han en gang fikk hjelp da han vandret rundt uten mål og mening. Jeg beundrer ham, og også hva småguttene klarer. For jeg vet dette betyr alt for dem, helt til noen strekker ut en hånd og løfter dem videre i livet.

Dette er en video om en gategutt fra Manila, Ereson Catipon aka B-Boy Mouse, som har jobbet seg oppover mot en karriere, kommet seg bort fra gata og er på god vei inn fremtiden; ved å bare danse seg bort fra alt.

Les hele historien her: http://www.rappler.com/entertainment/14933-rudimental-music-vid-shot-in-manila

"Inspiration leads to motivation. Motivation leads to creation." - BBoy Crumbs

- M

Ny start

Nytt år, nye muligheter. Hvor vil du starte? Å ligge halvsovende på sofaen angrende på de siste fem tequila shottene du ikke hadde trengt for å holde festen gående på nyttårsaften, eller en diett og ett blodhardt treningsprogram? Kanskje du skal stumpe røyken, slutte å drikke brus, meditere hver dag, lære deg noe nytt, ta den reisen du alltid hadde drømt om, eller finne kjærligheten? Uansett hva målet ditt er, fortjener du å gjennomføre det. 

Jeg elsker å ha en ny start på ting. Mange av oss henger tviholdende til fortiden, med bitterhet over det du ikke sa eller det du ikke gjorde; men nå har vi endret det bakerste tallet på papiret, og vi har muligheten til å starte med blanke ark. Disse arkene inneholder ikke de samme tallene som de forrige. Derfor trenger du ikke angre, du trenger å GJØRE. Tiden forandrer seg, og vi føler at vi kan gjøre det samme. Siden vi er dømt til å ha denne menneskelige sykdommer hvor vi bare aldri kan bli fornøyde, er symbolet for endring lykke. Vi kan endre det vi ikke er fornøyd med; for jeg lover deg at ett år senere er det noe annet du vil ta tak i å endre. Transformere ulykken om til lykke, kan vi kalle det. Alle har retten til å være lykkelige.

Så hva har 2012 brakt på oss?

For meg, mye. Å gå fra å være en fri sigøyner på loffen i Asia, til å få en ny start i upper-class miljøet i Beijing, til å på ny flytte etter å ha funnet ut hva jeg vil vie energien min til de neste årene... Det har vært en berg-og-dal-bane,  men jeg er utrolig takknemlig for hva som har skjedd, og hvor jeg er kommet. Jeg møter 2013 med ett smil og boblende av håp. 

Cyber space har også bydd på store overskrifter. For våre største teknologiske konger har året vært litt opp og ned; Facebook aksjen har sunket, men de prøver å få det til å gå opp igjen, selv om alle ble litt skremt da den sank så mye som 55%. Apple trosset Google og satset på sitt eget kart som de skulle bruke på iPhone 5, Apple Maps. Den fenomenale appen viste seg å være big time fiasko, og Google Maps fikk toppe tronen igjen. Flere problemer kom for Apple når de lanserte iPhone 5, og ikke hadde nok produkter å møte bestillingene med - salget gikk drøyt mye ned.
Instagram fikk også mange til å se rødt da de lanserte sine nye regler, som sa at alle bilder postet på appen kunne bli brukt til gratis markedsføring. Ikke helt ett sjakktrekk, og folket spilte tilbake med å slette seg fra den populære bildedelingstjenesten. Instagram prøvde å dra sjakk matt med å ta bort reglene igjen, men mange brukere er fortsatt tapt. 

Vi kan være stolte over de stegene den norske moteverdenen har tatt. I september sendte vi vår første skandinaviske designer til New York Fashion Week, Nina Skarra, men det er ikke alt den norske moteverdenen bør være stolt over; også at vi fikk norske modeller på framsiden av New York Times, og de nydelige strikkegensrene fra Skappel døtrene har skapt stor ettertraktning. I tillegg har bloggdronningene våre tatt av - Ulrikke Lund har dratt inn en sekssifret sum, mens Hanneli har booket jobb med det store motehuset Louis Vuitton. Way to go, Norway!

Og endelig er 2013 her, dommedag tok ikke den drastiske avslutningen på vår eksistens som mange fryktet, og vi kan alle møte 'The Age of Aquarius' med nye ønsker om fremtiden. Godt nyttår!

Ikke døm forsida, les hele boka.

Det å vokse opp er ofte en vanskelig ting - fra den dagen man er født, helt til man dør. Hver dag byr på nye muligheter, flere alternativer. Hvor sikker er du på at du er på rett vei?
Det kommer du ikke til å vite før du har tatt ditt siste åndedrag; så før det er hver dag full av nye spor og veier å vikle seg inn i.

"Mitt mål er å lære noe nytt hver dag", har flere fortalt meg det siste året. Og ja, det er en lur filosofi å ha. Du slutter ikke å fungere; ergo, du slutter ikke å vokse, før du plutselig en dag er borte. Så alle de som sier de er "voksne", har egentlig bare gitt opp, de har sluttet å ville vokse. De er utbrent, de har kjørt seg fast i en sidevei å sitter der og råtner. Kall uttrykkene mine ekstreme, men ta alt med en klype salt.

Så lenge du har funnet noe som gjør deg lykkelig, har du ikke kjørt deg fast på en ufrivillig plass. MEN, tenk på alle de andre mulighetene der ute i ett minutt.
Jeg har lest at "ditt indre barn" er bevisst på hva du er ment til å gjøre på denne jorda mellom alderen ti til tolv. Derimot, hvis du ignorerer denne stemmen, ikke hører den, eller ikke kan praktisere den, så vil du ikke vite hva det er. Kanskje det dukker opp på ett senere tidspunkt i livet (vi har jo alle lest historier om suksessrike folk som aldri ga livet en tanke, før de våkner opp en morgen og vil bli en kunstner, bestemmer seg for å dra til India eller noe lignende), eller kanskje du aldri egentlig får vite hva "ditt indre barn" faktisk ville her på Jorden.

Ganske komisk, siden jeg oppi alt dette fikk ett skrivekick rett før jeg fylte elleve, og startet på min første roman. (som aldri har blitt avsluttet, og er ganske treig....jeg var elleve.) Men drømmen om skriving er der ennå, og skrivekicket tar aldri slutt.

Siden jeg er inne på dette temaet; jeg vil også knekke myten om at man blir "for gammel" til å gjøre noe. Selvfølgelig, grunnet at kroppen og cellene brytes ned når man blir eldre, gjør oss rett og slett ikke i stand til å begynne med fjellklatring eller ekstremsport, men det er fortsatt så mye annet å lære; hvis du ikke er fysisk i stand til noe, bør du heller fokusere på det du er i stand til.

Mange går rundt på denne planeten med store drømmer om å reise, utdanne seg til å bli noe stort, redde verden, lage musikk....you name it. Drømmer finnes det ingen grenser for, og da mener jeg ingen. Mange vet hva de vil. De har bare ikke muligheten. Ikke plasseringen, ikke pengene, ikke kontaktene, eller andre forstyrrelser. Derfor beundrer jeg de som aldri gir opp. De som velger ett enkelt liv uten rikdom i bytte mot det de elsker. De som blir født inn i ingenting, tigger til seg en dollar, kjøper noe, selger det for to dollar...og så videre. Helt til de står der de alltid drømte om å være. De fant sine egne smutthull for å passe inn.
I det systemet hadde glemt de med drømmer, og fungerte uten dem, klatret de den lange veien istedet.

Det jeg finner mest interessant, er at du aldri vet hvem disse personene er. Det kan være den hjemløse du passerer på vei hjem fra jobb, eller den eneste som drikker vann i baren fordi han ikke har råd til noe annet, eller til og med Steve Jobs. Hvem trodde på ham når han samlet colaflasker og pantet dem for å overleve? Hvordan skulle noen sånne starte ett av de største firmaene i verden?

Aldri undervurder deg selv - eller personen ved siden av deg.

"Kunne kjøpt classy men måtte kjøpe classic,
kunne kjørt fancy men valgte å lønne bandet mitt,
Krølla 50 lapp y'all,
Dette er kampen om troen, ikke kampen om tronen."
Karpe Diem - Toyota'n til Magdi

M

Hate & Love, og alt mellom det.

Indere er flinke på å underholde andre. Om det er bevisst eller ubevisst er ennå ett spørsmål, det eneste jeg vet er at de kan oppholde deg i timesvis uten at du egentlig oppnår det du kom for. Heldigvis er underholdningen som regel innholdsrik, og er det ikke derfor man reiser? For å lære?

Idag tidlig spaserte jeg mot ett reisebyrå som skulle gi meg en "guide" til slummen i Mumbai. Jeg hadde allerede vært der dagen før og sagt jeg ville ankomme klokken ti neste morgen.

Etter en appelsin og ingefær juice på gata entret jeg kontoret, hvor de to gamle eierne fra Kashmir med store skjegg og mager satt. Sammen med de var en løpegutt fra Mumbai. Men ingen guide.

De forklarte meg at guiden hadde vært der en time tidligere, men nå var opptatt for dagen. Jeg kjente skuffelsen krype på, og spurte om hva slags byrå de var og fortsatte med en lang tale om hvorfor de burde finne en annen guide til meg. De begynte å ringe rundt, uten mye hell. Ansiktet begynte å ta form av rødfarge når de forsto at jeg ikke kom til å bevege meg, og at de faktisk sto uten mulighet til å hjelpe meg.
"You want some tea?" prøvde han ene seg, før de begynte å spørre spørsmål om meg. Da var det gjort. Jeg snakket i vei om mine opplevelser i India, mens te og mat ble servert, i tillegg til ett løfte om en guide 30 minutter senere.

30 minutter ble til over en time, hvor vi snakket om fattigdom i India og lignende. Om hvor mange organisasjoner som er korrupte.

Guiden kom inn døren, og var stivpyntet med dress og slips. Han sa over dobbel av prisen som vi hadde blitt enige om. Jeg kjente skuffelsen av en sløst morgen i magen da jeg smelte igjen døra.

Tilbake på hostellet fikset resepsjonisten en venn til å være med meg.
Vi småpratet hele turen bort, og han la en strek under faktumet at slummen var mye forbedret fra Slumdog Millionaire (ja, selvfølgelig forandres en situasjon når det blir kastet lys på den), og at de fleste har begynt å tjene penger gjennom klesproduksjon, stål og lignende.

Vel fremme i en typisk asiatisk storby gate stoppet vi. Var vi fremme? Dette var jo akkurat slik det ser ut i deler av Beijing, deler av Manila og i hver storby i Bangladesh! Små gutter i muslimske drakter vinket mot meg og fniste, gamle damer foldet hendene mot meg og ga meg et "Namaste", og rundt meg var det to etasjes, tettbygde murhus med folk løpende inn og ut, klesvask hvor enn jeg snudde meg og som vanlig noen kuer vandrende rundt omkring.

Guiden min pekte mot en smal gate hvor man nesten blir skviset av de to nærmeste bygningene, og vi beveget oss sakte innover. Lukten av urin, maling, røkelse og mat traff meg, før jeg ble ledet inn til ett rom hvor de laget svarte tights.

En ung gutt rundt min alder satt ved en gammel symaskin, og på gulvet satt en liten gutt og kuttet av løse tråder fra syersken. Rundt et bord befant faren og den andre broren seg, og alle inviterte meg vennlig inn.
"Your nationality madam?" spurte den eldste, og jeg svarte av refleks: "Please, don't call me madam. My name is Marthe. Do you want some help?"
De kikket på meg med skeptiske øyne før de ga meg en liten saks og en tights fra den store haugen. Jeg satte meg på gulvet og ble en del av deres verden for en stund.

Guttungen foran meg kikket henrykt mot meg og smilte fra øre til øre.
"What's your name?" spurte jeg når jeg mottok en ny tights.
"Babu." svarte han sjenert.
Faren kom inn med te som vi koste oss med før jeg måtte ta ferden videre for å få en smakebit av alt. Jeg la håndflatene mot hverandre og takket dem på hindi før vi spaserte videre langs den trange gaten.

"Here they make leather," forklarte guiden min, og jeg åpnet ørene. Vi sto å så på en svær maskin som vasket skinnet før det ble sendt til andre eller tredje etasje; i andre etasje farget de skinnet brunt, og i tredje etasje svart. Landsbyguttene som sto med en stor kost, malingsspann og skinnfiller smilte bredt til meg, og jeg spurte om å prøve. De lo, og analyserte hver bevegelse jeg gjorde med armen.
Senere fikk vi også se hvor de kjøper skinnet fra. Der er ett enkelt rom eid av ett eldre muslimsk par, dekket med lukten og skinnet til en million døde dyr. Jeg gikk fort ut igjen.

Innover gatene løp barnene rundt hverandre å spilte cricket og diverse andre ting, leende og halvnakne i varmen.
"What's your name?" spurte alle med nysgjerrige øyne, før jeg igjen ble glemt i gleden av leken de holdt på med helt til jeg dukket opp.

Vi stoppet hos en barberer for å drikke nok en kopp te, og han fôret meg med epler og indiske søtsaker mens han snakket om butikken og sønnen sin. Jeg takket for meg og vi spaserte ut gjennom en gate dekket av søppel, gamle slumskur og hunder.

De lever. De har noe. Og de smiler, for dette er noe av det beste de har hatt. Så hvorfor kommer vi inn å gråter for dem? Det hjelper ingen det. Derfor velger jeg heller å lære av dem, smile til dem og dele med dem, for det er ofte det de søker etter. Noen som får dem til å føle seg komfortabel. De ønsker meg velkommen inn døra, så jeg ønsker dem velkommen inn i hjertet mitt. Takk for en meningsfull dag.

"Hvis du hater meg, så frels meg,
Og hvis du later som du hater meg så elsk meg,
For jeg vil helst ikke stå her i midten å pusle på hvem som vinner,
Enter viser du finger'n eller kysser meg på kinnet."
-Karpe Diem, Hate & Love

M.