Discover my boxes.: Glasskår og identitet

"Jeg skrev noe som betydde noe for andre folk. For jeg vet, at jeg kan forandre folk."

- Karpe Diem,

Karpe Diem har, helt siden jeg lå gråtene på jenterommet med kjærlighetssorg og Glasskår dundrende på stereoen, inspirert og motivert meg.

Jeg minnes tilbake til da jeg var fjorten år gammel og med frysninger på ryggen hørte slutten på sangen Kunsten å være inder; "Drep meg for fargen min og skap en Benjamin til."

Det var da jeg dro til Asia første gang, i 2010, at jeg virkelig kunne forstå og se alt de sang om og brukte i kontrast mot norsk luksusliv. Alt stemte; sangene var ikke noe juks og jug, det var ekte sannhet.

I fjor høst da jeg vimset rundt i skauen i India og Bangladesh var Karpe Diem de eneste norske stemmene jeg hørte rundt meg på måneder. Og sangene grep meg mer enn noen gang. Det var også på dette tidspunktet at jeg innså hvor maktsyke den vestlige verden er, men det er en helt annen diskusjon jeg ikke skal begi meg ut på nå.

Karpe slapp ett nytt album forrige måned. Det var...hm, først var jeg skuffet, men under andre gjennomgang på Spotify knuste de hjertet mitt som aldri før; jeg er nå også i posisjonen å være utlending i ett land, og har vært lenge nok borte til å føle meg som utlending når jeg kommer hjem. Det å bo i en mangemillion by i Kina, hvor ingen snakker engelsk engang (note til alle som sliter med å lære norsk: dere kan i hvert fall kommunisere på engelsk med nordmenn!), er ikke alltid en dans på tornefrie roser det heller. Bare mesteparten av tiden.

Siden oppholdet mitt -etter 7 måneder- i Beijing kommer til en slutt (nei, det betyr ikke at jeg kommer hjem!), vil jeg legge ut noen øyeblikk jeg har klart å evighetsgjøre blandt biler og eksos: