Wednesday, October 31, 2012

Fredags meditasjon i Goa

Noen ganger er det viktig å reflektere over seg selv; hvor man vil, hva man skal og om du kan gjøre drømmene dine til virkelighet eller ikke. Etter dette kommer det største spørsmålet av alle, nemlig om du er klar til å vise ditt sanne jeg, og bruke fantasien til å bygge noe du er stolt av? Mange er ikke klar for det, og sluker heller inn materialistiske ting og følger systemet de ble bragt opp rundt.

Så hvorfor er det sånn at enkelte mennesker bare tror at DE kan klare det, de kan nå ett mål? For de tror på seg selv, de har godtatt seg selv og vil nå være seg selv.

Her i India finnes det millioner av entreprenører. I ett av verdens mest fattige land, hva får dem til å tro på seg selv? I fjor leste jeg en bok med navnet White Tiger, som omfatter en entreprenør i Bangalore, India. Gjennom boken skriver han ett brev til en minister i Kina, hvor han forteller om hvor mange mennesker begge landene har; men i Kina er de kun gode på å utføre ting, praktisk arbeid, mens inderene er spirede entreprenører. Landene sammen kunne utrettet så mange inntekter for dem selv.

Så, hvorfor er kinesere bare gode på å utføre ting de blir fortalt å gjøre? Fordi det er sånn systemet der ennå henger sammen etter kommunismen. Fra de starter på skolen havner de innenfor en ramme, og de fleste følger denne rammen hele livet.

Hva med India da? Mange her praktiserer yoga og meditasjon, de har ett kosthold som automatisk gir deg sunn, naturlig energi, og de har dype, åpne samtaler sammen. Der er svaret. Svaret på hvorfor disse menneskene tror de også kan klare det. Kommunikasjon. De er i ett med seg selv og har en visjon om sin egen framtid; og i dette landet vil fåtallet le av noen som snakker direkte fra hjertet sitt. Vi mennesker burde tro mer på hverandre, på denne måten ville flere mennesker funnet sitt kall i livet.

Så sett deg ned foran peisen med noen stearinlys og røkelse, bli der i to timer uten å tenke på fortiden, kun fremtiden. Hva er det du egentlig vil her i livet?


M.

No comments:

Post a Comment